Handlekraft fremfor simsalabim

Halvorsens famøse løfte fra 2005 om at fattigdommen skulle fjernes med et pennestrøk, går inn i historien som et skoleeksempel på hvor galt det ender når politikere lover gull og grønne skoger uten å følge opp løftene i praksis. I 2012 - mot slutten av de rødgrønnes regjeringstid – kom SSBs dom over regjeringen Stoltenbergs fattigdomspolitikk: I stedet for å utradere fattigdommen, hadde antall barn i fattige familier økt med 6.500. Tallene til forskningsstiftelsen FAFO viste at antall barn i fattige familier økte fra 50.000 i 2005 til 100.000 i 2011.

For sosialistene var det viktigere å ”ta” de rike, enn å finne tiltak som kunne hjelpe de fattige. Vi er ikke sosialister. H-FrP-regjeringen har ingen tro på at fattigdommen i Norge kan fjernes over natten, verken med et pennestrøk eller ved ymse trylleformularer. Enhver kan drømme om en verden uten fattigdom, men i virkeligheten er det kun handlekraft som teller. Konkrete, politiske tiltak. Vi er allerede godt i gang med å levere.

Regjeringens fattigdomspolitikk er del av en helhetlig tilnærming der barnefattigdom og fattigdom blant voksne selvsagt sees som to sider av samme sak. Alt henger sammen med alt, og mange politikkområder må forbedres dersom målet om redusert fattigdom skal nås. En mer inkluderende arbeidsmarkedspolitikk, skoler og barnehager som utjevner sosiale forskjeller, en frivillig sektor som i større grad tas med i bekjempelsen av fattigdom og en helsetjeneste som behandler bedre og raskere – og som dermed får sendt flere tilbake til arbeidslivet. 

Styrket arbeidslinje

Overordnet bygger regjeringen fattigdomspolitikken rundt to stolper: På den ene siden målrettede tiltak - ikke minst mot barn i fattige familier, som den nye strategien Barn som lever i fattigdom er et eksempel på. Statsrådskollega Solveig Horne la nylig frem 64 tiltak som skal hindre at barn i fattige familier ekskluderes fra viktige sosiale arenaer. Det innføres blant annet et nasjonalt minstekrav til redusert foreldrebetaling i barnehage, og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehage for alle 4- og 5-åringer i familier med lav inntekt.

Den andre hovedstolpen i bekjempelsen av fattigdom er en arbeidsmarkedspolitikk som inkluderer flere i arbeidslivet. Alle er tilsynelatende enige i at fattigdom må bekjempes gjennom arbeidslinja – ved at flere voksne kommer i jobb og blir selvforsørgende gjennom egen inntekt.

Problemet er bare at terskelen inn på jobbmarkedet har vært alt for høy for mennesker med hull i CV-en. For de som har et handikap, har vært syke i lengre eller kortere perioder eller som av andre grunner har blitt stående på utsiden av det gode selskap. For å inkludere flere av de om lag 650.000 som i dag står på utsiden, har jeg foreslått og fått gjennomslag i Stortinget for en ny arbeidsmarkedspolitikk. Den nye politikken innbefatter blant annet et nytt og varig lønnstilskudd og et nytt inkluderingstilskudd. Det betyr at arbeidsgiverne får dekket mer av utgiftene til lønn og tilrettelegging når de ansetter folk med redusert arbeidsevne. På den måten får flere verdifull arbeidserfaring og muligheten til å vise seg frem i arbeidslivet.

Øk adgang til å ansette midlertidig og mer fleksible arbeidstidsordninger er andre tiltak som er ledd i den samme tenkningen. Det handler om å utmeisle en trygg, fleksibel og familievennlig arbeidslivspolitikk som gir plass til flere. Det må mer enn festtaler til hvis vi vil strekke ut en hånd og gi reelle muligheter til de som ikke er så heldig å være i jobb. Kun hjelp til selvhjelp fungerer på lang sikt, og bidrar til at flere kan leve livene sine fri fra daglige bekymringer for at pengene ikke strekker til.

Når vi vet at innvandrere er overrepresentert på fattigdomsstatistikken, er det desto mer avgjørende at de som kommer til landet kvalifiseres for deltakelse i arbeidslivet. Vi satser på introduksjonsprogram, norskopplæring og Jobbsjansen for å få flere med innvandrerbakgrunn ut i arbeid. Vi stiller også høyere krav til at innvandrere skal integrere seg i det norske samfunnet. 

Passivitet roten til alt vondt

Vi vet at fattigdom ofte går i arv. Derfor er det viktig for regjeringen å signalisere til unge som lever i lavinntektsfamilier at de gjennom arbeid kan skape et godt liv. Jeg foreslår av den grunn at NAV ikke lenger skal kunne kutte i sosialhjelp i familier der ungdom tjener sine egne penger. Når mor og far mister sosialhjelpspenger fordi ungdom jobber, er det egentlig de unge som blir skadelidende, fordi det blir mindre penger i familien. For meg er det viktig at de unge ser at arbeid lønner seg. Det skal alltid lønne seg å jobbe.

Forslaget om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere har mye av den samme begrunnelsen i seg. All den tid forskning viser at lediggang – i betydningen det å stå utenfor arbeidslivet - er roten til alt vondt, mener jeg det er vår plikt som ansvarlige politikere å stille krav til mottakere av offentlige trygdeytelser. Særdeles få tar skade av å måtte stå opp om morran for å gjøre et ærlig arbeid. For den som sliter med å komme inn på det ordinære jobbmarkedet, er en eller annen form for aktivitet avgjørende. Passivitet og en overdose Playstation i kjellerstua til mor og far er ikke noe annet enn oppskriften på varig arbeidsledighet.

Og det å stå utenfor arbeidslivet er, som vi vet, oppskriften på fattigdom.