Åpningsinnlegg på den nordiske konferansen om integrering av flyktninger i arbeidslivet

* Sjekkes mot fremføring

Kjære deltakere, 

Hjertelig velkommen til denne nordiske konferansen som skal handle om hvordan vi best mulig kan legge til rette for at flere flyktninger får mulighet til å delta i arbeid, bruke sin kompetanse og forsørge seg og sine familier i sine nye hjemland. 

De fleste som kommer til våre land har tatt tøffe valg. De har forlatt kjente og kjære, reist langt og opplevd stress og usikkerhet. Underveis kan mange føle at livet settes på vent. Derfor tror jeg svært mange av de som har flyktet og fått opphold i nye land, er utålmodige etter å komme i gang med sine nye liv. De ønsker å jobbe. De ønsker å lære. Det er viktig at vi som mottakerland - og medmennesker - oppmuntrer og legger til rette for dette! 

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi har noen utfordringer. Flyktninger deltar mindre i arbeidslivet enn befolkningen i alt og sammenlignet med andre innvandrergrupper. Flere har lav kompetanse. Noen sliter med å få godkjent den kompetansen de har. Kulturen er ukjent. Språk kan være en barriere. Og arbeidsgivere kan bli skeptiske til å la folk prøve seg i arbeidslivet, fordi de er usikre på hva de duger til. 

Målet med denne konferansen er å formidle kunnskap og utveksle erfaringer om hvilke strategier og tiltak som er effektive for å få til en bedre integrering av flyktninger i arbeidslivet.

• Hvilke felles utfordringer står Norden overfor?
• Hvilke tiltak er effektive for å møte dem?
• Hvor finner vi flaskehalsene, og hvordan legge til rette for samarbeid og innsats som kan bidra til høyere arbeidsdeltakelse og bedre integrering?

Det er ingen tvil om at arbeidsplassen er en viktig arena for integrering. Arbeid gir mulighet til å bidra i samfunnet, tjene penger, praktisere språk og møte kolleger.  Høy deltakelse i arbeidslivet er også avgjørende for å opprettholde det gode velferdssystemet som Norden er kjent for. 

Vi har felles mål. Vi ønsker å gi mennesker som har flyktet og skal bli i våre land en mulighet til å integreres, delta på lik linje med andre innbyggere og bidra aktivt til utviklingen av våre samfunn. Vi kan lære av hverandre. Ofte undersøker vi hvordan andre nordiske land løser sine utfordringer, før vi iverksetter nye tiltak i våre egne land. 

2015 var et spesielt år. Flyktningkrisen var på alles lepper. Til Norge kom over 31 000 asylsøkere. Tidligere år hadde tallet ligget på pluss minus 10 000. De kom syklende fra Russland over Storskog, de landet på Gardermoen, eller kjørte buss over Svinesund. Antallet mottaksplasser i Norge ble mer enn fordoblet.Ved utgangen av året var det opprettet 44 400 plasser fordelt på 165 mottak og nesten 100 midlertidige innkvarteringssteder. De videre utsiktene var usikre. Ville tilstrømmingen fortsette i samme omfang? Ville den øke? Hvordan kunne vi hjelpe menneskene på flukt, samtidig som vi tok på alvor de konsekvenser den høye innvandringen kunne få for utviklingen av våre samfunn og vår velferd?

Det var nødvendig å gjennomgå både innvandrings- og integreringspolitikken for å finne svar på de nye utfordringene. Det gjorde vi i Norge. Det samme ble gjort i en rekke andre nordiske og europeiske land. 

Våren 2016 presenterte den norske regjeringen en ny integreringsmelding for Stortinget, hvor målet var klart: Flere flyktninger i arbeid! Det ble undertegnet en samarbeidserklæring mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om raskere integrering av innvandrere med fluktbakgrunn i arbeidslivet. Det ble også nedsatt en ekspertgruppe som skulle se nærmere på de langsiktige konsekvensene av høy innvandring. Dette skal dere få høre mer om senere i dag. 

Et grep vi gjør, som jeg tror er viktig, er at vi starter integreringen tidligere. Ingen er tjent med at asylsøkere blir sittende lenge passive og vente i mottak.  

Vi ønsker også en dreining mot å målrette innsatsen mot tidligere deltakelse i arbeidslivet. Flyktningenes kompetanse skal kartlegges i mottak, slik at deres ressurser raskere kan benyttes i arbeidsmarkedet. Kompetanse er ferskvare, den må utøves og videreutvikles for ikke å forringes! 

Norskopplæring skal i større grad kombineres med deltakelse i arbeidslivet. Språk læres ikke bare i klasserom, men gjennom kommunikasjon med arbeidskolleger  og utførelse av praktiske oppgaver.  

Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere skal gjøre mer bruk av ordinært arbeid og utdanning. Arbeids- og velferdsetaten, NAV, skal bidra til å etablere et hurtigspor inn i arbeidslivet for de som har med seg kompetanse som er etterspurt av arbeidsgivere, og kan gå raskt ut i jobb. I tillegg legger vi til rette for at trygde- og velferdsordninger i større grad skal støtte opp under arbeidslinjen.  

Jeg har tro på at de nye tiltakene vil fungere! Men først og fremst har jeg tro på flyktningene selv; deres stå-på-vilje, deres evner og iver etter å etablere et godt og trygt liv for seg og sine i våre nordiske land. 

For ca. en måned siden besøkte jeg IKEA Furuset. Målet var ikke å kjøpe ny putekasse, men å se i praksis hvordan norskopplæring og arbeidspraksis kombineres som del av et hurtigspor i Alna bydel. Her møtte jeg blant annet Asma fra Afghanistan. Det var hennes første arbeidsdag på IKEA og hennes første arbeidsdag noensinne. Hun hadde gått fire måneder på norskopplæring, og nå traff jeg henne i butikken, hvor hun hjalp kunder og viste fram varer – på flytende norsk. IKEA trengte arbeidsfolk. Asma var glad for muligheten. Slike gode eksempler på samarbeid mellom arbeidskontor, språkopplæring og lokalt næringsliv ønsker jeg å se mer av! Og jeg vet at lignende satsinger finner sted i våre naboland. 

Erfaringer med disse, og andre gode integreringstiltak, vil vi få høre mer om gjennom denne dagen. Jeg er glad for muligheten til å være med på å sette disse viktige spørsmålene på dagsorden.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen!