Åpningstale på jubileumsseminar for Det tekniske beregningsutvalget (TBU)
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 25.09.2017
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie åpnet jubileumsseminaret for Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, som i år fyller 50 år.
Sjekkes mot fremføring
Kjære alle sammen,
Gratulerer med dagen!
I dette tilfellet snakker vi ikke om en jubilant som runder 50, og er kommet halvveis i livet.
TBUs levetid er nok kanskje uendelig…
Så i dét perspektivet er TBU fortsatt i sin tidligste barndom.
*
I fjor vinter, under markeringen av Arbeidsrettens- og Riksmeklerens 100-års jubileum, sto jeg på denne talerstolen og sa at prisen for et arbeidsliv uten felles spilleregler – kan bli svært høy – både for partene og for samfunnet.
Men vi trenger ikke bare spilleregler.
Partene må også være enige om hvilket spillbrett de skal benytte.
Når spillbrettet er ferdig tegnet – og vi har omforente spilleregler – kan spillet begynne.
*
Formelt har TBUs årlige rapporter status som en offentlig utredning – en NOU.
Få pressekonferanser i departementet er like populære som lanseringen av februar-rapporten.
Da er det stinn brakke.
Det er jo ikke så rart, for den angår mange.
Men utenom lanseringene, arbeider TBU i det stille.
Og de blander seg ikke inn i tariffoppgjørene.
«Beregningsutvalget er ikke en stor og bråkete anleggsmaskin… Det er den dempede samtalen over byggetegningen,» skriver Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal i jubileumsboken for TBU.
*
Mange av oss liker å snakke om den norske modellen når vi skal beskrive vår samfunnsmodell for utlendinger. For meg representerer TBU kjernen i den norske modellen.
TBU er et utvalg som blir enige om hvordan lønnsutviklingen har vært – men som også diskuterer og får en felles forståelse av økonomiens virkemåte – og sysselsettings- og konkurransemessige utfordringer.
Ikke minst bidrar utvalgslederen til å fremme en felles forståelse av hvordan norsk økonomi fungerer og utvikler seg.
**
I Norge blir partene i arbeidslivet stort sett enige.
De fleste forhandlinger ender med en løsning.
Det er bra.
Det har å gjøre med selve forhandlingene – hvordan de forberedes, gjennomføres og de institusjonelle rammene rundt.
Og selvfølgelig betydningen av det brede partssamarbeidet vi har i Norge.
*
Myndighetene og partene møtes i mange sammenhenger.
Det bidrar til å bygge en felles forståelse av virkeligheten, og av hverandres standpunkter.
TBU er en av de møteplassene som smører samfunnsmaskineriet.
Det skjer fordi myndighetene og partene i utvalget kommer fram til en felles tilstandsbeskrivelse – som alle aksepterer.
TBU gir oss et felles utgangspunkt, så partene kan konsentrere seg om sine krav og tilbud i forhandlingene.
Det reduserer konfliktnivået - det sparer bedriftene for mange tapte arbeidsdager - og samfunnet for tapte inntekter.
Sånn er det ofte ikke i politikken.
Der bruker vi ofte ganske mye tid på å være uenige om virkelighetsforståelsen – for eksempel om sysselsettingen går opp eller ned.
Det gir mye støy – og vi får mindre tid til å diskutere gode løsninger.
TBU er en institusjon som setter sin ære i å undersøke de faktiske forhold.
Men selv om TBU ruller og går i det stille – ville vi godt ha merket tilværelsen uten TBU.
Dit ønsker vi oss ikke.
Til syvende og sist, om partene ikke kommer til enighet, og har prøvd alle midler, og det er fare for liv og helse, havner saken nemlig på mitt bord.
Og det tror jeg alle parter er enige om at vi i det lengste bør unngå.
Det gir et resultat med lavere legitimitet enn forhandlings-løsninger, og bidrar ikke til å styrke organisasjonsgraden i vårt samfunn.
Et partssammensatt utvalg med høy ekspertise er ingen generell oppskrift på omforente, fredelige konklusjoner.
Heller kanskje tvert imot.
Her tror jeg den menneskelige faktor ikke skal undervurderes for den tillit og posisjon TBU har oppnådd i løpet av 50 år – både mellom partene og internt.
Arbeidet preges av høy kontinuitet - og gjennomføres hvert år etter fast mønster.
Det er mer evolusjon enn revolusjon i rapportene.
Mange utvalgsmedlemmer og rådgivere har lang fartstid i arbeidet.
Det er viktig – for rutiner har stor betydning når mye stoff skal behandles på kort tid.
Partene, SSB og myndighetene har alltid vært bevisst på å sette inn flinke og respekterte medlemmer av utvalget, og et dyktig sekretariat.
Ikke minst har vi – og har hatt – dyktige ledere med stor tillit fra SSB.
Det tok riktignok nesten 20 år før utvalget fikk kvinnelige medlemmer.
Men nå utgjør de nær halvparten av medlemmene.
*
TBU leverer omfattende rapporter hvert år – på kort tid.
Framfor alt er rapportene grundige.
Denne grundigheten er en viktig forutsetning for TBUs relevans – sammen med partenes vilje til å forankre forhandlingene i utvalget – til beste for alle.
*
Det er altså mange gode grunner til å feire jubilanten.
Takk til historikerne og bok-komiteen for en flott jubileumsbok, som altså Arbeids- og sosialdepartementet har vært oppdragsgiver for.
Takk også til SSB for at dere har stilt kontorer og datautstyr til rådighet for historikerne.
Jubileumsboken, som jeg har smuglest i, viser hvor sterkt TBU er knyttet til den økonomiske utviklingen - og til gjennomføringen av den økonomiske politikken.
Lesingen av boken gir oss derfor et godt innblikk i norsk økonomi de siste 50 årene.
*
Gratulerer med jubileet – og god lesing!
***