Tale og kransnedleggelse ved Russemonumentet i Kirkenes

*Sjekkes mot framføring

Kjære

Generalkonsul,

Varaordfører,

Grensekomissærer,

Veteraner,

Kjære alle sammen.

Det er en stor ære å få tale i Kirkenes på frigjørings- og veterandagen 8. mai.

I dag markerer vi at fred og frihet erstattet år med krig og ufred.

Vi skal feire at vi er et fritt land og et fritt folk.

Sammen skal vi i dag hedre tusener av norske kvinner og menn, som har kjempet for frihet, fred og rettferdighet. I Norge og ute i verden.

Og vi skal minnes de sovjetiske styrkene som frigjorde Øst-Finnmark for snart 75 år siden.

*

Finnmark ble hardt rammet av den tyske okkupasjonen.

Gruvesamfunnet her i Kirkenes ble en kampsone mellom tyske Wehrmacht og Den røde armé.

Jeg er blitt fortalt at Kirkenes ble utsatt for over 300 bombeangrep og over 1000 flyalarmer fra juni 1941 til oktober 1944.

Her i Kirkenes lærte folk at sol og skyfri himmel betydde klar sikt og bombevær.

Vi kan bare forestille oss hvilken påkjenning det må ha vært å nesten daglig måtte slippe alt du har i hendene og flykte for livet inn i gruveganger og tuneller – barn, unge, gamle, syke, fødende, kvinner og menn.

Ikke alle nådde frem i tide.

Og ikke alle fikk et hjem å vende tilbake til.

Mange hus ble jevnet med jorden.

Men selv etter tre år med konstant bombing, var ikke lidelsene over for folk her i nord.

I år er det 75 år siden tyske styrker trakk seg ut av Øst-Finnmark, og ga ordre om tvangsevakuering av befolkningen.

Ikke en gjerdestolpe skulle stå igjen.

Samtidig rykket sovjetiske styrker inn fra Litzafronten og frigjorde Øst-Finnmark.

*

50 000 mennesker ble brutalt tvunget fra sine hus.

Deres hjem ble stukket i brann.

11 000 bolighus ble brent ned eller jevnet med jorden.

4 700 fjøs og uthus.

106 skoler.

21 sykehus og sykestuer.

27 kirker.

230 industri- og håndverksbygg.

420 forretninger.

306 fiskebruk.

53 hoteller og gjestgiveri.

60 offentlige administrasjonsbygg.

140 forsamlingshus.[1]

Bare pipeløpene sto igjen sammen med røyksøylene.

Verdier etter generasjoners slit på hav og land ble borte.

*

For mange ble evakueringen sørover brutal.

Reisen til sjøs kunne foregå i overfylte lasterom – uten tilgang til sanitæranlegg, med lite mat og drikke.

Det brøt ut sykdommer, flere døde underveis og noen forsvant fra familien sin i all trengselen.

*

Nesten 25 000 unndro seg evakueringen, og overnattet på vidda, i villmarken, i gammer, i huler og gruveganger, under svært kummerlige forhold, og i stadig frykt for å bli oppdaget av tyske vaktstyrker som gjorde strandhogg.

Ofrene var mange.

Heltene var mange.

**

Nordmenn kjempet på alle fronter under andre verdenskrig.

Hjemme og ute. Ikke minst på havet.

For våre sjøfolk begynte krigen allerede i september 1939.

Handelsflåten var Norges viktigste bidrag til de alliertes seier.

Her hjemme gjorde Høyesterett, lærerne, foreldrene og kirken kampen til en holdningskamp.

En stille kamp.

En kamp som krevde sine ofre.

En kamp som gjorde forsøket på å nazifisere samfunnet fåfengt.

*

Men først og fremst ville det ikke vært mulig å vinne kampen uten våre allierte.

Nasjoner og folk kom sammen for å bekjempe nazismens barbari.

