Åpningstale Barnevernskonferansen 2017

Sjekkes mot fremføring

God morgen,

Takk for at dere har invitert meg til å åpne denne viktige konferansen.

Jeg har møtt mange i barnevernssambandet tidligere, og jeg vet at engasjementet for barnevernet er sterkt. Det er jeg glad for. En del av dere som er her jobber med barn og unge i skole og barnehage. Dere jobber med det viktigste vi har – nemlig barna våre.

I de årene jeg har vært statsråd har jeg både møtt mange barn og unge som har erfaring fra barnevernet og voksne som har mistet omsorgen for det kjæreste de har. Jeg har også møtt mange dyktige og engasjerte ansatte i barnevernstjenester landet rundt.

Det aller viktigste arbeidet for barn og unge skjer ute i alle våre kommuner. Jeg er opptatt av at det skal være "ei dør inn".

Hvert barn og hver familie som kommer i kontakt med det offentlige skal bli møtt på en mest mulig helhetlig måte, og få den hjelpen de trenger innenfor denne døra. Systemet skal tilpasses brukerne og ikke omvendt. Vi skal gi bedre hjelp der barna bor.

Både barn og voksne har fortalt meg at det å møte barnevernet kan føles som å møte et uoversiktlig system som er vanskelig å forstå.

Du kan være redd, føle deg mistenkeliggjort, føle at du ikke når fram med dine behov, og at du ikke blir forstått og tatt vare på.

Barnevernet vekker følelser.

I fjor mottok mer enn 50 000 barn og unge hjelp fra barnevernet. Dette er 50 000 historier – historier om barn og unge som får hjelp av barnevernet til en bedre hverdag.

De fleste av disse historiene er gode. Men det finnes dessverre unntak. Saken om glassjenta Ida, som Stavanger Aftenblad skrev om i fjor, skal dere høre mer om i morgen.

Idas historie har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er en sak vi må lære av. Barn og unge med store og sammensatte hjelpebehov er en av de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt.

Mange har behov for hjelp fra flere tjenester og over lengre tid. Altfor ofte svikter det i overgangen eller i samarbeidet mellom tjenestene. Konsekvensen er at noen barn ikke får nødvendig hjelp.

Tre utfordringer

For meg handler helhetlig tenkning om å se hele barnet og hele ungdommen. Et barn som kommer på skolen er ikke bare en elev.

En ungdom som kommer til helsesøster eller fastlegen er ikke bare en pasient. En ungdom som dømmes for voldsbruk er ikke bare en kriminell. Det handler om å sette det enkelte barnet og ungdommen i sentrum.

For å klare det har vi tre utfordringer:

1. Forebygging og tidlig innsats.

En forutsetning for helhetlig tenkning om barn er å komme tidlig inn. Det er bedre å hjelpe barn enn å reparere voksne. Som tidligere lokalpolitiker vet jeg hvor vanskelig det er å få penger til forebygging, for forebygging roper ikke. Men vi har ikke råd til å la være å forebygge.

2. Samarbeid på tvers

Det offentlige må samarbeide godt på tvers av sektorer og nivå. Tilbud og tjenester må være godt koordinert slik at barn og ungdom kan få rask og tilpasset støtte og hjelp. Kommunen er ansvarlig for mange av tjenestene, som skole, helsetjenester, barnevern, PPT, mens staten setter rammene for mye av arbeidet som gjøres. Vi må sammen tenke helhetlig rundt barn og unge. Kommunen må også sørge for at de ulike kommunale tjenestene har et godt samarbeid. 

3. Familienære tjenester

Den tredje utfordringen, er å styrke de familienære tjenestene. Trygge foreldre gir trygge barn. Familien er vårt sterkeste sosiale fellesskap, og danner en viktig rammen rundt barn og ungdoms oppvekst. Familienære tjenester i kommunene skal koordineres bedre slik at familiene blir møtt helhetlig og med respekt. Dette er et viktig arbeid som vi styrker. Regjeringen har satset over en milliard kroner på helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Familievernet er styrket med 128 millioner kroner siden 2013. Satsingen er historisk høy.

Jeg ser at Øyvind Kvello, som har utviklet det som kalles Kvello- modellen, skal innlede for dere i morgen. Mange kommuner bruker denne modellen der målrettet tidlig innsats, tverrfaglig og helhetlig tenkning er sentralt.

