Integrering i arbeidslivet?

Sjekkes mot fremførelse

 

Arrangør: Fylkeskommunene, KS, NAV, IMDI, LO og NHO 

Når: 10. april 2014 

Sted: Scandic Hotell, Hamar  

 

God formiddag, og takk for initiativet til denne konferansen!

Det var jo egentlig statsråden dere skulle få treffe, men det kom dessverre noe i veien i siste øyeblikket, så da blir det meg. Men, siden jeg både har bakgrunn fra NHO OG er født på Hamar, så syns jeg det er ekstra hyggelig å være her! 

Ettertraktet, men ikke i Innlandet er tittelen på konferansen. For å følge langs linjene av det, har jeg kalt innlegget mitt for; Integrering, også i arbeidslivet?

                                                           ***

Gode og kloke ord innledningsvis, som setter fingeren på flere av de utfordringene vi står ovenfor.

Jeg kjenner innvandrere som er leger, nevrologer, ingeniører, advokater, fysikere, økonomer og alle er ettertraktet på det norske arbeidsmarkedet.

Men dessverre finnes det altfor mange innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet og som besitter annen og viktig kompetanse.

Dette er jo et paradoks – at det både står altfor mange utenfor arbeidslivet, og samtidig trenger vi flere i arbeid for å løse både dagens og morgendagens utfordringer.

Jeg skal bruke taletiden min på å si noe om tre ting:

1.  hvorfor vi trenger flere i arbeid og om den menneskelige kapital
2.  at inkludering øker vår konkurransekraft 
3.  og litt om hvor viktig det er at vi starter tidlig

Avslutningsvis skal jeg si litt om regjeringens mål og politikk for at flere skal bli integrerte.

                                                     ***

For det første:

Norge må bli bedre til å utnytte den menneskelige kapitalen vi har.

 

Vi har snaue 600 000 innvandrere i arbeidsfør alder (SSB 15-74)i Norge, 330 000 av disse er i jobb.

I perioden 2005 til 2011 sto innvandrere for 56 prosent av sysselsettingsveksten i Norge.

I 2012 sto innvandrere for nesten hele sysselsettingsveksten og nye innvandrere fra EØS-landene bidro mest til denne veksten.

Innvandrere har bidratt i både byer og distrikt med viktig arbeidskraft og kompetanse.  Men fortsatt hører vi om mange som sliter med å rekruttere arbeidskraft, i tillegg til at for mange innvandrere står utenfor arbeidslivet.

Vi ser altså ut til å ha et uutnyttetpotensial, og at vi må bli bedre til å utnytte den kapitalen vi allerede har i Norge. 

                                                           ***

 

Fremover står Norge, i likhet med mange europeiske land, ovenfor en alvorlig demografisk utfordring med en raskt voksende eldrebefolkning. Det kommer til å bli færre yrkesaktive til å forsørge et voksende antall ikke-arbeidende. 

Vi trenger derfor flere hender i arbeid.  

En ytterligere konsekvens av den demografiske utviklingen vil være en økning i antall brukere av offentlige tjenester. Mange av disse tilhører ulike minoritetsgrupper. Det vil kreve en større tilpasning av det offentlige i retning av større etnisk mangfold i arbeidsstyrken, og økt forståelse for ulike brukergruppers behov. 

Også for det private næringsliv, særlig for tjenesteytende sektor, vil det bli et økt behov for å ansette personer med innvandrerbakgrunn for å betjene et større antall konsumenter. Mange av disse konsumentene tilhører ulike minoritetsgrupper.

Men dette er kjent for de fleste av dere, det store spørsmålet er altså:  

Hvordan kan vi få flere i arbeid?  

Vi trenger å lage velfungerende strategier for å ta i bruk hele befolkningens kompetanse og ressurser for å klare å opprettholde og videreutvikle velferden. Jeg skal gi noen eksempler.  

