Tale om overrekkelse av rammeskriv til forsvarssjefen - ber om fagmilitært råd

Tale om overrekkelse av rammeskriv til forsvarssjefen. Forsvarsministeren ber om et fagmilitært råd.

Forsvarsministeren holdt denne talen 1. oktober 2014. Oppdraget til forsvarssjefen legger føringer for den videre utviklingen av Forsvaret og forsvarssektoren som helhet.

*sjekkes mot framføring*

 

Velkommen alle sammen.

Dette er en viktig dag. Den markerer starten på det arbeidet jeg mener vil være det viktigste jeg skal gjøre i min tid som forsvarsminister. Regjeringen har vedtatt at det skal utarbeides en ny langtidsplan for forsvarssektoren, og at Forsvarssjefen, som del av denne planen, skal utarbeide et nytt helhetlig fagmilitært råd. For første gang blir dette oppdraget overlevert med pressen til stede, og rammene for oppdraget gjøres offentlig kjent.

Oppdraget jeg i dag overleverer til forsvarssjefen skal legge føringer for den videre utviklingen av Forsvaret og forsvarssektoren som helhet.

Når jeg gjør det, er det samtidig i visshet om at vi vil få presentert et uavhengig fagmilitært råd. Jeg vil si det er helt avgjørende for troverdigheten i forsvarspolitikken at forsvarssjefen står fritt i sine faglige vurderinger.

Den gjeldende langtidsplanen, som vi står midt i, skal følges opp. Samtidig har viktige forutsetninger endret seg betydelig siden den ble vedtatt i juni 2012, særlig på det sikkerhetspolitiske området. I tillegg ser vi framtidige utfordringer knyttet til teknologi, investeringer og økonomi. 

Ved starten av denne prosessen, ser vi at rammefaktorene som definerer norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er i stor bevegelse.

Samlet sett er endringene så store at vi er nødt til å se helt grunnleggende på Forsvarets framtidige struktur og sammensetning. Dypest sett handler dette om i hvilken grad Forsvaret fortsatt skal være i stand til å løse sine aller viktigste oppgaver i et langsiktig perspektiv.

La meg først minne om det kanskje aller mest vesentlige. Jeg mener det alltid er nyttig, og særlig nå ved starten av et omfattende og krevende arbeid, å huske på hva som er vårt samfunnsoppdrag.

Det grunnleggende oppdraget forsvarssektoren er satt til å løse er å forsvare Norge. Forsvaret skal sikre nasjonal selvstendighet og politisk handlefrihet.  Forsvaret skal bidra til å forebygge krig og konflikt i Norge og for våre allierte.  Dette betyr at Forsvarets kapasiteter må være troverdige hver eneste dag. Vi hevder suverenitet og overvåker alltid, vi avskrekker når det er nødvendig, og vi skal være i stand til å forsvare Norge og våre allierte med våpenmakt når det er krevet.   

Enhver regjering må ut fra sin tid og de gitte omgivelser, ta beslutninger som gjør oss i stand til løse dette samfunnsoppdraget. Det har våre forgjengere gjort, og det ansvaret vil vi også ta. Regjeringen vil utvikle og forbedre vårt forsvar i dag, for at vi i framtiden skal ha trygghet og sikkerhet for våre verdier.

I begynnelsen av januar i år, da jeg holdt det årlige foredraget i Oslo Militære Samfunn, pekte jeg på noen sentrale målsettinger og utfordringer.  

Jeg sa da at denne regjeringens forsvarspolitikk skal være forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.

Og jeg sa at jeg ville ha utfordringene opp på bordet.

Utfordringsbildet er nå klarere. Først og fremst så vi at evnen til å respondere tilstrekkelig raskt på en trussel i våre nærområder ikke er så god som vi kunne ha ønsket.  Vi så at viktige deler av vår forsvarsstruktur ikke har den reaksjonsevnen og utholdenheten som de markante endringene rundt oss krever. Status quo er ikke et alternativ.

Og vi så hvordan balansen mellom ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser gradvis ville komme under større press.

Siden den gang har den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder i tillegg endret seg betydelig.

Det er en situasjon jeg som forsvarsminister tar på det største alvor.

