-Spennende å se hvordan Forsvaret har åpnet seg for samfunnet

 

-Åpenhet og vidsyn er idealer vi skal strekke oss mot, både innad i egen organisasjon, og i vår kommunikasjon ut til samfunnet, sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Åpenhet og vidsyn var overskriften over årets Dialogkonferanse som fant sted på Akershus festning i dag. Dette er to av de fem kjerneverdiene i forsvarssektorens verdigrunnlag, som i tillegg omfatter respekt, ansvar og mot.

I sitt innlegg var forsvarsministeren opptatt av at vi må ha åpenhet og høyde under taket for å kunne ta gode beslutninger. Hun pekte på at demokratiet bygger på åpenhet og fri meningsbryting. Dette er verdier som ikke kommer av seg selv. Det er kvaliteter vi må hegne om.

-I den politiske debatten handler åpenhet for meg om redelighet, sier forsvarsministeren. – Det handler om å erkjenne at virkeligheten er sammensatt. Og at åpenhet former og muliggjør informerte beslutninger, sa forsvarsministeren.

Flere foredragsholdere pekte på betydningen av at Forsvaret er åpen og ærlig i sin kommunikasjon ut til samfunnet, om ting som går bra og ting som går mindre bra.

-Åpenhet og ærlighet skaper tillit i befolkningen, og det er vi i forsvarssektoren helt avhengige av. Hvis vi ikke tør å snakke om det som ikke fungerer godt nok, da er det vanskelig å oppnå troverdighet om det som fungerer godt, sa Søreide.

Dialogkonferansen samlet om lag nærmere 150 deltakere fra hele forsvarssektoren. Her er talen som forsvarsministeren holdt på konferansen:

_____________________________________________________________________________________

«Åpenhet og vidsyn»

*sjekkes mot fremføring*

Kjære alle sammen,

Holdninger, etikk og ledelse. Bak disse ordene skjuler det seg et stort alvor. Og ikke minst skjuler de en serie av spørsmål og dilemma vi kontinuerlig blir utfordret på.

Vi opplever det i omgang med journalister som ønsker å snakke i store bokstaver.  Vi opplever det i situasjoner på jobb.

Forsvarssjefen og jeg har akkurat kommet tilbake fra et tre dagers besøk Afghanistan. Jeg tenker at våre soldater som er der opplever de dilemmaene og kompleksiteten hver eneste dag.

Det å ta etisk riktige valg, det å være reflektert rundt egen rolle. Og ikke minst, det å forstå helheten i det oppdraget en gjennomfører. Vi testes hele tiden som enkeltansatte og som organisasjon.  

Derfor er jeg er opptatt av å si følgende:

Det å skape tillit og troverdighet rundt våre beslutninger, er det vi blir målt på.

Når alt kommer til alt så er det våre verdier, våre ansatte og vår organisasjon, som avgjør om vi lykkes i det arbeidet.  

Derfor må alltid spørsmål om holdninger, etikk og ledelse være høyt på dagsorden.

Og derfor vil det alltid være de ansatte i forsvarsektoren som er våre viktigste investeringer.

Det er dette som utgjør førstelinjen i vårt forsvar.

Jeg er glad for at denne konferansen er blitt en årlig foreteelse. Vi trenger diskusjon og bevisstgjøring om verdier, roller og forventninger. Vi trenger å bli utfordret og vi trenger å tenke nye tanker.

Og vi trenger å lytte til og lære av andre. Programmet for årets konferanse forteller meg at det vil bli mye læring.

Gjennom en slik konferanse er vi sammen om å sette ord på viktige deler av sektorens verdigrunnlag.

I dag utfordres vi til å snakke om to slike verdier. Åpenhet og vidsyn.

Det er jeg veldig glad for. Kort fortalt fordi vi gjennom åpenhet skaper tillit.

Og fordi vidsyn minner oss om at vi er en del av noe større.

Det er idealer vi skal strekke oss mot. Innad i egen organisasjon og arbeidsplass. Og når vi er vendt utover.

Det er mine forventninger til akkurat dette jeg vil snakke om i dag.  

Tilbake til røttene

Jeg tror ikke du trenger å ha en forkjærlighet for juridiske spørsmål for å synes at dette er et interessant tema.  

Men jussen kan likevel komme til nytte. Jeg sier ikke dette fordi jeg er utdannet jurist. Jeg sier det fordi jussen inneholder noe vesentlig. Den minner oss om røttene. Om de lange linjer.  

