Tale ved Forsvarets minnedag

 

*Sjekkes mot fremføring*

 

Deres Majestet,

Kjære pårørende,

Denne første søndagen i november er en spesiell dag for veldig mange. Det er en tid da vi samles for å minnes og hedre våre kjære som er gått bort.

På kirkegårdene tenner vi lys og legger ned friske blomster. Sorgens langsomme, men bestemte skritt, kommer oss brått nærmere.

Det er så mye ved denne årstiden her i nord, som gjør at tankene om dem som ikke er blant oss lenger, er ekstra sterke.

De korte dagene og den mørke november natten, danner en grunntone i den sinnsstemningen vi alle kjenner litt på. Selv fuglene er mye mer lavmælte nå.

«Det är också et uppdrag som kräver mod; att stanna kvar», skriver den svenske forfatteren Kristian Lundberg.

Det å leve med et stort savn og en dyp sorg krever mot og styrke.

For savnet og lengselen er der. En stol og en seng står tom, et soverom står der urørt etter døden som inntraff brått og uventet. Vi kommer oss videre, vi setter det ene beinet foran det andre og tar en dag ad gangen. Vi lukker de vi elsker inn i hjertene våre.

Men stormen blir aldri til en lett bris.

 

En viktig del av Forsvarets historie er alle dem som har mistet livet i tjeneste.

Det er alle dem vi er samlet for å hedre og minnes.   

Forsvarets personell kommer ofte i situasjoner, som krever noe ekstra. Det å være soldat innebærer i ytterste fall at ens eget liv utsettes for stor fare.

På øvelser eller i operasjoner innenlands og utenlands, kan man plutselig befinne seg i randsonen av hva som er trygt og ufarlig.

Våre soldater er trent for å kunne håndtere slike situasjoner. Men vi kan aldri utelukke at ting går galt, selv om vi gjør alt for å gjøre usikkerhet og risiko så liten som mulig.

 

I år har vi markert 100-årsdagen og 75-årsdagen for starten på to brutale og ødeleggende verdenskriger. Vi har markert 70 årsdagen for den allierte landgangen i Normandie.

Det var sterkt å være i Normandie sammen med våre sju gjenlevende veteraner fra D-dagen.

Like stort inntrykk gjorde det å møte krigsseilere og etterlatte da vi nylig var samlet i Minnehallen i Stavern.

Alle kunne de fortelle mye om offervilje og om det miste venner og kolleger. Det kan også dagens generasjoner av soldater også fortelle mye om.

Neste år markerer vi at det er 70 år siden vi gjenvant freden i Norge og Europa, og da skal vi også minnes dem som ga oss friheten tilbake.

Smerten er stor for alle pårørende som mister noen av sine kjære, enten det er i krig eller i fredstid.

Sjokket er kanskje likevel enda større i fredstid fordi det er så uventet og vi tror det er så lite sannsynlig.

Likevel så skjer også dette. Erfaringen om det er en skjebne mange av dere her i dag deler.

  

Vi bearbeider sorg og savn på ulikt vis. Sårbarheten og den vanskelige stillheten. Latteren over de gode minnene. Kanskje er den beste måten å hedre vårefalne på å feire friheten, fordi det var det de kjempet for at vi skulle få og bevare?

Sorgen krever oss som mennesker. Det er ikke så ofte jeg leser dikt, men det er et dikt jeg vil dele med dere. Et dikt av Kolbein Falkeid som ofte gir styrke. Det heter «Privat huskeregel»

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Vi skal ta oss tid til ettertanke og til å minnes.

Minnene skal lyse opp i de mørke lange kveldene.

De står der som varder på den veien vi skal gå videre.

For raden av varder kan en følge gjennom Forsvarets historie. Her på Akershus er noen av våre viktigste minnesmerker samlet.   

Stiene som forbinder disse minnesmerkene skal holdes åpne.

De skal stå der som dype furer også den dagen lysene brenner ned og blomstene ikke lenger er så friske.

Slik hedrer vi alle dem som har omkommet i tjeneste for landet.

Kjære pårørende, kjære veteraner, takk for at dere ville komme. Takk for at vi får være sammen med dere denne dagen.