Noen vil sikkert innvende – hva har den store omstillingen av Forsvaret de siste 10-15 årene egentlig handlet om? Hva har den gitt oss?

Mitt svar på det er følgende: Omstillingen var og er nødvendig, viktig og riktig.

Den var nødvendig fordi Forsvarets størrelse ikke stod i forhold til ressursene det ble tilført, og fordi Forsvaret var innrettet mot en trussel som ikke lenger eksisterte.

Den var viktig fordi det var behov for moderne og fleksible styrker som også kunne anvendes i internasjonale krisehåndteringsoperasjoner.

Og den var riktig fordi Forsvaret hadde behov for omfattende omlegging til nytt høyteknologisk materiell.

 

I dag leverer Forsvaret høy kvalitet ute og hjemme. Vi har moderne plattformer og svært dyktige ansatte. Jeg har gjennom fem år, først som leder av utenriks- og forsvarskomiteen, og nå som statsråd, hatt muligheten til og gleden av å møte vårt personell på oppdrag hjemme og ute. Det er umulig ikke å la seg imponere. I forrige uke fikk Forsvaret omdømmeprisen. Den skyldes Forsvarets ansatte. De som hver dag er på patrulje, fører regnskap, lager mat, flyr QRA-oppdrag, lærer opp afghanske sikkerhetsstyrker, beskytter grensen og Kongehuset, øver og trener, og er i skarpe oppdrag ute til havs, lands og i lufta. Jeg er stolt av personellet vårt. Forsvarets økonomistyring er god og vi har i dag en organisasjon som nyter stor tillit i befolkningen.

Vårt personell har alltid vist en imponerende evne til omstilling. I vår tid er endring normaltilstanden – noe Forsvarets ansatte har levd med og gjennomført med stor lojalitet.

Men som jeg ofte har sagt: Omstillingen er ikke ferdig.

 

Vi er i dag vitne til betydelige forskyvninger i de sikkerhetspolitiske forutsetningene vi har kunnet legge til grunn siden avslutningen av den kalde krigen.

For første gang siden annen verdenskrig har en europeisk stat erobret en del av et naboland med makt. Den folkerettsstridige annekteringen av Krim og aggresjonen mot Ukraina, har ført til en usikkerhet vi ikke har sett i Europa på flere tiår. Sammen med den autoritære utviklingen i Russland, har dette endret bildet av et sikkerhetspolitisk partnerskap. Partnerskap må bygge på tillit.

Vi ser en demonstrert vilje kombinert med en betydelig forbedret russisk evne til bruk av militærmakt. Russlands militære kapasitet kunne tidligere beskrives som en «storslegge»: kraftig, men både upresis og treg. Dette er ikke lenger tilfelle. Den omfattende russiske militærreformen gjennom de senere år har styrket russisk militær evne betydelig. Den har tilført flere militære opsjoner og gjort militærmakten til et mer presist verktøy. Beredskapen for styrkene er skjerpet og reaksjonstiden kraftig redusert. Evnen til svært hurtig, delvis fordekt og over stor avstand å forflytte og samle store styrker på alle deler av territoriet og langs NATOs østlige grense er sterkt forbedret.  

Nordområdene preges i dag av sikkerhetspolitisk stabilitet. Vi ser samtidig en ny dynamikk, blant annet forårsaket av klimaendringer, som vil kunne danne grunnlaget for økt økonomisk aktivitet. Nordområdene er fortsatt et viktig militærstrategisk område for Russland. Konflikter som oppstår andre steder kan også forplante seg i vår retning.

Selv om vi ikke ser noen direkte militær trussel mot Norge, har vi over tid sett en tiltagende russisk øvingsaktivitet i nord, og en økning i antall uvarslede beredskapsøvelser. I sum har disse utviklingstrekkene stor innvirkning på den militære situasjonen i våre nærområder.

Det har blitt betydelig mer militær aktivitet i Østersjøområdet. Det er merkbart i de baltiske landene, Sverige og Finland. Utviklingen her vil også få betydning for oss.