Barnevern og psykisk helsehjelp

Ida-saken viser hvor galt det kan gå når barn ikke får nødvendig, samtidig hjelp fra barnevern og psykisk helsevern.

Mange barn og unge som får hjelp fra barnevernet har hatt en oppvekst preget av opplevelser som kan påføre et barn stor skade også i form av psykiske lidelser.

Vi må ikke tenke "enten eller", men "både òg". Barn og unge som har behov for omsorg fra barnevernet og behandling fra psykisk helsevern kan oppleve at de faller mellom to stoler og ikke får den koordinerte hjelpen de har behov for. Noen må reise i timevis for å få hjelp. Dette skal ikke skje.

Vi må tenke helhetlig og langvarig, og gi barna hjelp der de er.

Vi har satt i gang viktige pilotprosjekter i skjæringspunktet mellom psykisk helsevern og barnevern, og et av dem er Akutten i Nord-Trøndelag. Der samordnes felles akutt- og utredningstilbud for utsatte barn og unge ved BUP ved Sykehuset i Levanger. 

Helseministeren og jeg har gitt en rekke felles oppdrag til direktoratene våre og de regionale helseforetakene de siste årene, nettopp for å styrke tjenestetilbudet og samarbeidet mellom helse- og barnevernssektoren.

Barnevernsinstitusjonene har nå en egen helseansvarlig.  Slik skal samarbeidet med primær- og spesialisthelsetjenesten bli bedre.

Vi styrker også de ambulante BUP-tjenester i barnevernsinstitusjonene. 

Dette er spesielt viktig når barnet selv ikke ønsker å reise til behandling ved et kontor. Det vil gi barnet mer helhetlig omsorg og hjelp, og sikre at ansatte i barnevernsinstitusjonene får konkret veiledning.

Det skal også etableres en barnevernsansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge, som kan gi generelle råd og veiledning. 

Vi skal utvikle system som sikrer at fosterbarn og andre barn i barnevernet tidlig blir utredet for psykiske helseplager, slik at de også får nødvendig helsehjelp.

Alle institusjoner som Bufetat bruker skal samarbeide med det lokale behandlingsapparatet innenfor psykisk helse for barn og unge, og bidra til at den enkelte får nødvendig helsehjelp.

I løpet av 2018 skal vi også utpeke egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger omsorg utenfor hjemmet sammen med hjelp fra helsetjenesten. Dette er en gruppe barn det i dag ikke finnes et helhetlig tilbud til.

Jeg har stor tro på at disse tiltakene vil bidra til høyere kvalitet i barnevernet. Barn skal ikke oppleve det samme som Ida.

Barnevern og skole

Barn med barnevernserfaring har det ofte vanskeligere på skolen enn andre barn. Ett av de første tiltakene jeg satte i gang var å styrke innsatsen for å gi barnevernsbarn bedre utdanning, for at flere barn i barnevernet skal kunne utnytte potensialet sitt og fullføre skolegangen.

Regjeringen startet i 2014 en satsing for å styrke oppfølgingen av skole- og opplæringssituasjonen til barn i barnevernet.  Vi har bevilget nærmere 38 millioner kroner til dette.

Alle barnevernsinstitusjoner har nå en skoleansvarlig.

Både barnevernet og skolen har hatt lave forventninger til barna. Frafallet har vært stort og skoleresultatene svake.  Å mestre skole og utdanning er den enkeltfaktoren som ser ut til å ha størst betydning for å lykkes i voksenlivet. Vi må ha like høye ambisjoner på vegne av barn i barnevernet som vi har for våre egne barn.

Barnevernsreformen

Mange av dere har sikkert fått med dere at vi er i gang med en barnevernsreform med økt ansvar til kommunene. Kommunenes nærhet til det enkelte barn og familie gir store fortrinn i å kunne gi tidlig hjelp.

Bred kjennskap til barnet og barnets situasjon er viktig for å kunne sørge for rett tiltak til rett tid. Derfor bør kommunene få et større faglig og økonomisk ansvar for barnevernet.

Reformens målsettinger er økt vekt på tidlig innsats, forebyggende arbeid og samarbeid med alle de familienære tjenestene i en kommune.

Reformen vil omfatte både forslag til ansvarsendringer i barnevernet og framtidige kvalitets- og kompetansetiltak.