Enten du er politiker, privat eller offentlig tjenesteperson så er rettesnoren for ditt arbeid i stor grad å finne her.     

For det er i lovverket vi finner prinsippene for den virksomheten vi er satt til å utøve.

Lovverket er simpelthen bærebjelken for vårt demokrati og vår rettsstat.

Så hvorfor ikke da begynne hos grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Neste år markerer vi Grunnlovsjubileet. Tenk på det. For 200 år siden ble det formulert viktige rettsprinsipper som vi i dag diskuterer og fortolker. Og selvsagt prinsipper vi søker å etterleve.  

Våre grunnlovsfedre var vidsynte. De så tingene i sammenheng.

Og ikke minst, viste de dyp forståelse for behovet for åpenhet.

Grunnlovens paragraf 100, eller ytringsfrihetsparagrafen, er vesentlig. Det slo meg da jeg forberedte denne talen, at dette var en av de oppgavene jeg fikk på min juridiske embetseksamen.

Det interessante er jo at denne paragrafen inneholder så mange viktige sider som er relevante for hvordan vi i dag praktiserer åpenhet.

Vi husker åpenhetsprinsippet: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».

Det var ganske vidsynt for 200 år siden.

Bak dette er et ønske om å anspore og oppmuntre til en fri debatt. Det er et gode i seg selv. Men en fri debatt er også en garantist for at man prøver å utvikle en god politikk.

Grunnlovsfedrene drøftet dessuten debattens mindre synlige sider. Retten til å ytre seg har for eksempel sitt motstykke i retten til ikke å ytre seg.

De pekte også på risikoen for at debatten kan bli for begrenset hvis sakkyndige lar være å si fra, fordi de frykter at åpenhet kan skade deres karriere eller økonomi. Derfor ville de hindre at regjeringen kunne motvirke frimodige ytringer ved negativ behandling av kritikere. 

Igjen, det var vidsynt og det var framsynt. Det er tanker som står seg godt i ettertiden.

For meg er dette prinsipper som former hvordan jeg tenker om det samfunnsoppdraget vi har sammen. Og hvordan vi omsetter grunnlovens imperativ til politisk praksis. Det er vår utfordring 200 år etter grunnlovsfedrene var samlet på Eidsvoll.

Større og mer reell åpenhet   

I den politiske debatten handler åpenhet for meg om redelighet. Det handler om å erkjenne at virkeligheten er sammensatt. Og at åpenhet former og muliggjør gode og informerte beslutninger.

Vårt demokrati er bygget på åpenhet og fri meningsbryting. Det er en kvalitet vi skal hegne om. Om vi ikke klarer å skape åpenhet, så vil vi miste tillit og støtte. Eller som Joseph Pulitzer skal ha sagt det “Our Republic and its press will rise or fall together”.

Spørsmålet vi derfor må stille oss, på alle nivåer, er om vi lykkes med å skape denne åpenheten. Om vi faktisk klarer vi å etterleve intensjonen i Grunnloven?

I løpet av mine fire år som leder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomite, gjorde jeg meg følgende observasjon:

Fremfor å diskutere strategiske veivalg og alternativer så ble den forsvarspolitiske debatten i mange sammenhenger en kamp om virkeligheten.

Vi satt ofte med helt ulike oppfatninger om helt sentrale spørsmål for sektoren. Om samsvar mellom økonomi, struktur og oppdrag. Om operativ evne, om tilgjengeligheten og utholdenheten i den strukturen Stortinget har vedtatt. 

Denne mangelen på gjensidig anerkjent virkelighetsforståelse, er for meg et symptom på en åpenhet med klare svakheter. Eller en åpenhet som av og til ikke finnes.

Det fremstår ikke som redelig kommunikasjon. Det styrker ikke det offentlige ordskiftet. Snarere tvert i mot.

Og noe annet er dessuten vesentlig: Det svekker Stortingets evne til å engasjere seg og ta et større medansvar.  I verste fall blir andre og viktigere debatter liggende.

Jeg er veldig opptatt av åpenhet ikke bare fordi det gir bedre beslutninger. Men også fordi vi gjennom åpenhet er med på å forankre samfunnsoppdraget vårt.

Vi gir beslutninger og politiske valg legitimitet. Det er viktig for en sektor som forvalter så store fellesressurser.

Derfor har større åpenhet vært et slags mantra for meg siden jeg tiltrådte som forsvarsminister. Til mine medarbeidere i departementet har jeg gitt tydelig beskjed om hva jeg ønsker og forventer - større reell åpenhet. Og jeg har bedt dem tenke «utenfor boksen» og utfordre seg selv.

