Pressekonferanse om Opplysningsvesenets fond

Sjekkes mot fremføring.

Jeg har lenge sett frem til dagen i dag: endelig kan vi legge frem stortingsmeldingene om tros- og livssynssamfunn og om Opplysningsvesenets fond.

Dette arbeidet har pågått over flere år. De siste månedene har vært en hektisk innspurt, der vi har justert, endret og ferdigstilt et omfattende og viktig arbeid, ikke bare for tros- og livssynsamfunnene, men for det norske samfunnet.

Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond. En av landets største grunneiere. Milliardverdier. En 200-årig historie. Opplysningsvesenets fond spiller en langt viktigere rolle i samfunnet enn det litt kryptiske navnet skulle tyde på. Nå skal eierskapet til fondet avgjøres.

Opplysningsvesenets fond ble opprettet i 1821, men fondets historie går faktisk helt tilbake til middelalderen. Fondet var i sin tid den største formuen som staten hadde hånd om, et datidens oljefond. Slik er det ikke lenger, men fondet forvalter fortsatt store verdier som historisk har vært knyttet til Den norske kirke. Det foreligger flere beregninger av fondets verdi. Den mest optimistiske sier at fondet er god for mellom 10 og 12 milliarder om hele formuen ble realisert i morgen, som jo ikke er mulig. Uansett er det snakk om flere milliarder.

Fondets formål er slått fast i selve Grunnloven: inntektene skal «bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme».

I 200 år har eiendomsretten til fondet vært omstridt. Noen har hevdet at det er staten, andre at det er Den norske kirke som eier fondet. Nå er statskirken avviklet. Og da er tiden inne for å avklare eierspørsmålet.

Vi legger nå frem en stortingsmelding hvor vi foreslår:

• at hele verdien av fondet skal komme Den norske kirke til gode.
• at like store verdier som overføres til staten skal brukes på å sette i stand og sikre de kulturhistorisk viktige kirkebyggene.

I praksis betyr forslaget vårt: Kirken får eiendomsretten til eiendommer med en særlig betydning for kirka, som for eksempel presteboliger. Eiendommer og øvrige eiendeler i fondet som ikke har en særlig verdi for kirken, vil staten være eier av. Vi vil gå i dialog med Den norske kirke for å avklare hvilke eiendommer kirken skal ha.

I arbeidet med meldingen har jeg hatt samtaler med kirken, og hørt deres synspunkter. Jeg mener denne løsningen er til beste for kirken. Jeg har hele tiden har hatt kirkens beste for øye i denne saken.

I meldingen drøfter vi om Den norske kirke burde gis eiendomsretten til hele fondet, i tråd med det kirken alltid har ment. Dette mener jeg ville utfordret dagens offentlige finansiering av Den norske kirke. Kirkens offentlige finansiering, som det i dag er bred politisk og kirkelig oppslutning om, ville etter mitt syn komme i en annen stilling dersom kirken ble tilført en formue på flere milliarder.

Jeg tror ikke kirken er tjent med at det oppstår en slik usikkerhet. Med det opplegget vi foreslår, kan dagens finansieringsordning for kirken over statsbudsjettet og kommunebudsjettene føres videre, slik vi også foreslår i forslaget til den nye trossamfunnsloven som vi også har lagt fram i dag. Vi sikrer forutsigbarhet og stabilitet.

Bevaring av kirkebygg

Brannen i Notre-Dame var en rystende påminnelse om hvor utsatte våre gamle kirker er for brann.

Over hele landet er det kirker med stor kulturhistorisk verdi, med et betydelig behov for vedlikehold og sikring mot brann. Nærmere tusen kirker er fredet eller utpekt av Riksantikvaren som særlig verneverdige. Vi vil sikre disse kirkene for fremtiden.

De verdiene staten blir eier av ved en deling av fondet, skal motsvares ved en tilsvarende statlig innsats for bevaring av de kulturhistorisk viktige kirkebyggene. Det er snakk om store summer.

Også kommunene skal bidra. Dette handler om å bevare våre viktigste nasjonale kulturminner.

Regjeringen vil nå forplikte staten til å sette av flere milliarder kroner til å sette i stand og sikre kirkebyggene våre. Den økte innsatsen vil måtte gå over mange år. De mest verdifulle kirkebyggene med det mest presserende behovet for vedlikehold og sikring vil bli prioritert først.

Vi vil samarbeide med blant annet antikvariske myndigheter, kirkelige og kommunale instanser om utformingen av denne nye strategien for bevaring av de mest verdifulle kirkene våre.

