Innlegg om tilknytningsformer i arbeidslivet

* Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Velkommen til seminar.

Jeg er glad for å se så stor interesse og engasjement for et forskningsprosjekt, som har sett på utviklingen i tilknytningsformer i arbeidslivet.

Knapt noe tema vekker like sterkt politisk engasjement som bemanningsbransjen og midlertidige ansettelser.

Det er forståelig.

Arbeidskontrakter handler om folks livsgrunnlag.

Og det handler om en del bedrifters muligheter til å ta oppdrag, og offentlige virksomheters mulighet til å yte tjenester.

*

I dag kommer forskerne hit for å presentere de såkalt«tørre fakta» – tall og statistikk.

Det er et viktig kunnskapsgrunnlag når vi skal utforme politikk.

Når det er sagt, er det ting tall og statistikk aldri kan fange opp.

Opplevelsen av uforutsigbare arbeidsforhold.

Å oppleve det fra innsida.

Det er nettopp dét Jan Kristoffer Dale skriver om i novellesamlingen sin, «Arbeidsnever», en skildring som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for i 2016.

I én av novellene blir vi kjent med Trygve, en ung mann som jobber som vikar på et bryggeri på Sørlandet et sted:

Han betalte lappen av egen lomme,

akkurat som med verneskoa og arbeidsklærne –

bare de faste fikk arbeidsklær.

(…)

Han skulle bli pappa,

men han hadde ingen utdannelse,

ikke lappen,

og jobben kunne ta slutt når som helst.

*

De personlige erfaringene kan gi oss en bedre forståelse av de særegne utfordringene vikarer og midlertidig ansatte har i arbeidslivet.

Derfor vil jeg gi honnør til alle de som har bidratt til å løfte fram de personlige erfaringene. Her har mange tillitsvalgte og fagbevegelsen gjort en god jobb.

*

Så litt om selve forskningsprosjektet.

Det er Fafo som har utført forskningsoppdraget på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeidet har pågått siden 2014.

I dag får vi resultatene.  

Les rapport om tilknytningsformer i norsk arbeidsliv

*

Den løpende oppfølgingen av forskningsprosjektet har skjedd i samspill med partene i arbeidslivet.

Samtidig har flere av organisasjonene selv bidratt til mer kunnskap gjennom spørreundersøkelser, kartlegginger og egne forskningsoppdrag.

Det er verdifullt, og et godt eksempel på trepartssamarbeidet i praksis. 

*

Det manglet ikke på dystre spådommer da Stortinget etter forslag fra regjeringen i 2015, vedtok å utvide adgangen til midlertidig ansettelse.

Det ble hevdet at faste stillinger ville bli erstattet av midlertidige, og at utryggheten i arbeidslivet ville øke.

Så langt har ikke dette slått til.

*

Er det noe som kjennetegner bruken av tilknytningsformer i norsk arbeidsliv, er det stabilitet.

Andelen midlertidig ansatte har ligget stabilt på om lag 8 prosent siden regjeringen tiltrådte i 2013.

Og dessuten, og dette er viktig, Fafos rapport viser at det fortsatt er slik, at mer enn halvparten av de midlertidig ansatte kommer over i fast jobb i løpet av ett år.

Dette er gledelige resultater.

Regjeringens syn er at en tidsbegrenset arbeidskontrakt er et viktig steg på veien mot fast ansettelse.

Det viser også denne forskningsrapporten.

*

Mitt håp er at forskningsresultatene kan bidra til en mer nøktern debatt om midlertidige ansettelser framover.

Det er ikke slik at dette er roten til alt vondt i arbeidslivet.

På den andre siden er midlertidige ansettelser heller ingen universalløsning for sysselsetting og inkludering i arbeidslivet. Det er også viktig å få sagt.

Heldigvis er det bred enighet om at fast ansettelse er, og skal være hovedregelen i arbeidslivet. Og det har de aller fleste, og slik har det vært lenge.

Det er heller ingenting som tyder på at vi får europeiske tilstander til Norge.

Mens om lag 8 prosent er midlertidig ansatt i Norge, er gjennomsnittet for EU over 14 prosent.

Vi skal ikke dit.

I et velfungerende arbeidsmarked trengs det ulike typer jobber og tilknytningsformer for å møte ulike behov.

Det henger også sammen med vårt velferdssamfunn. Folk blir syke, tar ferie, fødselspermisjon osv.

Alternativet for arbeidsgiver er mer overtid, midlertidige ansettelser eller vikarer for å få jobben gjort.