Da andre verdenskrig var over, var det åpenbart for oss at vi ikke lengre kunne stå alene.

Sammen med elleve andre nasjoner opprettet vi det som i dag er verdens mektigste og mest vellykkede forsvarsallianse.

Vi var én av nasjonene som tok initiativ til opprettelsen av NATO.

4. april 1949 signerte vi Atlanterhavspakten.

Den viktigste artikkelen slår fast at et angrep på ett land, er et angrep på alle.

*

Men NATO ble opprettet i skyggen av det gryende kommunistregimet i øst.

Den kalde krigen var preget av ideologiske motsetninger.

Demokrati mot diktatur.

Men også av trusselen fra atombomben.

For Norge fortonet det seg imidlertid litt annerledes enn for resten av den vestlige verden.

Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater allerede høsten 1944.

Norske sivile myndigheter ble straks gitt rom for å begynne maktovertakelsen.

Og da krigen var over, forlot også de sovjetiske styrkene vårt territorium.

Vi vil alltid være takknemlige for den innsats de sovjetiske soldater gjorde for oss.

25. oktober skal vi sammen med Russland markere frigjøringen av Øst-Finnmark.

**

I dag feirer vi vår frihet og våre veteraner.

Vi hedrer dem som satte livet på spill i kampen for vår frihet i de fem lange okkupasjonsårene fra 1940 til 1945.

Men det er ikke mange veteraner fra andre verdenskrig igjen.

Om noen år vil de alle ha gått ut av tiden.

Derfor er det særlig viktig å huske deres innsats.

Nordmenn flest lever i en velstand som var utenkelig før krigen.

Takket være innsatsen til dem som kjempet.

*

I dag utgjør veteranene en mangfoldig gruppe.

Slutten på verdenskrigen skapte ingen verdensfred.

Det var fortsatt behov for soldater.

Fra 1947 reiste de ut – med det norske flagget på skulderen.

For å bevare freden.

I et sønderskutt Tyskland, i Midtøsten, i Korea.

Kongo, India, Pakistan, Somalia.

I år er det 20 år siden de første norske soldatene reiste til Kosovo.

Etter at etnisk rensing igjen fant sted i Europa.

I årene siden andre verdenskrig har over 100.000 norske kvinner og menn tjenestegjort ute.

I over 100 misjoner.

*

De fleste veteraner klarer seg godt.

Mange kommer styrket hjem fra internasjonale oppdrag.

Rikere på erfaring, og med videre horisonter.

Men noen betaler prisen.

Noen faller i tjenesten.

Noen tar skade på kropp eller sinn.

Dem skal vi hjelpe.

Som nasjon skylder vi å hjelpe dem som har ofret helsen på våre vegne.

*

Hvert år tildeles dekorasjoner for særlig innsats – også i år.

Medaljene uttrykker respekt og anerkjennelse.

For den enkelte.

Men også for oppdraget de var en del av.

Dekorasjonene er synlige symboler på samfunnets støtte og takknemlighet.

Samlet utgjør alle veteraner et fellesskap.

Et fellesskap som står vakt om våre verdier: fred, frihet, menneskerettigheter og demokrati.

Den enkeltes bragd hadde ikke vært mulig uten dette fellesskapet.

De som dekoreres representerer alle veteraner.

Veteraner som fortjener vår anerkjennelse.

*

Kjære alle sammen.

8. mai er dagen for å feire.

Feire vår frihet og selvstendighet.

Men det er også dagen for å takke.

Takke alle dem som under andre verdenskrig bidro i kampen mot diktatur og barbari – for demokrati, menneskerettigheter og vår selvstendighet.

Men også for å takke alle dem som med det norske flagget på skulderen har gjort en innsats for vårt land.

I Norge og i internasjonale operasjoner.

De er alle våre veteraner.

Vi takker dem fordi de har satt oss fremfor meg.

***

[1]Tall fra Gjenreisningsmuseet.