Regjeringens arbeid for å forebygge, avdekke og forhindre seksuell trakassering i arbeidslivet

Sjekkes mot fremføring

Kjære kvinner,
kjære alle sammen,
gratulerer med dagen!

Det var sterkt å høre Sofie Frosts slampoesi.

Jeg har fulgt deg, og du har en unik evne til å formidle et sterkt budskap. 

Takk til Norske Kvinners Sanitetsforening for invitasjonen, og for at dere stiller det viktige spørsmålet: Hvordan går vi fra metoo til whatnow? 

Sjelden er vi vitne til at en grasrot-kampanje markerer et så tydelig tidsskille – et før og etter.

Metoo er blitt en folkebevegelse, ifølge journalisten Ragnhild Ås Harbo, som sto fram og fortalte om sine opplevelser fra et mediehus. 

Metoo, og de andre kampanjene som kom i kjølvannet, ble skjellsettende for hvordan vi snakker om seksuell trakassering, for hvordan vi møter de som er utsatt for seksuell trakassering, og håndterer de som trakasserer.

Etter Metoo, fikk de som sto fram med sine opplevelser gehør for sin historie.

De ble trodd og tatt på alvor.

Fra nå av handler det om maktmisbruk. Ikke om skam.

I bransje etter bransje, i alle samfunnslag, har vi sett et oppgjør med trakassering.

*

I mars, for ganske nøyaktig ett år siden, gikk jeg ut og slo alarm om seksuell trakassering i arbeidslivet.

Det skjedde etter at jeg leste rapporten til Fafo-forsker Mona Bråten, som også er invitert hit i dag.

Bråtens rapport, som var utarbeidet på oppdrag fra LO, viste at et økende antall opplevde trakassering på jobben.

SSBs levekårsundersøkelse viser at om lag 105 000 ansatte en gang i måneden eller mer, er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller liknende på arbeidsplassen.

Omfanget er størst i hotell- og restaurantbransjen, og i helse- og omsorgssektoren.

Både kvinner og menn blir trakassert.

Men det er en klar overvekt av kvinner – og særlig yngre kvinner.

Sett i ettertid, er det slående hvor lite oppmerksomhet rapporten fikk.

Med unntak fra Peggy Hessen Følsvik i LO, var det ingen som leet et øyelokk.

Det var helt stille…

*

Et halvt år senere fikk seksuell trakassering en helt annen oppmerksomhet.

Ikke på grunn av oss politikere, interesseorganisasjoner eller forskere.

Men fordi de berørte delte sine historier – og med et omfang og et alvor man kunne miste pusten av.

Takk til alle dere som har stått fram, fortalt og delt historiene med oss!

Det er godt at historiene kommer fram i lyset.

Bare slik kan trollet sprekke.

Men det gjorde også vondt å lese og høre historiene om maktmisbruk og overgrep.

Alle de som har stått frem og vist oss omfanget, har gitt saken kraft og tyngde.

*

Framover tror jeg det vil bli mye vanskeligere å ikke ta seksuell trakassering på alvor.

Arbeidsgivere må være sitt ansvar bevisst, og ha seksuell trakassering høyere på agendaen.

Og det er et ansvar som ikke forsvinner på jobbfest, på julebordet eller sommerfesten.

De arbeidsplassene hvor seksuell trakassering er  utbredt, vil få problemer med å rekruttere dyktige kvinner fremover.

Jeg tror også disse arbeidsplassene vil få merke forbrukermakten.

Vil vi kjøpe varer og tjenester av en bedrift hvor de ansatte, det vil si våre søstre og døtre, blir trakassert?

Og vil vi være aktive i organisasjoner som ikke tar dette på alvor?

Her har vi sett at alle politiske partier har vært nødt til å ta grep.

Det er jeg glad for.

*

Alle ansatte skal ha det trygt på jobb.

Metoo har vist oss at seksuell trakassering er utbredt i langt flere bransjer enn vi hadde tenkt.

Seksuell trakassering er uakseptabelt og ulovlig.

Men det er vanskelig å gardere seg helt mot seksuell trakassering.

Likevel er det mye som kan gjøres for å forebygge slike situasjoner, og om de oppstår, er det viktig å være forberedt på hvordan de kan takles best mulig.

Arbeidsgivere har plikt til å forebygge og hindre trakassering på arbeidsplassen, blant annet ved å etablere gode varslingsrutiner.

Arbeidsgiver har også plikt til å løse slike problemer dersom de oppstår.

Tiltakene vil være forskjellige alt etter hva slags bedrift du jobber i.

Jobber du i en cateringbedrift med to ansatte, kan du ha andre behov enn om du jobber i en nattklubb med 50 ansatte.

Ansatte har også rett og plikt til å si ifra dersom de blir kjent med trakassering på arbeidsplassen. 

*

Arbeidstilsynet kan gi mange gode råd om forebygging, håndtering og oppfølging.

Inspektørene i Arbeidstilsynet får spesiell opplæring i hvordan de skal gi veiledning om forebygging av seksuell trakassering i arbeidslivet, og hvordan slike saker skal følges opp. 

Arbeidet mot seksuell trakassering har høy prioritet for regjeringen, og er et tema vi løfter i den nye regjeringsplattformen.

Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet samarbeider om en felles innsats mot seksuell trakassering.

De lager blant annet opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud.

Regjeringen er også opptatt av å ha god dialog med partene i arbeidslivet om hva som kan gjøres for å forebygge seksuell trakassering.

Partene i servicenæringen samarbeider blant annet med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet om en informasjonskampanje. Det er en viktig kampanje som også andre bransjer kan dra nytte av.

*

Det er et lederansvar å tenke gjennom hva som skjer på egen arbeidsplass, og iverksette nødvendige tiltak.

Det er også et lederansvar å skape en kultur for å kunne si ifra – og jobbe godt med forebygging.

Men alle har et ansvar for at seksuell trakassering fortsatt står på dagsorden.

*

Helt til slutt:

Holdningene til hvor grensene går oppstår ikke den dagen man kommer ut i arbeidslivet.

Derfor er det viktig å jobbe med holdninger også på andre viktige arenaer.

Alle foreldre må ta en del av den jobben, og lære de unge om grenser.

Ingen av våre døtre skal måtte oppgi sine ambisjoner, og miste selvrespekten på grunn av seksuell trakassering.

Tusen takk.

***