Tale på nasjonalt seminar om menneskehandel

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen og muligheten til å snakke til en så dedikert forsamling om et tema jeg har vært veldig opptatt av i lang tid.

Et av mine store politiske forbilder er William Wilberforce, som i 1780 ble valgt inn i det britiske parlamentet. Han viet sitt politiske liv til kampen mot slaveriet. Han hadde etablerte politikere mot seg. Han hadde næringslivet mot seg. Han hadde alle samfunnstopper mot seg.

De mente slaveriet var nødvendig. Økonomien og systemet krevde sitt sa de. Men Wilberforce visste hva han trodde på. Han visste at dette ikke var rett. Han kjempet. Og vant. Slaveriet ble forbudt, og en viktig milepæl i menneskelig utvikling ble nådd.

Men selv om slaveriet har vært forbudt i de fleste land i over 200 år, har det aldri vært flere slaver i verden enn i dag.

For en måned siden møtte jeg en annen mann som kjemper mot slaveri. Ben Cooley er leder for organisasjonen Hope for Justice, som mange her sikkert kjenner godt til. Det var både oppløftende og nedslående å snakke med ham. Oppløftende fordi det gjøres veldig mye godt arbeid i kampen mot menneskehandel og moderne slaveri. Nedslående, rett og slett fordi problemet er så stort, og så mange mennesker lever under slike forferdelige forhold.

Vi må ta vår del av det globale ansvaret i kampen mot menneskehandel. Derfor er jeg veldig glad for at vi har fått med regjeringen på et eget bistandsprogram på 150 millioner til kampen mot menneskehandel og vår tids slaveri. Med dette programmet vil Norge bidra til å forebygge at sårbare mennesker havner i klørne på kyniske bakmenn.

Da jeg satt på Stortinget bidro jeg til å følge opp internasjonale anbefalinger om opprettelsen av en sentral enhet med ansvar for oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel. Som dere vet, byråkratiets kvern maler langsomt, så dette har tatt litt tid, men fra september i år har vi en veiledningsenhet i funksjon.

Det er flere sektorer som har ansvar for å identifisere og følge opp ofre for menneskehandel. Som barne- og familieminister er mitt ansvar først og fremst å sørge for at mindreårige antatte ofre får den bistand, beskyttelse og oppfølging de har behov for og krav på.

I Handlingsplan mot menneskehandel slås det fast at barnevernet har et ansvar for å identifisere og følge opp mindreårige ofre for menneske­handel. Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av deres opp­holdsstatus og nasjonalitet. Det betyr at antatte mindreårige ofre for menneskehandel, også de som er registrert som asylsøkere, har krav på oppfølging fra barnevernet.

Likevel, mange barnevernsansatte har liten eller ingen erfaring med håndtering av saker om mulig menneskehandel. Kunnskapsnivået i barnevernet må heves. Vi har satt i gang et historisk kompetanseløft. Dette vil bidra til generell kunnskap i barnevernet, ikke minst om utfordringene for mindreårige ved migrasjon. Gjennom veiledningsenheten vil vi også følge opp tiltakene i handlingsplanen; det å utarbeide et e-læringsverktøy er særlig viktig.

Det viktigste grepet vi har tatt, er å etablere en egen enhet i vårt direktorat Bufdir. Denne veiledningsenheten skal bistå og veilede alle tjenester som kommer i kontakt med barn man mistenker kan være utsatt for menneskehandel i sitt arbeid, men også privatpersoner kan henvende seg.

Fra i høst er veiledningsenheten operativ. Det er ansatt tre personer som samlet har barnevernfaglig kompetanse, juridisk kompetanse, politifaglig kompetanse og kunnskaper på migrasjons- og flyktningefeltet. Opprettelsen av enheten og det videre arbeidet i veiledningsenheten skal følge-evalueres.

Som mange sikkert er kjent med, har vi en egen paragraf (§ 4-29) i barnevernloven som muliggjør tvangstiltak når det kan være snakk om ofre for menneskehandel. Formålet er å beskytte offeret mot bakmennene (eller kvinnene), siden mindreårige er særlig sårbare. Flere av dem fraber seg dessverre hjelp. Bufdir vil samle erfaringene med plasseringer i institusjon etter denne paragrafen, og disse erfaringene vil inngå i evalueringen av den nye enheten.

I handlingsplanen understreker regjeringen at arbeidet mot menneskehandel må styrkes og gjennomføres på bred front, både nasjonalt og internasjonalt. Antatte ofre for menneskehandel må få mulighet til å komme seg ut av en tvangssituasjon og vurdere om forholdet skal anmeldes. Ofre for menneskehandel med behov for beskyttelse har rett til asyl i Norge, men i alle tilfeller vil mindreårige ofre ha krav på beskyttelse og oppfølging av barnevernet.

Vi skiller mellom identifisering av mulige ofre og verifisering av ofre. Å identifisere et barn som et mulig offer for menneskehandel, er et første skritt i å stoppe eller forbygge utnyttelsen. Alle som blir bekymret for at et barn kan være utnyttet til menneskehandel har et ansvar for å melde fra til den kommunale barneverntjenesten og/eller politiet. Ansatte i offentlige tjenester og organisasjoner, eller private som utøver oppgaver for det offentlige, har meldeplikt til den kommunale barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn er i en mishandlingssituasjon eller utnyttes.

Det er politi, påtalemyndigheten, Utlendingsdirektoratet og barnevernet som gjennom sine ordinære arbeidsoppgaver verifiserer om noen er et offer. Det er ofte her dilemmaet ligger, hvem skal ta ballen? Det hender dessverre i blant at ingen tar den.

Derfor løfter jeg fanen for avvergingsplikten, hver gang jeg får mulighet. Vi har alle en plikt etter straffeloven å avverge alvorlige lovbrudd. Dette samfunnsansvaret tilligger både privatpersoner og yrkesutøvere. Å avverge grove volds- og seksuallovbrudd kan redde liv og helse. De som jobber med mindreårige, har et lovpålagt ansvar for å forhindre at det skjer overgrep mot barn, eller at mishandling og overgrep gjentar seg. Dessverre er det for få som kjenner til avvergingsplikten, og som vet at den overstyrer taushetsplikten man har som fagperson.

Jeg er sikker på at dere alle vet at grensepassering ikke er et krav i definisjonen av menneskehandel, og heller ikke er samtykke relevant når offeret er mindreårig. Likevel ønsker jeg å minne om dette, for vi snakker som oftest om ofre for menneskehandel i forbindelse med migrasjon. Det er viktig å tenke på at det trolig finnes ofre som allerede er bosatt i Norge. Eksempler fra andre land har vist at tvangsarbeid forekommer i noen hjem, og vi kjenner til ekteskapsliknende arrangementer med mindreårige, inngått med større eller mindre grad av tvang og med til dels økonomiske motiver.

Som nestleder i justiskomiteen var jeg tidvis kritisk til fremdriften i regjeringens innsats mot menneskehandel. Som statsråd forsøker jeg etter beste evne bidra til at denne tematikken står høyt på den politiske agenda.

Som det var på Wilberforce' tid, er kampen mot menneskehandel og slaveri en kamp for menneskeverdet. Det er en kamp for at alle mennesker har en egenverdi – mot den verste formen for utnytting og kynisme vi ser i samfunnet vårt.

Jeg vil takke dere alle for innsatsen på et viktig og krevende felt.

Lykke til med konferansen!