Ikke tull med 1. mai

Jeg har fire budskap i dag:

Det første: Ikke tull med 1. mai.

Min hjemby Porsgrunn er en industribastion hvor fagbevegelsen har dype røtter. Industrireisingen i Norge bygget vårt moderne velferdssamfunn.

Ingenting av det var spesielt langt fremme i pannebrasken min midt på 90-tallet. Jeg var ung, hadde hatt min politiske vekkelse og var i grunnleggende opposisjon til alt jeg mente tilhørte venstresiden. Derfor skulle vi, en gjeng unge og borgerlige politikere, aksjonere mot våre «rivaler» en 1. mai. Vi var storfornøyde på forhånd. Ideen var frekk og fiffig: Vi skulle ta med koster og gå etter 1. mai-toget under parolen «Noen må rydde opp etter sosialistene».

Vi fikk den konfrontasjonen vi ønsket med de som gikk bakerst i toget: Porsgrunns anarkistiske og radikale frikermiljø. Ungdommer vi kjente fra skolen og yndet å krangle med. Greit nok.

Men – slik jeg husker det – stilte vi oss litt i bakgrunnen da toget samlet seg foran Folkets Hus i sentrum av byen. Først da la jeg for alvor merke til mange av de andre som hadde gått i toget: arbeidsfolk fra hele Porsgrunn, hvorav mange hadde tatt på seg dressen fordi det var høytidsdag. Det var folk som hadde jobbet siden lenge før jeg var født, og hvis arbeid faktisk var med å finansiere skolen jeg gikk på og fritidsaktivitetene jeg deltok i. Etter en stund kom en av de litt eldre industriarbeiderne bort til oss. Han bare ristet liksom litt skuffet på hodet. Kanskje sa han noe. Men der og da forstod jeg hvor flaut dette var. For oss.

For det andre: Trepartssamarbeidet har dype røtter

Jeg tror kanskje det var startskuddet for en annen måte å se ikke bare 1. mai på, men hele den norske samfunnsmodellen. Hvis man først går historisk til verks, og så ser på Norge i dag, er det etter min mening ikke så vanskelig å se hvorfor også en borgerlig høyrepolitiker bør være glad i trepartssamarbeidet. Det betyr naturligvis ikke at jeg er enig med den største fagforeningen, LO, i alle spørsmål. Ei heller at jeg er sosialdemokrat. Men det er en dyp erkjennelse av verdien av et organisert arbeidsliv, hvor både arbeidstakere og fagforeninger tilhører større og bredere organisasjoner. For et konservativt parti som Høyre, er denne forståelsen viktig.

Hovedavtalen mellom LO og N.A.F i 1935 var et tidsskille. Tiårene før hadde vært preget av økt polarisering, konflikter i arbeidslivet og interne spenninger mellom radikale og moderate på både høyre- og venstresiden. Hovedavtalen bidro til å dempe gemyttene, og ble starten på det vi kjenner som en sterk samarbeidskultur i norsk arbeidsliv. Den anerkjente ikke bare fagbevegelsen som en ansvarlig motpart, men ga arbeiderbevegelsen nok et bevis for at deres politikk kunne gjennomføres innenfor rammene av det etablerte samfunnet. Det var et typisk kompromiss, til ergrelse for radikale parter til venstre (som fortsatt kaller denne måten å jobbe på for «klassekompromiss») og til høyre, hvor de mente at LO var Moskvas forlengede arm.

For det tredje: Trepartssamarbeidet ser helheten

Prinsippene i det norske trepartssamarbeidet er ikke at én part alltid får gjennomslag, ei heller at interessekonflikter kan oppheves. Det er at fellesskapet – og alle partene og deres medlemmer, det være seg bedrifter eller ansatte – tjener på at vi snakker sammen, og at arbeidslivet har noen felles kjøreregler. Det har vært mulig blant annet fordi norske arbeidsgivere og arbeidstakere ikke er organisert i en rekke bittesmå foreninger, men har samlet seg i større hovedorganisasjoner. Når organisasjonene både snakker med hverandre, og flere av dem har medlemmer i både privat og offentlig sektor, gir det et blikk for den nødvendige helheten. Se til Frankrike for en kontrast: der er organisasjonsgraden langt lavere enn hos oss, fagforeningene er snevrere, mer radikale og ofte blottet for ansvarsfølelse utover egne særinteresser.

Dette ansvaret for helheten er ikke en festtale, men får konkrete utslag. Det kanskje viktigste er den såkalte frontfagsmodellen for lønnsdannelse. Ideen er ganske enkel: Lønnsveksten i Norge kan ikke være høyere enn hva konkurranseutsatt sektor i privat næringsliv kan tåle. Det har sikret oss ansvarlige lønnsoppgjør, men også trygge arbeidsplasser i konkurransedyktige bedrifter over tid. I den krisesituasjonen Norge nå er inne i, er det viktigste etter å bekjempe koronaviruset, at vi sikrer privat næringsliv og arbeidsplassene. Da er frontfagsmodellen avgjørende.

For det fjerde: Et organisert arbeidsliv gir god arbeidskultur

Organiseringen av arbeidslivet har også konsekvenser ute på den enkelte arbeidsplass. Ikke bare er norsk arbeidsliv ofte skånet for de voldsomme hierarkiene og enorme forskjellene mellom ansatte som vi ser i andre land, men kulturen hvor arbeidsgiver og arbeidstaker snakker sammen skaper også en unik lagfølelse som gjør at vi er godt rustet til å omstille og endre oss. Vi snakker sammen om utfordringer på arbeidsplassen, og finner løsninger i fellesskap. Det er en tradisjon som er verdt å feire.

Gratulerer med 1. mai til arbeidsfolk over hele landet!