Her i Hedmark og Oppland har Stange og Nordre Land svært gode resultater med introduksjonsprogrammet. Begge kommuner kan vise til at 80 prosent av deltakerne som avsluttet programmet i 2013 gikk rett over i jobb eller utdanning etterpå. Det er veldig bra, med tanke på at landsgjennomsnittet = 499.  

I Stange har det vært politisk vilje til å satse på kvalitet i kvalifiseringsarbeidet, god kompetanse og tverretatlig samarbeid. Kommunen har etablert et Kvalifiseringssenter og kjøper tjenester utenfor kommunen når det er nødvendig. I Stange samarbeider man også med lokale bedrifter om praksisplasser slik at mange flyktninger blir kjent med norsk arbeidsliv mens de er i introduksjonsprogrammet. 

I Nordre Land brukes frivillige organisasjoner i integreringsarbeidet. Det er et viktig bidrag for å integrere de nyankomne flyktningene i lokalsamfunnet. Kommunens læringssenter arbeider utadrettet og er godt synlig i lokalsamfunnet ved f. eks. å arrangere mange møteplasser for lokale aktører i integreringsarbeidet. 

I Oppland Arbeiderblad kunne vi i går lese om et kommunalt prosjekt i Søndre Land kommune, hvor kvalifiseringsarbeidet var satt ut til Sølve AS, og hoved-fokuset her går på å beholde produktive innbyggere i kommunen. Det er en god innstilling, som jeg er helt sikker på at kommunen vil tjene på på sikt! 

                                                           ***

 Et annet tiltak som er nasjonalt initiert er jobbsjansen. Programmet skal øke sysselsettingen blant innvandrere og tiltakene retter seg spesielt mot hjemmeværende kvinner som ikke deltar i opplæring eller kvalifisering, og som ikke er i målgruppen for andre tiltak som introduksjonsordning eller kvalifiseringsprogram. 

Jobbsjansen skal gi bedre ferdigheter i norsk, bedre innsikt i norsk samfunnsliv og styrke deltakernes kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet. 

Av de som avsluttet Jobbsjansen i 2013 gikk 60 prosent over til arbeid eller utdanning. Det er en økning på 8 prosentpoeng fra 2012. Jobbsjansen bygger videre på dokumentert kunnskap og erfaringer i løpet av forsøksperioden med programmet Ny sjanse. 

Suksesskriteriene som prosjektene fremhever handler om tidlig plassering av deltakere, bruk av arbeidspraksis på ordinære arbeidsplasser, arbeidsrettet norskopplæring og tett individuell oppfølging av en veileder.

Det gjøres mye godt arbeidet knyttet til arbeid og kvalifisering, også her i Innlandet. Men det er liten tvil om at vi har mer å hente, og at mer faktisk kan hentes ut ved målrettet og dedikert innsats. 

Regjeringen vil også bidra til at praktiske hindringer som godkjenning av medbrakt kompetanse ryddes av veien. Vi må derfor se på hvordan vi kan få til 

• raskere godkjenningsordninger,
• bedre realkompetansevurdering
• og tilbud om oppdatering av kompetanse for å sikre at utdanning innvandrere allerede har, kan brukes i Norge. 

Det tar meg videre til mitt andre hovedpunkt, nemlig at inkludering er viktig for norsk økonomi og for vår konkurransekraft. 

Det er viktig at også innvandrere får bruke sin kompetanse. Dette skaper et mangfold, som igjen kan bidra til økt innovasjon og næringsutvikling i Norge. 

Integrering av innvandrere i arbeidslivet er altså ikke bare et spørsmål om like muligheter for alle. Det er også et spørsmål om økonomi, om bedriftenes behov for kompetanse og arbeidskraft, og distriktets behov for vekst og utvikling. 

Det er også et spørsmål om landets økonomisk utvikling i konkurranse med andre land.

Den viktigste ressursen landet har er mennesker. Det er vi, hver eneste av oss, gjennom vår arbeidsinnsats og produktive virksomhet, som er den viktigste ressursen for Norges økonomi.