Jeg tar sikte på å legge fram forslag til barnevernsreform for Stortinget i vår.

Utvidet ansvar for kommunene forutsetter økt kvalitet i tjenestene. I år har vi satt av 20 millioner kroner til nye kompetansetiltak, med særlig vekt på å styrke kvaliteten i barnevernstjenestenes undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid.

Å bedre kompetansen er viktig for å gjøre dere som jobber i barnevernet bedre rustet til å hjelpe barna og familiene dere møter.

Senere i dag skal jeg besøke Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Midt). Der skal jeg høre mer om videreutdanningen i barnevernledelse som vi startet opp for ett år siden.

Vi har samtidig videreført tilskuddsordningen til barnevernsfaglige videreutdanninger, som i år er på 6,2 millioner kroner. 

Vold og overgrep mot barn

Hver dag skjer det overgrep mot barn i Norge.

Regjeringen har, sammen med samarbeidspartiene, prioritert mer midler til å bekjempe vold og overgrep. 

Vold og overgrep er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem som krever helhetlig innsats.

Vi har løftet arbeidet mot vold i denne perioden gjennom flere viktige planer, slik som En god barndom varer livet ut.

I fjor høst la vi frem en opptrappingsplan om vold i nære relasjoner som skal sørge for bedre hjelp til barn som er utsatt for vold og overgrep. Planen inneholder en rekke tiltak for å forebygge og bekjempe vold og overgrep.

Gjennom budsjettforliket er samlet styrking i 2017 på cirka én halv milliard kroner. Dette kommer i tillegg til at vi sammen med Venstre og KrF har økt innsatsen mot vold og overgrep betydelig i perioden.

Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for at vi skal våge og se, og for å handle. De som jobber med barn må kunne stille de viktige spørsmålene, og ha kompetanse til å vite hva de skal gjøre med svarene de får.

Fra i fjor høst er kunnskap om vold og overgrep mot barn en obligatorisk del av barnehagelærerutdanningene.

Vi har satt ned barnevoldsutvalget, som skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Hvis hjelpeapparatet har sviktet er det viktig å vite hvorfor. Slik kan vi få kunnskap som kan forebygge slike saker i framtida.

De voldsutsatte barna sitt tydeligste råd til meg er at voksne må tørre å spørre.  

Brukermedvirkning

Vi må sikre at barn blir hørt.

Både i barnevernsloven og i barneloven er barnsmedvirkning styrket de siste årene. Retten til medvirkning gjelder i alle forhold som berører barnet. Alle barn har rett til å si sin mening og deres mening skal bli tatt på alvor.

Når Stortinget har vedtatt at barn skal medvirke, så forventer jeg at dette blir fulgt opp. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å lytte til barn og unge. Det er de som er eksperter på eget liv.

Tjenestene i kommunene skal sikre at barn og unge får medvirke i saker som gjelder dem.

Mange mener det er vanskelig å gi tilbakemeldinger til barnevernet. Stavanger er første by ut med å tilby en klageordning gjennom Facebook, telefon, samlinger eller direkte kontakt.

Vi har nettopp gitt et mandat til Helsetilsynet der formålet er å komme med forslag til hvordan det kan bli enklere å klage for barn som søker eller mottar tiltak fra barnevernet.

Målet er å styrke rettssikkerheten til barn. Som del av arbeidet skal det innhentes synspunkter fra barn og unge med erfaring fra barnevernet.

I Rogaland er det etablert et pilotprosjekt for systematisk oppfølging av biologiske foreldre som har mistet omsorgsretten.

Bedre oppfølging av foreldre som har barn plassert i barnevernet kan bidra til å dempe konflikter mellom foreldre og barnevern, forebygge rettssaker, gi barna mer stabilitet, og utvikle foreldreferdighetene med tanke på mulig framtidig omsorgsrolle.

Barn har ofte behov for å vite at foreldrene blir ivaretatt når barnevernet har flyttet barnet i fosterhjem eller på barnevernsinstitusjon. Før flytting i fosterhjem, skal det vurderes om barnet kan bo hos slekt eller nær familie, dersom det er til barnets beste.

Av de barna som første gang flyttet inn i fosterhjem i 2015, fikk halvparten mulighet til å bo hos familie og nettverk. Det er en utvikling jeg mener er positiv. Da blir det enklere for barna å beholde skoleplass, venner og fritidsaktiviteter, og det gir en viktig stabilitet i barnas liv. 

