Hvordan gjøre barnekonvensjonen til et aktivt redskap for kommunene?

Kjære deltakere!

Denne konferansen er en flott anledning til å samle hele bredden av offentlige ansatte, organisasjoner og representanter for barn og unge selv. 

Temaet for konferansen, Med rett til å bli hørt, er en god sammenfatning av budskapet i barnekonvensjonen. Jeg har som statsråd møtt mange grupper av barn og ungdom. Blant annet gjennom Forandringsfabrikken har jeg møtt barn og ungdom i sårbare situasjoner. De har viktige erfaringer og tydelige råd. Og vær sikker: jeg hører, lærer og tar synspunktene med meg i arbeidet som statsråd. 

Det å gjøre Barnekonvensjonen til et aktivt redskap i kommunene er avgjørende for at barns rettigheter oppfylles og for at alle barn og unge har en god oppvekst uavhengig av hvor de de bor.

Fylkesmannen i Troms har gjennom Sjumilsstegprosjektet i mange år spilt en aktiv og viktig rolle for å tydeliggjøre barnekonvensjonens plass i kommunenes virksomhet. Et flertall av fylkene, inkludert Finnmark, bruker nå ”Sjumilssteget” direkte. Eller i en variant tilpasset det enkelte fylke. Det er jeg svært glad for. 

Hvordan rettigheter og muligheter blir satt på dagsorden nasjonalt, regionalt og i kommunene, er avgjørende for at vi skal lykkes med å ta barn på alvor, og styrke barns rettigheter. 

Norge skal neste høst levere sin femte rapport til FNs barnekomité i oktober 2016. Dette arbeidet er i gang, og allerede i morgen skal vi ha det første møtet der vi skal få innspill. Arbeidet med å ta barnekonvensjonen i bruk er selvfølgelig et sentralt tema i en slik rapportering. 

Som barneminister har jeg et koordineringsansvar for oppfølgingen av barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen gir oss et felles samfunnsoppdrag: Sørge for barns velferd og sikre barns rett til god helse og livskvalitet. 

Barn og unge må trekkes med. De har kunnskaper og er eksperter på egne liv og sitt oppvekstmiljø. Vi som arbeider med barn og unge har en viktig funksjon som tilretteleggere for barn og unges deltakelse, og deres muligheter for engasjement. Enten aktivitetene skjer i regi av offentlige myndigheter eller frivillige organisasjoner. 

For å sikre barn i Norge gode oppvekst- og levekår trenger vi noen felles forpliktelser, lover og kjøreregler. Barnekonvensjonen er et sett av slike regler og overordnede verdier.

Fram til nå har utviklingen vist at barnekonvensjonen også har hatt stor verdi for barn og ungdom i Norge. Konvensjonen gjør at barns rettigheter har fått, og skal få en sterkere stilling.

Barns stemme blir hørt på en helt annen måte i Norge nå, enn før vi underskrev Barnekonvensjonen. Barnekonvensjon har bidratt til at barns rettigheter har fått større gjennomslagskraft i norske domstoler, og at barnets perspektiv er viktig i alle saker som angår dem. Vi skal høre på barna. Det siste året er det gjort flere endringer både i barnevernloven og barneloven som styrker barnas rettigheter. Det er viktig at dette følges opp i kommunene. 

Barn og unge i barnevernet skal få si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser om dem og på vegne av dem. Barn skal få si hva de mener og ønsker også når det gjelder spørsmål om hvor de skal bo. Og ha innflytelse på hvor mye de skal være sammen med en forelder når foreldrene ikke bor sammen. Avgjøres saker av domstolene skal barn bli hørt og få si sin mening før retten tar stilling i saken. 

Barn er mennesker med egne synspunkter og rettigheter.

Bruken av Barnekonvensjonen har fått større forståelse og innflytelse på hvordan det jobbes på alle samfunnsområder. Men vi kan ikke lene oss tilbake og tro at jobben er gjort. Omfanget av vold og seksuelle overgrep mot barn og omsorgssvikt, viser at vi har en lang vei igjen for å oppfylle barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Vi ser altfor ofte at selv om lovverket er klart, så blir det ikke fulgt opp i praksis.

Så hva betyr barnekonvensjonen for dere i hverdagen?