Samtidig som staten skal bruke store summer på å sette i stand kirkebygg, vil kommunenes lovgitte ansvar for kirkebyggene ligge fast. Jeg ser frem til god dialog med kommunene om hvordan vi sammen kan sikre denne nasjonale kulturarven for fremtidige generasjoner.

Hvordan staten skal finansiere innsatsen overfor kirkebyggene, vil vi komme tilbake til. Det kan her tenkes flere mulige løsninger, for eksempel ved ordinære bevilgninger over statsbudsjettet og/eller ved bruk av det gjenværende Ovf, som staten vil være eier av.

Fondets verdier kommer fra kirken og bør komme kirken til gode. Med delingen av fondet vil kirken få eiendomsrett til eiendommer med en særlig betydning for kirken, samtidig som vi sikrer en storstilt satsing på bevaring av våre kirkebygg.

Jeg mener dette er den beste ordningen for både Den norske kirke og det norske samfunnet. Ved at hele verdien av fondet skal komme Den norske kirke til gode, skal vi sikre de enorme kulturhistoriske verdiene som kirkene våre representerer, og trygge folkekirken for fremtiden.

Ny tros- og livssynspolitikk

I dag legger vi også frem ny tros- og livssynspolitikk.

Det livsynsåpne samfunnet blir tydelig forankret. Religion skal ha en naturlig plass i det offentlige rom. Vi viser at vi vil ha et livsynsåpent, ikke livssynsnøytralt samfunn.

Den nye loven viderefører en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og løfter frem den samfunnsskapende kraften til tros- og livssynssamfunnene våre.

Vi legger nå frem en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn, som erstatter gjeldende kirkelov, trossamfunnslov og livssynssamfunnslov.

Sammen med lovproposisjonen følger en melding som legger grunnlag for en bred debatt om tros- og livssynspolitikken.

I arbeidet tar vi flere grep:

• Vi viderefører en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med gode finansieringsordninger som ivaretar både Den norske kirke og likebehandler alle tros- og livssynsamfunn.
  
  
• Særstillingen til Den norske kirke består, samtidig som kirkens selvstendighet som trossamfunn styrkes.
  
  
• Derfor åpner vi nå for at kirken selv kan bestemme hvordan kirkelige valg skal gjennomføres, også tidspunkt og sted. Kirkelige valg kan avholdes samtidig med, og i nærheten av offentlige valg, men det avgjør kirken, ikke staten.
  
  
• Vi slår sammen og forenkler tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn. Samfunn med minst 50 medlemmer skal ha rett på tilskudd.
  
  
• Alle medlemmer, også barn under 15 år, skal telle med når statstilskuddet til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirkes beregnes
  
  
• Tros- og livssynssamfunnene vil fra nå av få sine tilskudd utbetalt fra staten, ikke fra stat og kommune som de får i dag. Dette er en forenkling av dagens ordning.
  
  
• Den norske kirke vil fortsatt bli finansiert av stat og kommune.
  
  

Med dette mener jeg vi skaper forutsigbarhet og trygghet for Den norske kirke og andre trossamfunn. Den landsdekkende folkekirken og andre trossamfunn skal behandles på lik linje.

Det har vært viktig for meg å løfte den samfunnsskapende kraften som tros- og livssynssamfunnene har. Det norske velferdssamfunnet hadde sett helt annerledes ut uten tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende arbeid.

Norge vil bli et fattigere samfunn uten tros- og livssynssamfunnenes innsats i arbeidet med å skape et godt samfunn for alle. Tros- og livssynsamfunnene bygger naturlige fellesskap og velferdssamfunn nedenfra.

Hvilken rolle skal tro- og livssyn ha i fremtidens Norge? Hvordan skaper vi i felleskap et livssynsåpent samfunn? Med denne stortingsmeldingen ønsker vi å invitere til en bred offentlig samtale om tro og livssyn.

Jeg ønsker å skape trygghet og stolthet om at religion har en naturlig plass i samfunnet vårt – og fortsatt skal ha det.

Jeg vil ha et samfunn som anerkjenner at mennesker har et behov for søke mening i tilværelsen, og at dette er noe hver og en skal ha full frihet til å gjøre. Vi ønsker å motarbeide en utvikling der tro og livssyn skal gjemmes bort i det private rom.

I en tid der berøringsangsten for det religiøse kan synes stigende og tro tidvis blir møtt med mistenksomhet, vil vi oppfordre til toleranse og nysgjerrighet. Slik vil vi få et bedre samfunn, og sikre tros- og livssynsfrihet for alle.