Vi vet at en av grunnene til at Norge er blitt et rikt land, er fordi vi også har benyttet oss av den kvinnelige arbeidskraften i de siste førti årene. Vi trenger alle i jobb. VI trenger også flere innvandrere i jobb. 

Vår økonomi trenger stadig kapitaltilførsel, og den får vi i form av folk med kompetanse som øker vår konkurranseevne. 

Norge klarte seg bra gjennom den siste finanskrisen sammenlignet med mange andre land. Men finanskrisen minnet oss alle om at når regnskapet skal gjøres opp hvert år så gjelder det å unngå røde tall i boka. For å få det til er det viktig å forvalte våre ressurser på best mulig måte. 

                                                           ***

Lille Norge har klart å bli verdensledende innen oljeteknologi. 

Også på andre områder ønsker vi i stadig større grad at norske varer skal få innpass i utenlandske markeder. Med større globalisering får vi derfor bruk for etnisk mangfold. 

Vi trenger etnisk mangfold, økt kreativitet og kundeorientert kommunikasjon. Det vil bli viktig å ha en arbeidsstyrke med kunnskaper om et marked som i økende grad vil bestå av heterogene konsumentgrupper med ulike preferanser, verdensoppfatninger, kulturer og identiteter. 

Et større etnisk mangfold i arbeidslivet byr på store muligheter. Bedriftene i Norge vil få et større grunnlag for å rekruttere kompetent arbeidskraft. På den andre siden innebærer møtet mellom mennesker med ulik bakgrunn og livserfaring, større muligheter for å utvikle nye tanker, ideer og produkter. 

Mange innvandrere som bosetter seg i Norge har kompetanse, utdanning og arbeidserfaring fra andre land. Flere tar i tillegg utdanning i Norge. 

Vi har mange flinke folk, men mange får ikke jobb. Det betyr at vi antagelig går glipp av en mengde ressurser og mange muligheter. 

Regjeringen vil legge til rette for mangfold generelt i arbeidslivet, og for å skape gode flerkulturelle arbeidsplasser. Men jeg vil understreke at vi politikere kan ikke vedta oss frem til den vellykkede integreringen. 

Spørsmålet er altså hva som hindrer bedriftene i å ta i bruk denne arbeidsstyrken og utnytte mangfoldet? 

Er det holdninger? Usikkerhet? 

Er det praktiske utfordringer som språk? Eller at kulturelle ulikheter oppleves som litt ”skummelt”? 

Jeg tror det er viktig at vi spiller på lag for å få dette til, og jeg tar gjerne i mot gode innspill på løsninger for å lykkes med god integrering – også i arbeidslivet. 

                                                                       ***

Det tredje punktet mitt handler om at det er viktig at jobben, bokstavelig talt, må starte tidlig.  

Dere kjenner sikkert til at Solveig Horne og resten av regjeringen har oppfordret alle norske kommuner til en bosettingsdugnad for å få mennesker med godkjent oppholdstillatelse ut av asylmottakene. Denne oppfordringen viderebringer jeg i dag. Jo tidligere vi får folk bosatt, jo tidligere kan vi komme i gang med introduksjonsprogram og integreringsprosessene ute i kommunene. 

I år har kommunene så langt vedtatt å bosette i overkant av 7 400 flyktninger. Kommunene skal ha honnør for at de bosetter som aldri før, men allikevel øker antallet som sitter og venter i mottak. 

I 2014 vil om lag 12 000 flyktninger ha behov for en bostedskommune. For tiden venter flere enn 5 700 personer i asylmottak på å få en kommune å bo i. Ikke siden 1994, da Norge mottok flyktninger fra krigen på Balkan, har antallet som venter på å få starte på livet i Norge vært høyere.

Det er jo populært å si at lediggang er roten til alt ondt. 

Omkostningene med at mange har livet på vent mens de venter i asylmottakene, er store for samfunnet som helhet og for den enkelte. Det gjør det vanskeligere å oppnå målet om økt sysselsetting. 

