Arbeidsgivere som leter etter feil og mangler hos folk, kommer til å finne det

Rune Breck er en blind medielærer som jobber ved Sørumsand Videregående skole. Jeg møtte ham nylig på jobb sammen med funksjonsassistenten Gry, som er hans øyne i hverdagen. «Mange arbeidsgivere vegrer seg kanskje for å ansette noen de tror kommer til å kreve store ressurser», fortalte Rune mens elever vrimlet rundt ham. Han fortsatte: «De må minnes om at det finnes gode ordninger for tilrettelegging!» Jeg tror Rune har helt rett.  

For én uke siden arrangerte vi toppmøte om inkluderingsdugnaden. Partene i arbeidslivet, fem organisasjoner som representerer brukere samt myndighetene. Samarbeidet er viktig fordi utenforskap ikke er et samfunnsproblem som løser seg selv.

Jobber til alle som kan jobbe. Muligheter for alle. Uavhengig av hvem du er, men avhengig av hva du kan. Det høres så fint ut. Men det er en av vår tids virkelig store utfordringer. 1 av 5 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet i Norge. For rektor på Sørumsand videregående skole var det enkelt. Han så ikke på Rune som funksjonshemmet i det hele tatt. «Han er funksjonsfrisk i mine øyne og fungerer helt på linje med alle andre». Kan det sies bedre?

Forrige gang Statistisk sentralbyrå sjekket hvordan arbeidsmarkedet var for de funksjonshemmede, oppga over 100.000 at de ønsket seg en jobb. Likevel var det kun 17.000 av dem som aktivt søkte jobb eller hadde søkt jobb. Hva skyldes det? Har de gitt opp før de har begynt? Får de ikke tilretteleggingen de trenger på arbeidsplassen?

Hvis vi mener alvor med mangfold i bedriftene våre, kan vi ikke starte med å problematisere alt som er annerledes eller uvant. Språket kan man lære i jobben. Erfaring kommer. Hullet i CV-en er livserfaring. En rullestol er en måte å komme seg fram på. Spørsmålet må være: «Hva kan du få til her hos oss?». Arbeidsgivere som leter etter feil og mangler hos folk, kommer til å finne det. Det er nemlig noe med de fleste av oss. 

Inkluderingsdugnaden skal få mangfold, likestilling, inkludering og like muligheter opp i pannebrasken på sjefer som ansetter og ledere som legger fancy planer. De må vite hva som finnes av verktøy som forenkler rekrutteringen, at det finnes ordninger som betaler deler av lønna til den du ansetter i inntil ett år. At det finnes hjelpemidler som gir full funksjon til en ansatt som ikke hører. At det finnes egne assistenter som blir betalt av felleskassa for å hjelpe blinde – som Rune Breck – med praktiske ting, mens den blinde ansatte selv fikser jobben. Og det finnes mer.

Inkluderingsinnsatsen må også gi gjenklang hos dem som står utenfor. De som tror de ikke er noe tess. De som aldri får vist hva de duger til fordi de er annerledes, ikke helt A4. Eller har nedsatt funksjonsevne. Vi må se og høre dem. Men viktigst – vi må ansette dem!

6,5 prosent av de nyansatte i NAV i fjor hadde enten hull i CV-en eller nedsatt arbeidsevne. Her er NAV best i klassen. Å klare fem prosent er et mål regjeringen har satt for statlige virkomheter og staten skal gjøre sitt. Men næringslivet må også bidra med en ekstra innsats. Det betyr ikke å lempe på kravene til sine ansatte. Men det betyr kanskje å lete litt ekstra godt i søkebunken.        

Vi kan ha lange og grundige debatter om verktøykassa. Om politikere som ikke gjør nok. Om venstre- eller høyrefolk som enten gjør alt mye verre eller mye bedre. Om at etater må finne hverandre og snakke bedre sammen. Om flere arbeidsmarkedstiltak virkelig er løsningen på alle problemer. Vi skal ta den diskusjonen også.

Men først og fremst handler det om å se hva som bor i den enkelte. Og se forbi resten. Så enkelt.