I lys av dette har NATO besluttet å iverksette en rekke ulike tiltak for å styrke alliansens reaksjonsevne, og understreke viljen til å forsvare alle medlemslands territorielle integritet. Troverdig avskrekking er nødvendig. Dette får også konsekvenser for oss: Alle medlemslandene må nå bidra til å innfri vedtakene fra toppmøtet i Wales.

Selv om Russland får mye oppmerksomhet, er det mange endringer som må gjøres i Forsvaret helt uavhengig av vår nabo i øst.  

Den økonomiske krisen har fått dyptgripende konsekvenser for forsvarsstrukturene i mange allierte land. Når 21 av 28 allierte ligger an til å bruke mindre penger på forsvar i 2014 enn i 2008, får det konsekvenser for NATOs evne til å utøve kollektivt forsvar.

Norge, som fortsatt opprettholder forsvarsinvesteringene, er i denne sammenhengen blitt en mellomstor stat i NATO. Det forplikter. Vi må dermed forvente at det vil bli stilt større krav til Norge om å bidra til egen og alliert sikkerhet.

Dagens sikkerhetspolitiske bilde understreker betydningen av NATO for norsk og europeisk sikkerhet. Beslutningene vi tok på møtet i september, vil bidra til å styrke NATO både som forsvarsallianse og som sikkerhetspolitisk aktør. Toppmøtet i Cardiff sto samlet om behovet for å styrke Alliansen i det vi ser er et urolig og langt mer uoversiktlig sikkerhetspolitisk landskap.  

For alliansen som helhet har samtidig kontinuerlige operasjoner over tid medført en nedprioritering av beredskapsaspekter i et omfang som øker vår sårbarhet ved sikkerhetspolitisk krise og krig i våre nærområder. Dette var en av de største bekymringene under toppmøtet.

Formålet med NATO er å hindre at en krig bryter ut, og forsvare folk og land mot angrep hvis nødvendig. For å sikre dette må NATO være en troverdig forsvarsallianse, med tilstrekkelige militære kapasiteter. Styrken som politisk allianse ligger ikke minst i troverdige militære kapasiteter.

Når vi går inn i en større prosess i NATO for å adressere utfordringer og mangler i Alliansen, må vi også selv utvikle oss videre. Vi må kartlegge egne styrker, svakheter og mangler: 

Hovedoppgaven blir å sørge for at Forsvaret er i stand til å løse sin viktigste og mest krevende oppgave, som er forsvar av Norge og allierte innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar.

Den siste tids hendelser i Europa har vist at vi ikke kan legge til grunn lange varslingstider i en sikkerhetspolitisk krise. Relevansen av norske styrker med lange reaksjonstider er derfor betydelig redusert.

For at Forsvaret skal være et relevant instrument for nasjonal krisehåndtering må større deler av strukturen kunne stilles tilgjengelig på kortere tid enn hva som er tilfellet i dag.

Vi må opprettholde situasjonsforståelse og varslingsevne. God situasjonsforståelse er avgjørende for tidsriktige politiske og militære beslutninger, både nasjonalt og innenfor rammen av NATO.

Vi må også gjennomgå evnen til styrkeoppbygging i en krisesituasjon. I en alvorlig sikkerhetspolitisk krise vil det være viktig å starte styrkeoppbyggingen tidlig for å bidra til avskrekking og legge til rette for allierte forsterkninger. En slik situasjon vil kreve betydelige bidrag fra samfunnets øvrige ressurser.

NATO har nylig oppdatert sine beredskapsplaner for forsterkning av Norge og de norske havområdene. Dette vil stille forventninger og krav til Norges bidrag. Beredskap og innretting av Forsvaret må utformes slik at dette på en effektiv måte inngår i de allierte planene.

 

Utformingen av forsvarsstrukturen må fortsatt ivareta og utvikle vår evne til å delta i fremtidens internasjonale operasjoner. Slik styrker vi Alliansens kollektive forsvar og bidrar til internasjonal sikkerhet og stabilitet.

Parallelt med dette står vi foran flere teknologiske veiskiller. Vi ønsker å dra nytte av teknologiske fordeler, og må derfor fortsatt tilpasse Forsvarets struktur, kompetanseprofil og operasjonskonsepter til ny teknologi. Nye teknologiske løsninger kan bare komme på plass og få effekt dersom vi er villige til å gi slipp på det gamle. Derfor må Forsvaret fortsette, og på enkelte områder forsterke, satsningen på ny teknologi.

