Barne- og ungdomskonferansen 2017

Kjære alle sammen,

Velkommen til barne- og ungdomskonferansen! Det er en glede å få være her med dere og å åpne Barne- og ungdomskonferansen i Bodø, med Sortland kommune som vertskap. Fint å se dere og se alle som skal hente inspirasjon under denne konferansen.

Jeg er glad for at psykisk helse, livsmestring og deltakelse er tema på årets konferanse. Det er mange gode foredragsholdere i denne konferansen som skal ta opp viktige temaer. Dere har to spennende dager foran dere.  

Vi vet at unge i dag står overfor andre type utfordringer enn vi hadde da vi var unge, med presset etter å prestere på alle arenaer, om sosiale medier og seksualitet.

Vi vet også at mange barn og ungdom, og særlig jenter, opplever trakassering både på nett og i hverdagen. Deling av bilder og hets på sosiale medier kan få alvorlige konsekvenser for de som blir utsatt for det. Vi trenger å gi barn veiledning om hvordan de får en trygg hverdag på nettet. Dette krever at foreldre, voksne og unge som jobber med barn har kunnskap om barns bruk av internett. Vi skal bry oss om hvordan barn har det i den store digitale verden, vi skal være nysgjerrige og vi skal aldri være redde for å spørre "hvordan har din dag på nett vært?" 

Dere som arbeider med barn og unge er  viktigere enn noen gang.

 

Heldigvis har de fleste barn og ungdommer en god oppvekst i Norge i dag - i et land som i større grad er preget av mangfold og åpenhet enn for en generasjon siden. Alle dere som arbeider med barn og ungdom skal være stolte av alt dere får til.

Samtidig er det barn som ikke har det så bra, og ungdommer som ikke får det helt til. I mange tilfeller skyldes det vold og overgrep, psykisk sykdom, fattigdom eller mobbing. Her har dere og jeg et ansvar.

Vi har et ansvar for å komme inn tidlig og å forebygge. Det er bedre å hjelpe barn enn å reparere voksne. Vi har ikke råd til å la være med forebygging.

Det aller viktigste arbeidet for barn og unge skjer ute i kommunene. Det er der barna har hverdagen sammen med familiene sine. Kommunen er ansvarlig for tjenestene alle barn og unge kommer innom.

Min erfaring fra kommunepolitikken er at forebygging ikke roper, og derfor lett kan bli nedprioritert. Samtidig har jeg stor tro på hva kommunene kan få til dersom de er tidlig nok ute.

Regjeringen har også stor tro på at kommunene kan oppnå mye ved å samarbeide med sivilsamfunnet. Regjeringen har et ambisiøst mål om at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre.

Vi har derfor gått sammen med KS, idretten og frivillige organisasjoner om Fritidserklæringen. Den er et samarbeid der vi vil inkludere barn og unge i lokalsamfunnet gjennom aktivitet i lokale lag og foreninger.

Lykkes kommunene og sivilsamfunnet med å gi barn og unge fritidsaktiviteter, er dette en god måte å drive forebygging og tidlig innsats.

I tillegg bidrar regjeringen ved å styrke den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom. For 2018 er det foreslått over 224 millioner kroner. Disse pengene kommer kommunene og frivillige organisasjoner til gode ved at de kan legge til rette for at barn og familier i deres lokalsamfunn kan delta på ferier og fritidsaktiviteter.

 

I tillegg til forebygging og tidlig innsats er jeg er opptatt av at det skal være en dør inn: Hvert barn og hver familie som kommer i kontakt med oss skal bli sett på en mest mulig helhetlig måte og få den hjelpen de trenger bak den døra.

For meg handler helhetlig tenkning om å se hele barnet og hele ungdommen. Et barn som kommer på skolen er ikke bare en elev. En ungdom som kommer til helsesøster eller fastlegen er ikke bare en pasient. Det handler om å sette det enkelte barnet og ungdommen i sentrum.

For å klare å se hele barnet og ungdommen må vi lytte til dem. Barnekonvensjonen artikkel 12 sier at alle barn har rett til å si sin mening og at deres mening skal bli tatt på alvor.