Utad skal vi kommunisere ærlig og redelig. Vi skal gi et så fullgodt og presist bilde som mulig.

Det betyr at vi skal tørre å snakke om de utfordringene vi har, ikke underkommunisere eller skjule disse. Den eneste måte å løse problemene på, er å få dem opp på bordet.

I stedet for å skjønnmale, skal vi gi et så realistisk bilde som mulig. 

Min filosofi er veldig enkel: Hvis man ikke tør snakke om det som ikke er godt nok, så er det veldig vanskelig å oppnå troverdighet om det som faktisk fungerer bra.

Jeg har også sagt noe annet. Jeg har sagt at jeg ønsker meg litt mer lyd. Mer diskusjoner. Jeg er nesten sånn at jeg blir urolig om det er for stille rundt meg.

Dette handler om at jeg vil vite hva som er motforestillingene og hva som er de gode argumentene for. Så skal jeg ta beslutningene etter hvert.  

Det budskapet vil jeg også gi alle ansatte i Forsvaret.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg oppmuntrer til et vandrende seminar, at det aldri tas beslutninger og at det ikke er lojalitet til de beslutningene som eventuelt fattes.  

Det jeg derimot ønsker meg er en kultur som handler om at det er lov å si tydelig i fra om det som ikke er bra.

En kultur der det er lov å si at ting er feil. At det er ok å si at alt ikke er 100 %.

Vi må rett og slett bort fra ryggmargsrefleksen, som jeg tror særlig vi politikere fra tid til annen opplever, nemlig at alt er perfekt på vårt eget arbeidsområde. Sånn er det ikke.  

Så vil jeg samtidig si dette:

Jeg har forventninger til en god diskusjonskultur i vår sektor. En kultur som er kjennetegnet av gjensidig anerkjennelse og respekt. Saklighet kommer til å være uhyre viktig. 

Det betyr at en god diskusjonskultur må ta utgangspunkt i at det å få si sin mening, ikke er ensbetydende med å få rett eller få det som man vil.  

Og så må man akseptere at sannheten eller løsningen ikke alltid ligger på det ene eller andre ytterpunktet. Den ligger gjerne et sted midt i mellom fordi mange hensyn spiller inn.

Jeg ønsker en kultur med stor takhøyde frem til at beslutning skal tas. Og samtidig - at vi evner å stå lojalt bak beslutningen når den er fattet. 

Og selvsagt, vi må diskutere og praktisere åpenhet innenfor de rammene loven setter. I vår sektor finnes det naturlige nok noen høyre og venstre begrensninger som gjør at ikke alt kan kommuniseres utad.

Jeg mener likevel at det det finnes et stort rom innenfor de rammene lovverket setter, til å være redelig og ærlig utad på hva som er bra og hva som ikke er fullt så bra. 

Til organisasjonene vil jeg si følgende. Jeg vil fortsette å ha en god dialog med dere. Og jeg ønsker at terskelen for å komme med innspill og synspunkter skal være lav.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi alltid vil være enige. Tvert i mot kommer vi ganske sikkert til å ha rykende diskusjoner om ting vi er uenige om. Jeg tror likevel diskusjonen blir bedre hvis man opplever at terskelen for å fortelle om ting er lav.  

Det samme gjelder når jeg er rundt og besøker Forsvarets avdelinger.

Ja, selvsagt vil jeg gjerne høre og se at de nye panservognene fungerer utmerket. Enhver forsvarsminister ønsker seg jo det. Men jeg vil også høre om de fire vognene som står på verkstedet og som vi ikke aner når vi får reservedelene til. 

For meg som forsvarsminister er jeg avhengig av denne informasjonen for å skjøtte jobben min på en god måte. Jeg må vite hvor skoen trykker.

Det gjelder når vi forhandler om budsjettet i regjeringen. Og det gjelder når jeg i Stortinget eller i Regjeringens sikkerhetsutvalg redegjør for Forsvarets operative evne. 

Da holder det ikke å snakke om en fregatt gjennom en beskrivelse av skroget og tekniske spesifikasjoner. Det jeg trenger å vite er om vi faktisk kan bruke den, den dagen de trengs. Som kjent, strukturtabeller kan verken fly eller seile.  

Jeg har gjort større åpenhet til et mål i seg selv. Vi ønsker rett og slett å bli målt på dette i vårt videre arbeid.