*

Fafos rapport viser at mange av de som er midlertidig ansatte har en jobb ved siden av en annen hovedaktivitet.

Det kan for eksempel være studenter som har studielån, eller trygdemottakere som mottar stønad.

Deres situasjon og behov er ganske annerledes enn for arbeidstakere som arbeider heltid, og ikke har andre inntekter ved siden av.

Midlertidige ansettelser har også en viktig funksjon når det gjelder ansettelser i vikariater og i opplæringsstillinger.

Permisjonsordninger og lærlingeordninger forutsetter mulighet for å kunne benytte midlertidig ansettelse.

Jeg tror ikke noen ønsker et arbeidsliv der absolutt alle er fast ansatte.

*

På samme måte er muligheter for innleie av arbeidskraft nødvendig for å kunne dekke behov som oppstår i arbeidsmarkedet.

Bemanningsbransjen har en viktig funksjon for å dekke virksomhetenes behov for vikarer, ekstrahjelp og særskilt kompetanse.

I dag er det mange sykehus som ikke ville gått rundt uten vikarer. De ville ikke fått dekket opp vaktene.

Det er ikke slik at innleie går over stokk og stein.

Fafos rapport viser at innleie utgjør 1 prosent av samlet sysselsetting i helse- og omsorgsnæringen.

Andelen har ligget stabilt i flere regjeringsperioder. Innleie fyller et behov. Og det brukes med fornuft.

Det ingen er tjent med, er om innleide arbeidstakere erstatter fast ansatte, slik det har vært eksempler på i bygg- og anleggsbransjen.

I Fafos rapport kommer det klart fram at det først og fremst er i bygge- og anleggsnæringen det er blitt en høy andel innleie, særlig i Oslo-området, og i arbeider- og håndverkeryrkene i næringen.

Det er bekymringsfullt.

Derfor foreslo regjeringen en innstramming av innleiereglene begrenset til bygg- og anleggsvirksomhet.

Flertallet i Stortinget gikk imidlertid inn for å stramme inn på adgangen til innleie av arbeidskraft i alle bransjer.

Jeg mener vi må sette inn tiltak på en effektiv og målrettet måte, og ikke drar alle over en kam.

Vi skal ikke proppe medisiner i en pasient som ikke er syk.

Det kan ha uheldige bivirkninger.

Dette kan ramme bransjer hvor innleie ikke er noen utfordring.

Konsekvensene av en slik innstramming er heller ikke utredet.

Regjeringens forslag om å presisere nærmere i loven hva en fast ansettelse innebærer, ble vedtatt med stort flertall.

Det betyr at arbeidsavtaler som ikke sier noe om arbeidsomfanget, ikke vil kunne videreføres.

Når disse reglene trer i kraft fra 2019, må praksis endres.

*

Nye regler skaper i seg selv behov for å følge utviklingen med ny forskning.

Arbeids- og sosialdepartementet har derfor lyst ut et nytt prosjekt om utviklingen i tilknytningsformene i arbeidslivet, for perioden 2018-2022.

Her ønsker vi å se nærmere på blant annet bruken av innleie, oppdragskontrakter og entrepriser i enkelte næringer og bransjer.

Vi må finne ut hvilke konsekvenser regelendringene får i praksis for dem som vil inn på arbeidsmarkedet, og for hvordan virksomhetene løser sine bemanningsbehov.

Vi ønsker å følge tråden videre fra det forskningsprosjektet som oppsummeres i dag.

*

Langsiktig kunnskapsbygging gir det beste grunnlaget for politikkutvikling.

Vi vil invitere hovedorganisasjonene i arbeidslivet til et fortsatt nært samarbeid om kunnskapsutviklingen.

Etter at det er avgjort hvem som tildeles det nye prosjektet, vil det bli invitert til samarbeid i en referansegruppe.

Resultatene fra forskningsprosjektene er viktig for de vurderingene vi gjør av regelverket og håndhevingen av dette.

Departementet arbeider nå med en gjennomgang av håndheving av innleiereglene, og vi tar sikte på å sende ut et høringsforslag våren 2019.

*

Jeg gleder meg til å høre innleggene på dagens seminar, hvor vi ikke minst skal høre partenes reaksjoner og vurderinger av hva vi bør ta med oss videre i forskningsprosjektet.

*

Takk til Fafo, med samarbeidspartnere, for oppdraget som er utført.

Jeg ser fram til gode innlegg og friske diskusjoner her i dag.

Tusen takk!

***