"Geopolitikk og sikkerhet i det høye nord"

*Sjekkes mot fremføring*

 

God morgen alle sammen. Tusen takk for invitasjonen.

La meg starte med å gratulere IFS med utgivelsen av boken «Geopolitics and Security in the Arctic». Det arbeidet som IFS har gjort i flere år, og fortsatt gjør med bravur, er viktige innspill til utformingen av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Vi som skal drive politikk trenger gode analyser. Vi trenger uavhengige vurderinger og velfundamenterte refleksjoner. I så måte er boken om sikkerhet og samarbeid i Nordområdene et utmerket bidrag: tematikken er relevant og kapitlene holder høy kvalitet. Formålet med boken – å identifisere betingelser for samarbeid, stabilitet og fred i Arktis og ut fra det se nærmere på internasjonale relasjoner i regionen – kunne ikke vært mer betimelig.

Jeg vil bruke denne anledningen til å gjøre rede for hovedlinjene i norsk nordområdepolitikk, for så å snakke om de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene som preger Europa  og NATO. Avslutningsvis vil jeg si noe om den videre utviklingen av Forsvaret i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen som vi står overfor.

Nordområdene er Regjeringens viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Målet med norsk nordområdepolitikk er å sikre stabilitet, forutsigbarhet og fredelig utvikling i våre nærområder. Dette gjøres gjennom situasjonsforståelse, tilstedeværelse, utstrakt samarbeid og dialog med andre aktører i nord. Norge er en småstat i en internasjonal sammenheng, og som småstat søker vi sikkerhet i felleskapet med allierte og partnere. Alliansetilhørigheten gir oss en trygghet og mulighet til å føre en aktiv og konsekvent nordområdepolitikk, også i møte med stormakter. NATO er grunnsteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og Alliansens ansvarsområde strekker seg helt til Nordpolen. De nordlige havområder er av stor strategisk betydning, og vi ser en økende oppmerksomhet om det høye nord og Arktis i takt med at området åpnes opp for kommersiell virksomhet som følge av issmeltingen. Området er i dag godt regulert og samarbeidet er velfungerende. Samtidig er det fra norsk side viktig å fortsette å jobbe med å styrke de internasjonale kontaktpunktene og samarbeidsområdene ytterligere.

Flere forhold bidrar til at europeisk og norsk sikkerhetspolitikk er på vei inn i en kvalitativt ny fase. Jeg mener det er grunn til å si at våre sikkerhetspolitiske omgivelser er varig endret. For første gang siden annen verdenskrig har en europeisk stat med makt erobret en del av et naboland. Forholdet mellom Russland og de vestlige land er betydelig forverret – ikke minst som følge av den folkerettsstridige annekteringen av Krim. Dette har ført til en ustabilitet og uforutsigbarhet som vi ikke har sett i Europa siden den kalde krigen. Samtidig har den omfattende militærreformen som ble igangsatt etter Georgia-konflikten i 2008 betydelig styrket den russiske militære evnen. Formålet med satsningen er å øke andelen moderne forsvarsmateriell til 70 prosent innen 2020. Dette får konsekvenser for den delen av det russiske forsvaret som er stasjonert i våre nærområder i nord, og inkluderer oppgradering av Nordflåtens strategiske komponenter (ubåter) og tilførsel av nye kampfly, luftvern og helikoptre. Vi ser også at den russiske øvingsvirksomheten i nord er økende og at det er en betydelig økning i antall uvarslede beredskapsøvelser. Hendelsene i Ukraina det siste halvåret har demonstrert at verktøykassen det russiske forsvaret kan velge fra, er betydelig utvidet og modernisert. Dette må tas i betraktning for innretningen av det norske forsvaret i framtiden. [Som professor Rolf Tamnes understreket i sitt kapittel kan utviklingen i russisk politikk ha refleksvirkninger i nord.]

Et annet sentralt utviklingstrekk er beltet av svake stater som strekker seg fra Nord-Afrika til Sentral-Asia og som bringer med seg ustabilitet og væpnet konflikt. For å unngå at svake stater destabiliserer andre land i regionen og blir brukt som fristeder for planlegging av terrorangrep mot vestlige land og interesser, vil det være behov for betydelig internasjonal støtte i mange år fremover. Eksemplene her er mange, men kanskje spesielt bekymringsverdig er situasjonen i Irak, Syria og Libya, i tillegg til store deler av Sahel-regionen. I tillegg vil vår viktigste allierte USA bruke mer ressurser på å demme opp for Kina i Stillehavsområdet, samtidig som det er et stadig økende innenrikspolitisk press for å redusere amerikanske forsvarsutgifter. Den økonomiske krisen som startet i 2007/2008 har fått dyptgripende konsekvenser for forsvarsstrukturene i mange allierte land. Disse forholdene har bidratt til at Norge i senere år har kommet i en stadig mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon.