Mitt utgangspunkt er at kommunene gjennom mange år har brukt barnekonvensjonen i sitt arbeid. Noen mer og andre mindre. Noen svært systematisk. Et eksempel dere kjenner godt, er noe av anledningen til at vi er her i dag, Sjumilsstegmetoden. 

Det aller viktigste arbeidet for barn og unge skjer ute i kommunene.

De fleste av rettighetene i konvensjonen avhenger i praksis av kommunale tiltak og prioriteringer. Dette gjelder for eksempel retten til helsetilbud og utdanningstilbud, tjenester innenfor barneomsorg og spesielle tiltak for å verne barn og unge. Og for fritidsaktiviteter i kommunene, i regi av kommunen selv, eller gjennom frivillige organisasjoner. 

Kommunene har også et ansvar når det gjelder generelle rettigheter som ikke-diskriminering, barnets beste, og retten til deltakelse og medbestemmelse. 

Barnekonvensjonen er også aktuell for utfordringer på områder som mobbing, slankepress, psykiske lidelser, flyktningbarn, rusproblemer og svikt i omsorg. Kommuneansatte og politikere må bruke barnekonvensjonen som redskap og inspirasjonskilde for å bedre politikken på disse områdene for barn og unge. Derfor er jeg glad for at Fylkesmannen her i Finnmark setter temaet på dagsorden i dag. 

Vi har en "vakthund", og det er bra. Barneombudet har ansvar for å følge med i at lovgivningen til vern av barns interesser bli fulgt, om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har påtatt seg.

Barneombudet spiller også en viktig rolle ved at de følger med på om Barnekonvensjonen blir brukt - også i fylker og kommuner. 

Det særlig noen temaer jeg er opptatt av og vil trekke fram:

• Trygge foreldre
• Forebygging
• Barn under offentlig omsorg
• Medbestemmelse, og det å si sin egen mening 

Disse temaene er knyttet tett sammen.

Jeg vil bruke disse temaene som eksempler og utfordre kommunene til å tenke gode tiltak og bruk av Barnekonvensjonen i gjennomføringen av arbeidet. 

Jeg opptatt av at vi må gi foreldre som sliter den støtten de trenger for å være gode omsorgspersoner for sine barn. Tiltak som styrker godt samspill og tilknytning mellom barn og foreldre kan forebygge omsorgssvikt.

Siden 2013 vi hatt en historisk satsing på familievernet der vi har styrket denne gratistjenesten med over 70 millioner kroner.

Familievernet er viktig, det samme er foreldreveiledning. Trygge foreldre skaper trygge barn. Barn og unge har behov for, og krav på, god omsorg.

Omsorg er først og fremst en oppgave for foreldre. Men kommunene har også ansvar for omsorgstjenester. Både overfor barn og foreldre.  

Å gi foreldre, enten de kommer fra minoritets- eller majoritetsbefolkningen en håndsrekning – er viktig for barn og ungdom. Her er det en rekke artikler i barnekonvensjonen om familie og alternativ omsorg som er aktuelle i det daglige arbeidet for kommunene.  

Kommunene må tenke gjennom hvordan familievernet fungerer. Om helsestasjonene og skolehelsetjenestene har tilstrekkelig kapasitet. Om barnevernet har foreldrestøttende tiltak. Tiltak som hver for seg og sammen kan hjelpe foreldre til å være gode foreldre. 

Barn og ungdoms deltakelse i fritiden sammen med andre barn og unge - hvordan er det ivaretatt? Finnes det i din kommune åpne møteplasser der barn og unge kan treffes? Hvordan trekkes frivillige lag og organisasjoner inn for å skape gode oppvekstkår for barn og ungdom? 

Og – er det tiltak som inkluderer barn og ungdom fra fattige familier?  

Barn med sammensatte problemer må få hjelp, om nødvendig fra ulike tjenester samtidig. Barn og unge med spesielle behov skal ikke oppleve å bli kasteballer mellom tjenester.  

Hvordan kommunene organiserer arbeidet og praktiserer nødvendig samarbeid, kan bidra positivt til å styrke barns rettigheter.