En vidsynt politikk og organisasjon

Vår sektor er en unik arbeidsplass med varierte og krevende arbeidsoppgaver.

Primæroppgaven er å produsere og levere militærmakt. Våre totale bidrag til samfunnet er likevel mye mer enn det.

Vi er helt avhengig av å spille på lag med andre samfunnsområder. Det betyr at vi må evne å fange opp utviklingstrekkene rundt oss. Vi må være åpne for påvirkning utenfra. Og vi må endre oss når omgivelsene krever det av oss.

Det er blant annet dette vidsyn handler om. Det at vi unngår å bli snevre, unngår å bli innadvendte, men ser vår oppgave i et større hele. Og det at vi evner å forsterke og fornye oss i takt med endringer i samfunnet rundt oss.

For meg er kompetansereformen det klareste uttrykk for en organisasjon som nettopp har dette som mål. Det å finne nye måter å tiltrekke seg og beholde kompetent personell er utrolig viktig. Det å tenke nytt og utradisjonelt. Det å være vidsynt.

Det er dessuten en reform som synliggjør mangfoldet i de leveransene vår sektor er ment å tilby.

Kanskje oppsummerer Forsvarets omdømmekampanje «for alt vi har og alt vi er» dette aller best? Det at det handler om «å bruke hodet». Det at Forsvaret verner om våre viktigste samfunnsinstitusjoner og verdier: Vi må inneha kompetanse langt utover stridsteknikk alene. Stridsteknikk er veldig viktig, men vi trenger mer enn det.  

Det er ingen motsetning her. Vi skal være en organisasjon som leverer kampkraft på høyt nivå. Og vi skal være en tydelig verdiorganisasjon.

Det viktige er at de varierte og sammensatte oppgavene vi har, møtes med en sammensatt organisasjon av ansatte med variert bakgrunn.

Vi må rett og slett mønstre et større mangfold.

Flere ulike mennesketyper gir selvfølgelig mangfold. Det utvider vårt vidsyn og skaper bedre beslutninger når meninger brytes mellom ulike mennesker.  

Det er også veien fram mot det gode diskusjonsklimaet jeg snakket om tidligere. Vi får inn flere stemmer og perspektiver. Meningsbryting fremfor enighetsproduksjon.    

Det vil dessuten gi oss en utviklingsorientert og mer moderne organisasjon. Et ytre og et indre som er avstemt med omgivelsene rundt oss. Slik gjør vi også vår sektor til en attraktiv arbeidsplass.

I kampen om de beste hodene, er vi nødt til å tenke nytt om hvordan vi utnytter ressursene bedre. Et vidsynt perspektiv er å forstå behovet for og utvikle samarbeidsflater med sivil sektor.

Jeg er overbevist om at løsningen i framtiden ligger i å søke samarbeid med andre sektorer som har overlappende interesser og behov.  

Og jeg tenker at en slik innretning utvikler vi også vidsyn. Vi får en organisasjon som åpner seg opp og nyttiggjør av seg ulike perspektiver og tenkemåter.

Vi åpner oss for samfunnet. Og la meg til: Jeg synes det er veldig spennende å se hvordan Forsvaret har åpnet seg for samfunnet de siste årene.

Det å ha journalister med på oppdrag i Afghanistan, det å la dem følge grensevakten nordpå, det å ha journalister med på fregatter og kystkorvetter. Alt dette er viktig. Det viser hva vi kan levere og hva vi er. Og jeg tror det bidrar til å ta ned det gjerdet av mystikk som ofte omgir Forsvaret. Og det bidrar til å vise fram de utrolig flotte menneskene som denne sektoren består av.  

Tillit og gode løsninger

Åpenhet og vidsyn handler altså om å plassere Forsvaret der det hører hjemme – i samfunnet og hos folket.  

Hver for seg og sammen, har de stor betydning for vårt arbeid.

Det handler for det første om den tillitten andre har til vårt arbeid. Jeg minner om at tilliten er politikerens levebrød, og det er dens eksistensberettigelse.  

For det andre så handler det om å få fram gode løsninger. Kort sagt et best mulig forsvar.

En organisasjon som verken er god på åpenhet eller vidsyn, er jeg redd fremmer ganske dårlige løsninger og stor konformitet.  

I stedet for beslutninger som avstemmes mot virkeligheten rundt, risikerer vi en form for enighetsproduksjon.

Jeg håper at noe av det jeg har sagt i dag kan bidra til at vi ikke tenker enighetsproduksjon, men god og sunn dialog og diskusjon.

Takk for meg!