Vi vil at familieråd skal brukes mer enn det gjør i dag. Jeg ønsker å gi kommunene en plikt til å vurdere bruk av familieråd, eller liknende verktøy, når barn trenger et fosterhjem.

Jeg skal senere i dag besøke Stjørdal Ungdomssenter, og den MultifunC- institusjonen bruker familieråd med gode resultater. Familieråd er også en god arbeidsmåte for å involvere barn, ungdom og familier når barn og unge bor på institusjon.

Vi må se hele familien.

Ny barnevernslov

Forslaget til ny barnevernslov ble overlevert i slutten av september i fjor, og høringen er nylig avsluttet (30. januar).

Siden barnevernloven ble vedtatt i 1992 – altså for 25 år siden – har loven og forskrifter blitt endret flere ganger, og regelverket fremstår derfor som oppstykket og lite oversiktlig.

For å ivareta rettssikkerheten til barn og deres familier i barnevernet må vi ha et tilgjengelig lovverk.

Utvalget legger til grunn at barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie, og at utvalget foreslår å styrke kravet til barnevernstjenestene om å følge opp foreldrene og barna.

I arbeidet med ny barnevernslov er det naturlig å se nærmere på hvordan vi kan sikre lokal politisk forankring av barnevernet på best mulig måte.

Barnevernsloven skal sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår.

Utvalget har forslått at kommunen får plikt til å samordne det kommunale tjenestetilbudet rettet mot alle barn.

Tidlig innsats, forebygging og samarbeid på tvers av tjenestene er nøkkelen for å lykkes med å gi rett hjelp til rett tid.

Vi jobber nå med å følge opp høringssvarene.

Det foregår mye godt arbeid i barnevernet. Som dere har lest i Adresseavisen de siste dagene har vi satt i gang et forsøk med samtaleprosess i fem fylkesnemnder.

Dette kan være en metode som bedrer den konflikt som kan oppstå mellom barnevern og foreldre når det går mot en omsorgsovertakelse. Det kan gi bedre kommunikasjon og felles forståelse mellom barnevern og foreldre om hva som er til barnets beste, og å gi foreldre en ekstra mulighet til å snakke om hva som er best for barnet.

Målet var å gjøre flyttingen av barnet og eventuelt også et samvær så godt som mulig, for eksempel ved at barnet kan slippe å stå i konfliktene. Vi ser nå at samtaleprosess også kan føre til felles forståelse og samhandling om behov for hjelpetiltak, og på den måten kan omsorgsovertakelser unngås.

Fylkesnemnda i Trondheim melder om gode erfaringer, og det blir spennende å se hva evalueringen viser.

Avslutning

Det forebyggende arbeidet skjer i kommunene: på oppvekstområdet, i barnevernet, i familievernet, på helsestasjonene, i skolehelsetjenesten, og gjennom arbeidet som gjøres for å hindre vold og seksuelle overgrep. Innsatsen for å redusere barnefattigdom er også sentralt i et forebyggingsperspektiv.

Kvalitet og kompetanse i tjenestene er sentralt, og barns medvirkning er avgjørende.

Jeg er avhengig av dere for at vi skal lykkes i dette viktige arbeidet. 

Barn er helt avhengige av årvåkne voksne som ser dem, lytter til dem, forstår dem og som handler når de skal. Nøkkelen til å se og forstå er å arbeide helhetlig og koordinert.

Dere er viktigere enn dere tror! Dere ser, møter og hjelper barna våre hver dag. Dere kan se dem som hele mennesker. Dere kan være den ene som gjør en stor forskjell i et barns liv. 

Med det vil jeg ønske dere lykke til med konferansen, og jeg vil avslutte med diktet "La meg være barn" av Ragnhild B. Waale:

 

La meg sitte på et fang

mens jeg er liten

Så jeg kan gå oppreist

når jeg er stor.

 

La meg gråte ved ett kinn

mens jeg er barn

så jeg kan tørke tårer

når jeg er voksen.

 

La meg holde ei hand

mens jeg er svak

så jeg kan holde hender

når jeg er sterkere.

 

La meg ha en barndom.

Jeg trenger trygg niste for å vokse.

 

Takk for meg!