En av de mest kritiske – for ikke å si den mest kritiske - suksessfaktoren for fremtidens forsvar vilvære evnen til å rekruttere, utvikle og beholde rett personell med relevant kompetanse, riktige holdninger og høy etisk bevissthet.

Samtidig med endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger er det en økende forventning om at Forsvarets ressurser skal være tilgjengelige for å støtte det sivile samfunn. Vi må se nærmere på hvordan Forsvarets kapasiteter innrettes slik at de også er relevante for samfunnssikkerheten. Det må være god balanse mellom bidrag til samfunnssikkerhet og Forsvarets primæroppgaver.

Vi trenger et forsvar som reflekterer alle disse endringene. Og vi trenger et forsvar som konsentreres rundt de forhold som er mest relevante for forsvarets operative behov og beredskap.

Når jeg i dag, gjennom oppdraget til Forsvarsjefen, stiller krav om et forsvar med høyere beredskap og større utholdenhet på de viktigste enhetene, så vet jeg samtidig at det vil kreve at vi evner å prioritere.

Skal vi gjøre Forsvaret i stand til å løse sine pålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte, vil det også kreve at vi prioriterer noe ned.  

Derfor må vi ha mot og evne til å ta tøffe og upopulære beslutninger. Vi må våge å ta vanskelige diskusjoner innenfor alle områder.

Mest av alt vil det kreve at vi som politikere tør å stå opp og gjøre vanskelige valg – basert på grundige og uavhengige råd.  

Samtidig er evnen til å foreta vanskelige prioriteringer og valg alene ikke nok. Det er også avgjørende å sørge for at Forsvaret får tilstrekkelige, stabile og forutsigbare rammer for sin virksomhet

Bare sånn kan vi legge til rette for en langsiktig og bærekraftig utvikling av forsvarsstrukturen. Det er å sikre en reell balanse mellom bevilgninger, struktur og oppgaver. Og det er å skape det beste forsvar – ikke bare i dag – men på lang sikt.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og våre allierte nå er stilt overfor, kreves det at vi tenker nytt og annerledes om hvordan vi utformer vårt forsvar.  Det kreves at vi må kjenne til konsekvensene av de valg vi tar.

I løpet av 1990-tallet havnet Forsvaret i en dyp strukturell krise fordi nødvendige grep ikke var blitt tatt. Det tok tid før alle forsto og delte den nye virkeligheten fullt ut.

Også i dag er tid essensielt. Vi trenger å gjøre endringer tidsnok for å sikre et forsvar med nødvendig operativ evne – tilpasset framtidens trusler og utfordringer.

 

Det er dette virkelighetsbildet jeg i dag har valgt å dele med dere. Og det er også denne virkeligheten som ligger til grunn for det oppdraget jeg overleverer forsvarsjefen. Vi trenger et fagmilitært råd om hvordan Forsvarets viktigste oppgaver kan løses på best mulig måte. Om hvordan vi best kan fortsette å ivareta vårt samfunnsoppdrag, som dypest sett er å forsvare nasjonens interesser og våre felles verdier.

Oppdraget gir forsvarssjefen forholdsvis vide rammer for sin utredning. Samtidig trekker det opp sentrale rammefaktorer og hovedprioriteringer for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Flere av disse har jeg vært inne på nå.

Forsvarssjefens fagmilitære råd skal foreligge et år fra i dag – 1. oktober 2015.  Samtidig vil jeg benytte anledningen til å oppmuntre til en bred offentlig debatt om temaene som skal behandles i den kommende langtidsplanen for forsvarsektoren. Og jeg har klare forventninger til at forsvarssjefen legger opp til en åpen og inkluderende prosess internt. Både de faglige rådene og den offentlige debatten vil være viktige innspill til regjeringens arbeid.

Et bredest mulig ordskifte om utfordringene vi står overfor er helt vesentlig. Det er fordi dette er et av de store spørsmålene i vår tid. Og fordi Norges sikkerhet og forsvar angår oss alle.