En av hovedutfordringene er å øke sysselsettingen blant innvandrere fra land i Asia og Afrika. De har kommet til Norge som flyktninger eller som familieinnvandrere. Mange i denne gruppen har vanskeligheter med å komme inn og få fotfeste i arbeidslivet.

En god del har imidlertid både utdanning og arbeidserfaring som Norge bør nyttiggjøre seg. Ca. 22 prosent av flyktningene registrert bosatt i 2012 hadde fullført utdanning på universitets- og høyskolenivå, og ca. 27 prosent på videregående skoles nivå. 

Dette må vi nyttiggjøre oss av, og vi må bidra på mange plan. 

Å lære språket gjør du best i kontakt med andre nordmenn. Å lære de sosiale kodene, gjør du best på arbeidsplassen og som en aktiv samfunnsborger.

Det er mange gode eksempler på hvordan frivillige organisasjoner kan hjelpe til med integrering i lokalsamfunnet. 

Hovedpoenget er imidlertid at de lokale bedriftene må få øynene opp for den kompetansen som finnes rett foran dem. Noen steder gjøres det ved at lokale bedrifter rett og slett går inn i mottakene og møter mennesker de tror kan passe hos de, og starter på den måten tidlig med inkludering og tilrettelegging. 

Vår jobb er å bidra til at alle de gode kreftene trekker i samme retning. Vi har ikke råd til å se at en stor del av vår befolkning lever i et ”utenforskap”. Det er opp til oss selv om innvandringen til Norge blir en del av løsningen på viktige problemer, eller et problem for oss.  

                                                                       ***

Helt avslutningsvis,  

• Staten skal gå foran med et godt eksempel. Det er et sentralt personalpolitisk mål å sikre at den statlige arbeidsstyrken gjenspeiler sammensetningen av den yrkesaktive del av befolkningen i Norge.
• Staten skal være pådrivere og bruke erfaringer fra de virksomhetene som har lykkes med mangfoldsrekruttering som ”best case”. Staten har et mangfoldsnettverk der blant annet Vegvesenet, Politiet og NAV deltar.
• Arbeidslivet stiller stadig høyere krav til utdanning. Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for effektive kvalifiseringsløp. Erfaringer viser at det er lettere å få folk i arbeid når kvalifiseringstilbudet er arbeidsrettet og tilrettelagt i samarbeid med arbeidslivet og bedriftene.
• Gode norskkunnskaper og grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet er en forutsetning for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Opplæring i norsk og samfunnskunnskap er et sentralt integreringstiltak. Samtidig vet vi at kvaliteten i undervisningen kan forbedres. Deltakere må komme raskt i gang med opplæringen, de må få individuelt tilrettelagt opplæring,
• Mange kommuner gjør en god jobb med Introduksjonsprogrammet, Stange og Nordre Land er av dem, og dette er en av grunnsteinene i integreringsarbeidet. Men vi trenger å øke gjennomstrømmingen og i tillegg styrke lærernes kompetanse på generell basis.
• Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er sentrale aktører når det gjelder arbeid med rekruttering av innvandrere og mangfold i arbeidslivet. De er viktige samarbeidsparter for offentlige myndigheter på feltet.

NHO gjør et viktig og spennende stykke arbeid med prosjektet Global Future. Jeg vil gjerne oppfordre NHO og andre aktuelle aktører til å komme enda tydeligere på banen når det gjelder å ta i bruk det mangfoldet av kompetanse som finnes.

Ikke minst håper jeg at lokalt næringsliv både her i Innlandet og andre steder i landet, ser at de kan være tjent med og aktivt være involvert i utvikling og arbeidsretting av introduksjonsprogram, gjennom å tilby praksisplasser etc.

Nå har jeg snakket om innvandrere og den menneskelige kapital, at integrering øker vår konkurransekraft og at tidlig innsats er avgjørende. Og jeg har oppfordret næringslivet og organisasjonene til å være på ballen.

Da gjenstår det bare å ønske dere en god konferanse og lykke til med det videre viktige arbeidet! Og igjen takk til NHO Innlandet for dette initiativet og lykke til med å bli kvitt en bokstav.