Jeg legger fram en Stortingsmelding om familiepolitikken til våren. Familiens betydning for barns oppvekstsvilkår, viktigheten av velfungerende familier, tiltak for å støtte opp om familien og det sosiale sikkerhetsnettet når familien svikter, er hovedtemaer. Dette gir en tydelig kobling mellom familie- og oppvekstpolitikk. 

Vi vet at barn og unge tar skade av å leve med foreldre som har store og vedvarende konflikter – uansett om foreldrene lever sammen eller hver for seg. Ved vanskelige samlivsbrudd kan familievernet bidra til at foreldrene holder fokus på barnet og barnets beste.

Satsingen på familievernet og forebyggende innsats rettet mot utsatte familier er også med på å styrke tilbudet i familievernet til voldsutsatte barn og til unge voldsutøvere.

Vi har også styrket tilbudet til biologiske foreldre som mister barna sine.  

I tilfeller der kommunene og det offentlige griper direkte inn i omsorgen for barn har kommunen, alene og sammen med andre myndigheter, et særlig ansvar. Vi skal utøve et foreldreansvar – og gi barna en trygghet og stabilitet de ikke hadde før. 

Som en følge av Barnekonvensjonen er viktige endringer iverksatt. Blant annet i barnevernloven og adopsjonsloven ved at barnet har rett til å ta del i avgjørelser som berører dem. Det er viktig at de som snakker med barna har nødvendig kompetanse i å snakke med barn. Barnesamtalen er opplæring i en metode som skal sikre at barnas ønsker og behov kommer klart fram i samtaler med ansatte i barnevernet. 

En rekke saker der barn har vært utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep viser at tjenestene ikke har hatt tilstrekkelig beredskap til å møte situasjonen til barnets beste.

Internasjonale rapporter viser at vold og overgrep er et betydelig problem. Hvert år dør 850 barn i Europa som et direkte resultat av vold og overgrep. 

Kommunene må ha gjennomarbeidede strategier og redskap for å møte situasjoner der barn og unge er utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep. Barn har etter barnekonvensjonen, og lovverket ellers, krav på beskyttelse. Det er også viktig at kommunene har et system for å samarbeide med instanser også utenfor kommunen. 

Regjeringen la i 2014 fram Tiltaksplanen: En god barndom varer livet ut, som gjelder for perioden 2014–2017. Planen inneholder 43 tiltak for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Hovedmålsettingen med planen er å forebygge og hindre at barn og ungdom utsettes for vold og seksuelle overgrep i eller utenfor hjemmet. Barn og ungdom som utsettes for vold og overgrep skal sikres tidlig og riktig hjelp, uavhengig av hvor i landet de bor. 

Av de 43 tiltakene i planen er det særlig ett jeg vil nevne.

Det omhandler de mest alvorlige av alle voldssakene mot barn.

Dette er tiltak 18 i tiltaksplanen.

Regjeringen setter i høst ned en ekspertgruppe som skal gjennomgå et utvalg alvorlige saker der barn og ungdom er utsatt for vold og seksuelle overgrep – for å se hvor systemet svikter. 

Er det kommunikasjonen mellom ulike tjenester som er for dårlig? Jobber vi godt nok på tvers? Er regelverket mangelfullt? Eller er det forståelsen av regelverket som er problemet? 

Hva er det som gjør at vi noen ganger ikke oppdager vold og overgrep, eller at vi ikke snakker ut om slike saker når vi ser dem?

Mitt mål er ikke å henge ut tjenester eller enkeltpersoner, men å få kunnskap for å sette inn tiltak slik at slike saker oppdages og tragedier unngås i framtida.

Samtidig er det viktig at alle som har ansvar, også kommunene, hver dag arbeider for å gi barn og unge en god barndom som varer livet ut. 

Som jeg allerede har vært inne på, det aller viktigste arbeidet skjer i kommunene. Barn som barnevernet kommer i kontakt med skal få et godt tilbud. Dette gjelder både for barn som får hjelp hjemme og barn som må plasseres utenfor hjemmet fordi foreldrene ikke kan gi barnet beskyttelse og god nok omsorg. Tar det offentlige over ansvaret for barn, må vi ikke svikte dem på nytt. 

Barnevernet må ha tilgang på, og ta i bruk, tiltak som vi vet virker. Tiltak som fører til positiv endring for det enkelte barn. Det er også viktig at kommunen følger opp disse barna gjennom andre etater.