Dagens sikkerhetspolitiske bilde understreker betydningen av NATO for norsk og europeisk sikkerhet. NATOs rolle er viktigere enn på lenge. Jeg er av den klare oppfatning at NATO må styrkes, både som forsvarsallianse og som sikkerhetspolitisk aktør. Formålet med NATO er å hindre at en krig bryter ut, og forsvare folk og land mot angrep hvis nødvendig. For å sikre dette må NATO fremstå som en troverdig forsvarsallianse, med tilstrekkelige militære kapasiteter. Vi må sikre at Alliansen er i stand til å gjennomføre alle sine tre kjerneoppgaver – kollektivt forsvar, krisehåndtering og kollektiv sikkerhet gjennom samarbeid. Etter mange år med sterkt fokus på krisehåndteringsoperasjoner, er det nå tid for å rette større fokus på evnen til kollektivt forsvar.

Et viktig element i dette er økt situasjonsforståelse innenfor alliansens nærområder. Det være seg Barentshavet og Norskehavet, men også Middelhavet, Nord-Afrika, Svartehavet og Østersjøen. Viktigheten av situasjonsforståelse ble formulert i et norsk initiativ under navnet «Nærområdeinitiativet» tilbake i 2008, men er fortsatt like relevant i dag. Hovedelementene i initiativet er at NATO, med utgangspunkt i geografiske ansvarsområder må styrke kommandostrukturen, beredskapsplanlegging, og planlegge med hurtig innsetting av styrker i utsatte medlemsland. Det har vært stort fokus på disse faktorene i forberedelsene frem mot toppmøtet, og dette er noe vi selvsagt støtter fullt ut fra norsk side.

Russland har i de siste årene vært en konstruktiv og ansvarlig aktør i Arktis. Russland bidrar til et multilateralt samarbeidsklima og søker å opprettholde gode relasjoner til de arktiske statene, deriblant Norge. [Som Kristine Offerdal pekte på i sin innledning er det] i utgangspunktet lite sannsynlig at en alvorlig sikkerhetspolitisk krise med Russland vil ha sin opprinnelse i bilaterale forhold i det høye nord. Norge og Russland har en felles interesse av å opprettholde stabilitet i nordområdene.

Skulle det derimot oppstå en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon mellom Russland og de vestlige land, vil det imidlertid også kunne føre til økt spenning i våre nærområder. Vi kan ikke utelukke at Russland vil bruke militærmakt og militært press for å sikre russiske målsetninger og interesser i nordområdene. Det er vært å merke seg at det har blitt betydelig mer militær aktivitet i Østersjøområdet den senere tiden. Det er merkbart i de baltiske landene, Sverige og Finland. Utviklingen i dette området vil også få betydning for Norge.

Utenrikspolitiske motsetninger og den autoritære utviklingen i Russland har bidratt til at forholdet til de vestlige land er betydelig forverret, og det praktiske samarbeidet i NATO-Russlandsrådet (NRC) er suspendert. Denne utviklingen er en utfordring for Norge som NATO-grensestat mot Russland og partner med Russland i forvaltning av nordområdene. På den ene siden må vi være et aktivt og tydelig NATO- medlem og følge opp våre forpliktelser som følge av medlemskapet. Samtidig må vi opprettholde vårt samarbeid med Russland i nord.

Norge støtter opp om de internasjonale sanksjonene mot Russland og understreker viktigheten av at allierte opptrer samlet i møte med russiske overgrep i Ukraina. Samtidig er det viktig å opprettholde dialogen med Russland på utvalgte områder. Norge har derfor valgt å fortsette samvirket innenfor kystvakt og grensevakt, søk og redning, og Incidents at Sea-avtalen. Kontakten mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten videreføres også. Dette gjøres for å ivareta alle parters sikkerhet i sjøområdene i nord, samt ivareta stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.

