Tale og kransnedleggelse ved Partisanmonumentet på Skytterhusfjellet i Sør-Varanger

* Sjekkes mot framføring

Kjære

Generalkonsul,

Varaordfører,

Grensekommisærer,

Veteraner,

Vi er på et spesielt sted – på en spesiell dag.

Vi kjenner alle bakgrunnen:

Natt til 9. april 1940 ble Norge angrepet.

Norge var i krig.

Det ble begynnelsen på fem lange og vonde år.

År hvor vi fikk oppleve hva det vil si å leve i frykt.

Og hva det betyr å miste sin frihet, sitt land og sine kjære.

Historien kjenner vi, selv om nye kapitler fortsatt skrives.

Tapre nordmenn kjempet imot.

Side om side med våre allierte.

Og mange ga sine liv.

Da krigen var over, var mange byer totalskadd av kamper og tysk bombing.

Spesielt hardt gikk krigshandlingene ut over befolkningen i nord.

*

Kirkenes og området rundt havnet i en spesiell situasjon.

I de allierte landene var det bare Valletta på Malta som ble bombet oftere enn Kirkenes.

Over 300 ganger var sovjetiske fly over Kirkenes for å ta ut nazistenes skip, troppestyrker og forsyningsdepoter.

Årsaken var byens viktige betydning.

Kirkenes og Finnmark var oppmarsjområdet for den såkalte Litza-fronten vest på Kola-halvøya.

Der ble tyskerne stanset i sitt angrep på Sovjetunionen.

Det medførte at det i perioder var langt flere tyske soldater i Finnmark enn det var nordmenn.

Likevel ble det ytt motstand av folk som bodde her.

*

Nå er vi ved et monument over innsatsen partisanmiljøet gjorde.

Partisanene i Finnmark og Nord-Troms var nordmenn som reiste til Sovjetunionen, og der lot seg verve til sovjetisk tjeneste.

De norske partisanene drev ikke regulær strid, men etterretningstjeneste.

I grupper på tre – to nordmenn og én sovjeter – ble de satt i land som radioagenter på Finnmarkskysten.

Der skulle de sende meldinger om tyske skip de observerte.

Vi vet at det var en meget hard tjeneste.

De fleste gruppene ble rullet opp høsten 1943.

Svært mange av partisanene og deres sivile hjelpere ble drept av tyskerne.

*

Etter andre verdenskrig mistenkte myndighetene at noen av dem som returnerte fra øst fortsatte arbeidet for Sovjetunionen.

Det såkalte partisan- og sovjetfarermiljøet ble utsatt for utstrakt overvåking.

Overvåkingen medførte betydelig belastning.

Mange ble hentet hjemme og tatt med til avhør.

Noen av dem som hadde vært i Sovjetunionen ble også utsatt for et betydelig press fra de sovjetiske hemmelige tjenester.

Konsekvensene av presset fra flere kanter var for mange brutale.

Familier ble ødelagt, liv ble lagt i ruiner.

Mange flyttet fordi de ikke orket de små og gjennomsiktige forholdene, hvor overvåkingen var tydelig.

*

Kong Olav la ned krans på Partisanmonumentet i Kiberg i 1983.

Men det var først med Kong Haralds tale der i 1992, da han beklaget det mange hadde blitt utsatt for, at det ble opplevd som en oppreisning.

Først da ble deres innsats og offer verdsatt.

*

Befolkningen i Kirkenes hadde tøffe år under krigen. Den omfattende bombingen.

De mange tyskerne som inntok byen.

Mange i byen søkte ly for bombene i tunneler og gruveganger.

Vi vet fortsatt ikke helt hvor mange som søkte ly her. Noen bodde her i korte perioder, andre lenger.

Barn ble født her under kummerlige forhold.

*

I oktober 1944 kom sovjetiske styrker og befridde Øst-Finnmark fra nazistene.

Vi må aldri glemme innsatsen sovjeterne gjorde for denne delen av landet under krigen.

De tok store tap.

Det var flere sovjetere som døde i Norge under andre verdenskrig, enn det var nordmenn som ble drept i hele krigen totalt sett.

*

Under krigen ble også mange enkeltpersoner her i området utsatt for brutale handlinger.

Mange fordi de gjorde innsats mot nazistene.

Mange ble avslørt. Her ble flere dømt og henrettet.

Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms påførte befolkningen enorme lidelser.

Lidelser som varte langt inn i fredsårene etter krigen.

*

Krigens sår var tydelige, og preget hele det norske folk – fra nord til sør.

Men dypest var de sårene som ingen kunne se.

Og som skulle ta generasjoner å hele.

Om lag 10.000 nordmenn mistet livet.

Men tap, sorg og svik rammet mange flere.

*

I dag minnes vi alle dem som fikk sine liv ødelagt.

De som mistet sine hjem.

De som måtte flykte.

Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept.

Revet ut av historien.

Av en ondskap vi aldri helt kan fatte.

Og aldri må glemme.

Vi takker dem som gjorde en innsats.

Som ikke lot seg kue av en voldelig overmakt.

Men som tok opp kampen for vårt land og vårt folk.

Og bidro til å vinne friheten tilbake.

Soldatene.

Sjøfolkene.

Motstandsgruppene.

Partisanene.

Enkeltmenneskene.

De som sloss, og de som ytte sin motstand i det stille.

*

Kjære alle sammen,

8. mai er en dag for feiring og takknemlighet.

Feiring av at vi for 74 år siden fikk vår frihet tilbake.

Etter fem år med okkupasjon, lidelse og død.

Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned.

Og de ofre som ble gjort.

Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge.

Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden.

I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over.

Alle, som med det norske flagget på skulderen, har gjort en innsats for vårt land, er våre veteraner.

*

I dag feirer vi vår frihet.

Og vi takker og hedrer alle dem som har forsvart den.

Det er i ærbødighet og respekt jeg på vegne av regjeringen vil legge ned en krans for de falne.

***