Barn har også krav på kontakt med egen familie og andre nære personer.

Besteforeldre og søsken. Bruk av nettverk er viktig. Overgangen fra omsorg i barnevernet og til en tilværelse som voksen, må i mange tilfeller tilrettelegges.

Vi har satt i gang arbeid med å se på kvaliteten i barnevernet og vi lager en ny fosterhjemsmelding. Vi følger også opp evalueringen av fylkesnemndene. Det er satt ned et utvalg som blant annet skal vurdere om barnevernloven bør bli en rettighetslov. Utvalget skal fremme en ny, tidsriktig barnevernlov. Fristen for å levere utredningen er 15. august 2016. 

Jeg kan ikke stå her i dag uten å si noe om flyktningsituasjonen, og de store utfordringene vi står overfor, er dere i nærkontakt med her i Finnmark. 

En stor del av flyktningene som kommer hit til landet er barn og unge. Nå har det kommet 503 nye barn under femten år til omsorgssentrene. Til sammenlikning kom det 188 barn totalt i fjor. Dette er barn og unge som har med seg sterke historier. Hvordan kommunene møter barn og ungdom på disse områdene er også relevante tema i barnekonvensjonen.

De barna som kommer skal bo i en kommune og ikke på omsorgssenter. 

Tema i dag er også deltakelse og medbestemmelse. Barn og ungdoms ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i prosessene før avgjørelser blir tatt. Ulike medvirkningsordninger som ungdomsråd, barn og unges kommunestyre og andre benevnelser har tilført mange kommuner ekstra kompetanse og engasjement. 

Vi vurderer nå hvordan dette arbeidet kan styrkes og videreutvikles på en god måte. Etter min mening er medvirkning for barn og ungdom lokalt og regionalt viktig for demokratiutvikling, og for å utvikle barne- og ungdomspolitikken i kommuner og fylkeskommuner. 

De aller fleste kommuner har i dag medvirkningsordninger som for eksempel barne- og ungdomsråd. Vi vet at disse er svært ulikt organisert og har ulike mandat. 

Situasjonen i fylkeskommunene er mye lik som for kommunene.

Det er nå igangsatt et arbeid for å samle kommunale medvirkningsordninger som eldreråd, råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne og medvirkningsordning for ungdom, ofte kalt ungdomsråd i én lov: kommuneloven. 

Når det gjelder en medvirkningsordning for ungdom, skal dette etter forslaget vi legger fram, være en frivillig ordning. Men hvis en kommune ønsker å ha en slik medvirkningsordning må den følge det regelverket som skal lages for denne medvirkningsordningen. Forslaget om endringer i medbestemmelsesordningene vil bli sendt som høringsnotat i løpet av senhøsten. 

Min favorittartikkel i Barnekonvensjonen er nummer 12: alle barn har rett til å si sin mening – og deres mening skal bli tatt på alvor!  

Offentlig informasjon til og kommunikasjon med barn og unge om rettigheter, muligheter og plikter i den enkelte kommune er grunnleggende viktig også for å fremme barn og ungdoms deltakelse og medvirkning. Uten god informasjon om kommunens virksomhet er det vanskelig å skape engasjement. 

Skal informasjonen ha verdi for barn og ungdom må den være tilrettelagt for målgruppa både språklig og tematisk. Ungdomsinformasjonskontorer og egne nettsider er gode eksempler på slike tiltak. 

Det er i kommunene barn og ungdom må få muligheter til å påvirke hverdagen sin. Det er særlig i kommunene ulike etater må spille på lag. 

Å skape et godt oppvekstmiljø for barn og unge er ikke et ansvar som det offentlige kan eller skal gjøre alene. Det må skje gjennom et godt samarbeid og samspill mellom foreldre, barnehagen, skolen, lokalsamfunnet og frivillig sektor, og med barn og unge selv.

Barn og ungdom opplever i dag et press fra mange kanter.

Vi har en ganske ny NOVA-rapport som viser at dagens unge har et bedre forhold til sine foreldre enn tidligere generasjoner har hatt. Samtidig har dagens unge et press og et stress vi ikke har hatt tidligere. Psykiske plager rammer mange i ungdomstida, særlig jenter. 

