Står løpet ut i Afghanistan

Les også artikkelen fra besøket forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen gjennomførte til Afghanistan i november 2013. 

Innlegg fra forsvarsministeren 3. desember 2013 (et lignende innlegg sto på trykk i Dagbladet samme dag):

De kommende ukene blir det avgjort hvordan det internasjonale samfunnet vil bidra i Afghanistan i årene fremover. Norge vil fortsette å ta sin del av ansvaret gjennom den langsiktige bistandsavtalen som strekker seg til 2017. Norge vurderer også om, og i så fall hvordan, vi skal bidra militært etter 2014.

Jeg kom nylig hjem fra mitt tredje besøk til Afghanistan, – mitt første som forsvarsminister. Landet står ved et veiskille. Til våren er det presidentvalg, og mens dette skrives jobbes det med den nye bilaterale sikkerhetsavtalen mellom Afghanistan og USA, som også legger grunnlaget for en tilsvarende avtale mellom Afghanistan og NATO. Disse avtalene er avgjørende for det videre internasjonale nærværet i landet.

De siste årene har den internasjonale militære innsatsen i hovedsak bestått i å bygge, lære opp og trene betydelige afghanske hær- og politistyrker. Afghanske myndigheter har selv overtatt ledelsen av sikkerheten i hele landet. Fra utgangen av 2014 vil afghanerne fullt ut ivareta dette ansvaret på egen hånd. Samtidig med dette avsluttes ISAF-operasjonen.

Men det har underveis vært tenkt at NATO skal ha en rolle i Afghanistan også etter 2014. De afghanske styrkene trenger fortsatt opplæring og rådgivning. Situasjonen i landet er fortsatt ustabil, og verdenssamfunnet er ikke tjent med at landet igjen blir et arnested for internasjonal terrorisme. NATO skal ikke drive kampoperasjoner i Afghanistan etter 2014, men ønsker å bidra til kapasitetsbygging. Det planlegges derfor en ny NATO-ledet operasjon, under navnet Resolute Support Mission. En slik operasjon er ikke minst etterspurt av afghanske myndigheter, som ser behovet for internasjonal støtte for å skape sikkerhet og utvikling. I dagens situasjon er det ingen tvil om at NATO og alliansens partnere er best egnet til å bistå i dette arbeidet. Det er heller ingen tvil om at Norge besitter ulike militære kapasiteter som vil kunne bidra inn i oppdraget.

I dag har Norge om lag 200 soldater i Afghanistan. De driver hovedsakelig med opplæring og rådgivning av afghanske sikkerhetsstyrker i Mazar-e Sharif og Kabul. I tillegg har vi et norsk ledelses- og støtteelement samt stabspersonell og instruktører ved ulike hovedkvarter og skoler. Eventuelle nye norske bidrag vil med sannsynlighet bygge på deler av dette, men kan først defineres fullt ut etter en lengre prosess. Først må sikkerhetsavtalene mellom Afghanistan og USA, og deretter NATO, på plass. I tråd med dette vil NATO utarbeide selve operasjonsplanen. Først når dette er klart kan regjeringen ta stilling til eventuelle bidrag. Eventuelle bidrag vil trolig både være mindre i volum og mer spisset mot opplæring og rådgivning på operasjonelt og strategisk nivå enn i dag.

At regjeringen nå har til vurdering om - i så fall med hva - Norge skal bidra i Afghanistan etter 2014, er ingen kursendring: Det er tvert i mot en oppfølging av den politikken den forrige regjeringen førte med full støtte i Stortinget. Daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sa til NTB i mai i år at «vi vil fortsette å bidra også etter 2014, men et større styrkebidrag er ikke sannsynlig. Oppdraget etter 2014 vil i mye større grad rette seg mot opplæring, institusjonsbygging og trening.» Etter sitt siste besøk til norske styrker i landet i oktober i år, sa hun «(…) Denne historien slutter ikke i 2014. Heller ikke for Norges del gjør den det. Vi skal fortsette å ta vårt ansvar og sikre at alt det vi har oppnådd ikke forvitrer».

Når prosessene i NATO er ferdige, og regjeringen er rede til å fatte en beslutning om eventuell norsk deltakelse, vil selvfølgelig Stortinget på vanlig måte bli konsultert vedrørende et eventuelt bidrag.

Hva har så den militære innsatsen i Afghanistan bidratt til? Det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Vi bør ha en evaluering, men den bør komme etter at ISAF-operasjonen er avsluttet.  Det er ingen uenighet om at vi skal lære av deltagelsen i Afghanistan, noe som også skjer løpende. Dette er den mest omfattende og komplekse internasjonale operasjonen Norge har deltatt i – med et vidt spekter av virkemidler, både sivile og militære. Samtidig er tidspunktet viktig. Det signalet vi ville sende ved å skulle sette i gang en evaluering nå – før de prosessene vi har igangsatt, er ferdige, og mens vi fortsatt er tungt til stede – ville etter min oppfatning være uheldig. Dessuten er Afghanistan – og også vår innsats – inne i en kritisk fase. 2014 er året da transisjonen skal være fullført, og det er presidentvalg i april. Situasjonen kommer fortsatt til å være krevende på mange felt i Afghanistan framover, og ressursene til våre tilstedeværende, både sivile og militære, bør være fullt konsentrert på det oppdraget vi fortsatt skal løse.

Norske soldater har i 12 år lagt ned en imponerende innsats i Afghanistan. Norge vil sammen med afghanerne, våre allierte og partnere bidra til å sikre det som er bygget.