Atlanterhavspaktens artikkel 5 utgjør kjernen i NATO, men utvidelsen til 28 medlemsland, de tette transatlantiske forbindelsene, organisasjonens permanente politiske og militære strukturer, de politiske konsultasjonsmekanismene, samt et bredt partnerskapssamarbeid har vært avgjørende for stabilitet og kollektiv sikkerhet i Europa. Selv om NATOs utvidelse har vært en suksess, har den også skapt nye utfordringer. Alliansen har tatt på seg flere forpliktelser, samtidig som allierte forsvarsbudsjetter har gått ned.

Basert på den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder og utviklingen hos mange av våre allierte, vil det trolig stilles høyere forventinger til Norge som bidragsyter til egen og europeisk sikkerhet. Det er heller ikke realistisk å tro at USA vil fortsette å bruke dobbelt så mye på forsvar som Europa. Vi må derfor legge til grunn forventninger om en helt annen byrdefordeling i tiden fremover. Vi er nødt til å gå inn i en større prosess i NATO sammen med allierte for å adressere utfordringer og mangler i Alliansen. Det vil også være nødvendig med en gjennomgang av Forsvaret og adressere de svakheter og mangler som er nasjonalt.

Fra et nasjonalt perspektiv blir det spesielt viktig å styrke beredskapen og responstiden i Forsvaret. Den siste tids hendelser i Europa har vist at vi ikke kan belage oss på lange varslingstider for en sikkerhetspolitisk krise. For at Forsvaret skal være et relevant instrument for nasjonal krisehåndtering må store deler av strukturen kunne stilles tilgjengelig på mye kortere tid enn hva som er tilfellet i dag.

I tillegg er det viktig å opprettholde nasjonal situasjonsforståelse og varslingsevne. Situasjonsforståelse er avgjørende for tidsriktige politiske og militære beslutninger, både nasjonalt, men også innenfor rammen av NATO. Den nasjonale varslingsevnen er et av grunnlagselementene for å kunne benytte Forsvaret på en passende måte under hendelser som kan utvikle seg til å bli en sikkerhetspolitisk krise.

Videre må vi gjennomgå evnen til styrkeoppbygging i en krisesituasjon. I en alvorlig sikkerhetspolitisk krise vil det være viktig å starte styrkeoppbyggingen på et tidlig tidspunkt for å bidra til avskrekking og legge til rette for allierte forsterkninger. En slik situasjon vil kreve betydelige bidrag fra samfunnets øvrige ressurser, og det er behov for en gjennomgang av Forsvarets behov for støtte fra sivilsamfunnet.

Vi må også adressere Forsvarets sårbarhet. Utviklingen av den militære strukturen i Norge og i andre europeiske land har i senere tid i stor grad vært drevet av fokus på deployering til internasjonale operasjoner. Dette har ført til en nedprioritering av beredskapsaspekter som øker vår sårbarhet ved krise og krig i våre nærområder.

I tillegg vil den økte aktiviteten i nordområdene som fiske i nye havområder, økt turisme og shipping, generere behov for mer kystvakttjeneste. Det er satt i gang arbeid med et internasjonalt kystvaktforum som forhåpentligvis vil styrke samarbeid innenfor såkalt «soft security».   

Dette er noen av de tingene vi skal se nærmere på i tiden som kommer. Det vil kreve tøffe prioriteringer og valg, men vi er nødt til å fortsette å omstille og modernisere Forsvaret hvis vi skal være i stand til å møte de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som vi står overfor. I tillegg skal vi se på muligheter for å støtte opp under NATOs beredskapsarbeid for kollektivt forsvar. Vi må også styrke de transatlantiske bånd og bidra til bedre byrdefordelingen. Amerikansk lederskap og aktivt engasjement er en forutsetning for NATOs styrke og avgjørende for NATOs relevans. Fortsatt amerikansk engasjement i Europa forutsetter imidlertid at europeiske land selv er villige til å bidra til bedre byrdefordeling, økonomisk, militært og politisk.

Forsvaret gjør en viktig jobb i nordområdene, og et av de viktigste norske bidragene til NATO er nettopp å bidra til stabilitet og sikkerhet i nordområdene. Jeg håper samarbeidet i nordområdene og i Arktis kan bli et eksempel på samarbeid og dialog foran bruk av militærmakt. Boken som lanseres i dag er et bidrag til bedre kunnskap om aktørenes interesser i det høye nord, og den dynamikken som oppstår når politiske, økonomiske og militære interesser møtes i et område som får stadig økt betydning.

Takk så langt.