Men gang på gang får vi beskjed om at vi svikter på dette feltet. Senest da jeg mottok utredningen fra Barnevoldsutvalget i vår. Jeg blir trist og lei meg når de sier at de aller mest sårbare barna, de som har blitt utsatt for vold og overgrep, ikke har blitt snakket med. Vi har ikke lyttet til barna, selv om det er de som sitter på nøkkelen til sitt liv.

Utvalget peker på behovet for økt kompetanse, bedre samordning og samarbeid, og at vi må bli bedre på å snakke med barn. Samtidig foreslår utvalget også mange nye tiltak som vektlegger barns medvirkning.

Det er helt avgjørende å snakke med dem det gjelder: barna. Barn og ungdom er den nærmeste kilden til informasjon om dem selv.

Jeg er glad for at de regionale ressurssentrene for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) er i gang med å utarbeide et opplæringsprogram i å samtale med barn og unge om vold og overgrep. Jeg oppfordrer sterkt til å ta programmet i bruk når det blir klart.    

Jeg inviterer barn og ungdom til å medvirke i departementets arbeid på ulike områder. Det vet jeg også mine kolleger i regjeringen gjør. Blant annet har jeg et årlig møte med ungdomsrepresentanter fra fylkenes ungdomsråd. På de møtene diskuterer vi saker de ønsker ta opp og innspillene deres betyr mye for mitt arbeid i departementet.

Ofte er de med å sette retning og kurs på allerede eksisterende tiltak, og noen ganger er de med å sette i gang helt nytt arbeid. Ungdommene fortalte meg at de trengte rom i skolen for å snakke om de utfordringene de har. Innspillene ble til verktøyet "Livsmestring i skolen", som Utdanningsdirektoratet nå er ansvarlig for å følge opp.

 

Jeg tror at barn og ungdoms engasjement og innsats er noe av det viktigste å ta vare på i utviklingen av samfunnet og demokratiet.

I arbeidet med barn og unge er dere som arbeider med barna våre viktigere enn dere tror. Dere ser, møter og hjelper barna våre hver dag. Dere kan, på grunnlag av helhetlig og koordinert arbeid, se de som hele mennesker. Dere kan være den ene som gjør en forskjell i et barns liv.

Jeg er heldig og får besøke mange kommuner, og ser så mye godt arbeid og motiverte ansatte og det gjør meg optimistisk for fremtiden. Ut over foreldrene, er dere de viktigste personene i arbeidet for et godt oppvekstmiljø og gode tjenester i barn og unges liv.

 

Noen kommuner er forbilledlige i arbeidet med forebygging, tidlig og helhetlig innsats og medvirkning. I dag skal jeg dele ut prisen for Årets barne- og ungdomskommune 2017. Det var mange gode kandidater til prisen i år.

 

Årets barne- og ungdomskommune jobber for å inkludere flere i organiserte fritidsaktiviteter. I år har mer enn 100 familier fått dekket utgifter til trenings- og medlemsavgift slik at personlig økonomi ikke hindrer barn og unge i å delta i organisert aktivitet.

Vinneren har lykkes med et helhetlig og forebyggende arbeid, for eksempel mot frafall. De har blant annet et ungdomsteam i NAV.

Personlig synes jeg det er ekstra flott at årets vinner er nominert av sitt eget ungdomsråd.

Om vinneren fremhever juryen at de har utmerket seg i arbeidet med å la barn og unge medvirke når store avgjørelser skal tas.

Juryen er imponert over hvordan Årets barne- og ungdomskommune ser sin unge befolkning som en ressurs for lokalsamfunnet og inkluderer dem i små og store avgjørelser.

Det har gitt barn og unge mulighet til å bli hørt, og i tillegg mener juryen at det er noe av grunnen til at området klarer å møte utfordringene sine på en god måte.

Vinneren har aktivt inkludert barn og unge i et omfattende områdeløft. De har involvert alt fra barn på barneskolen, som forteller om skoleveien sin gjennom barnetråkk, til ungdom som gjennom UngMed-prosessen får si ifra om hvilke behov de har i sitt nærområde.

Det er en stor glede for meg å nå få overrekke prisen for Årets barne- og ungdomskommune 2017 til Bydel Grorud i Oslo kommune. Gratulerer!

Dere kan komme opp og motta prisen.