I dag skjer endringer raskt på mange områder. Barn og unge kan oppleve at det store mangfoldet av muligheter og forventninger skaper usikkerhet om normer og verdivalg. 

Helsepersonell sier at de i kontakt med barn og ungdom ofte får beskjed om at sosiale medier legger press på barn og ungdom - slik at sosiale medier bidrar negativt til barn og unges selvbilde. 

Dette krever økt kunnskap og bevisste verdiprioriteringer både hos barn og ungdom, foreldre og hos de som arbeider direkte med barn og ungdom. 

På dette området vil regjeringen intensivere innsatsen. Vi vil blant annet styrke kompetansen til dem som jobber i barnevernet, og til dem som jobber med barn innen barnehage-, skole- og helsesektoren.

Arbeidet med god forebygging og styrking av samordnede tjenester for barn, ungdom og familier er områder der jeg ser fram til et godt samarbeid med fylker og kommuner. 

Barnefattigdom er et område der jeg ser store oppgaver. Regjeringen har lagt fram en strategi. Barn som lever i fattigdom (2015 – 2017). Strategien har 64 tiltak. Mange departement og direktorat har ansvar, men også kommuner og organisasjoner.

På BLDs budsjett er tiltakene i fattigdomsstrategien foreslått styrket med 74 millioner kroner i 2016, sammenlignet med saldert budsjett 2015.

På Kulturdepartementets budsjett foreslås det avsatt 10 millioner kroner til tiltak mot barnefattigdom på frivillighetsfeltet.

Det er også styrking på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett med helsestasjons- og skolehelsetjenesten, innenfor kommunes frie inntekter, og den foreslåtte opptrappingsplanen på rusfeltet. 

Gode lavterskeltilbud, sosialt og økonomisk, på kultur- og fritidsfeltet til barn og unge er grunnlaget for å få alle med. Dette gjelder tiltak i kommunal regi og de tilbudene som gis gjennom lag og organisasjoner.

Likevel ser vi at barn som kommer fra familier med vedvarende lav inntekt ofte faller utenfor tilbud og gode tiltak.

Det ble i 2014 etablert en nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom hvor offentlige og private instanser, bydeler, frivillige organisasjoner og ungdomsgrupper kan søke om midler. I forslaget til statsbudsjett for neste år viderefører vi denne ordningen med rekordhøye 149 millioner kroner. Dette er midler som skal bedre mulighetene for at flere barn og ungdom skal få delta på sosiale aktiviteter og arenaer - uavhengig av foreldrenes inntekt.

Midlene skal blant annet gå til ferieaktiviteter, og kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge berørt av fattigdomsproblemer. 

Dette er et eksempel på hvordan departementet, kommunene og lokale lag og organisasjoner har samarbeidet godt og hvor vi kan oppnå mer ved å styrke samarbeidet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått i oppdrag av departementet å bidra til at kommunene:

• utvikler indikatorer på barnefattigdom
• foretar bedre evaluering av innsatsen mot barnefattigdom
• får muligheter til erfaringsutveksling og kompetanseheving

Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige lag og organisasjoner, med foreldre og andre ressurspersoner. Etablere samarbeidsarenaer. 

Jeg håper at dere får godt utbytte av konferansen, at dere får godt påfyll og inspirasjon til det daglige arbeidet. Jeg håper også at dere knytter kontakter slik at dere kan inspirere hverandre i det videre arbeidet, og lærer av hverandre. 

Hovedtema for konferansen er:  ”Med rett til å bli hørt ”. 

Mitt råd er:

Lytt, ta det dere hører på alvor. Og om dere ikke forstår, spør igjen og igjen.

Se, og ta det dere ser på alvor. Og om dere ikke forstår det dere ser, se igjen og igjen.

Vi må ha mot til å ta tak i det vi hører og det vi ser. Og forstår vi ikke signalene lytt og se, igjen og igjen.

Og vi må ha handlekraft til å sette inn riktige tiltak når det vi hører og ser krever det.

Ofte krever det at vi handler, igjen og igjen.

 

Jeg vil helt til slutt få ønske dere lykke til videre i arbeidet med å gjøre barnekonvensjonen til et aktivt redskap for kommunene.

 

Takk for meg!