Tale ved utdeling av Willy Brandt-prisen, 28. oktober 2014

*Sjekkes mot fremføring*

 

Minister, Forbundsrepresentanter, stortingsrepresentanter, prisvinnere, styre, kjære alle sammen,

Det er en stor ære å være vert for utdelingen av årets Willy Brandt pris. Dere vet kanskje at her i regjeringens representasjonsbolig kreves det et regjeringsmedlem som steller i stand og inviterer.

La meg likevel si at for meg er det å være vert her i ettermiddag, mye mer enn å ha nøkkelen til denne praktfulle boligen. Det er fordi den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen ligger mitt hjerte veldig nær.

Det kan jeg si etter å ha sittet i flere år som styremedlem i stiftelsen. Sånn sett er jeg er her ikke bare i egenskap av å være regjeringens representant. Jeg føler at jeg er vel så mye her i kraft av å være et nylig avgått styremedlem.

Det er spesielt hyggelig å ønske våre to prisvinnere, Jan Garbarek og Stiftelsen Munch-huset i Warnemünde, velkommen.

Felles for dere er at dere begge måtte ta turen fra Tyskland for å motta Willy Brandt-prisen. Og akkurat det er neppe tilfeldig.

Sammen med Hilliard Ensemble er det er Tyskland, og senest Köln for et par dager siden, som har gleden å ha en av Norges fremste musikere på turne denne høsten.

At Jan Garbarek fikk norsk jazz’ høyeste utmerkelse (Buddy-prisen) for mer enn 35 år siden, forteller en del om en eventyrlig karriere. Du har oppnådd en unik posisjon i norsk og internasjonal musikkliv. Og misforstå meg rett - i dag snakker vi ikke uten grunn om «arven etter Jan Garbarek» - selv om du er høyst levende! Du er et referansepunkt for unge musikere hjemme og ute. 

Jeg bor et steinkast unna Munch-museet på Tøyen. Enn så lenge i hvert fall. For når sant skal sies, så er det ikke bare gjennom kunsten Munch skaper debatt. Diskusjonen om det nye Munch-museet i Oslo har vært en het potet i flere år og som ganske nylig fikk en avklaring. Jeg må nå etter hvert belage meg på utskiftninger i nabolaget.    

Tysklands virkningshistorie på kunst- og kulturhistorien er udiskutabel. Det ble det også for Edvard Munch. Hans møter med Berlin og Warnemünde vet vi var med å forme ham som kunstner.

I dag er jeg glad for at stiftelsen Munch-huset i Warnemünde, Munchs «tyske Åsgårdstrand», fortsetter å være et viktig møtested for norske og tyske kunstnere.

Skal vi skape møtesteder og oppmuntre til samarbeid mellom våre to land, trenger vi gode formidlere. Vi trenger brobyggere og vi trenger folk som kan åpne nye dører. Årets prisvinnere står definitivt i en slik tradisjon.

Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen er for meg et fremragende eksempel på hvordan vi sammen kan forsterke eksisterende samarbeid og bidra til å skape nye viktige møteflater innenfor flere samfunnsområder. Jeg vil si at det knapt er noe tema vi ikke har berørt i våre diskusjoner om områder der vi ønsker å finne nye forbindelseslinjer mellom våre to land.

Våre forbindelser står på solid grunn. Den norske studenten som valgte å la seg utdanne til tannlege i München. Den tyske familien som fant både jobb og et hjem for familien i Namsos. Det er slik solide og varige bånd veves mellom tyskere og nordmenn.

Talløse er alle de studenter, forretningsfolk, forskere, kultur- og idrettsutøvere og mange flere, som har oppholdt seg i våre to land i lengre og kortere perioder. Og talløse er alle dem som har livnært seg av det kulturelle, økonomiske og politiske jordsmonnet våre to land deler.       

Vi har kommet nærmere hverandre. Det skyldes ikke minst at det er blitt så enkelt å reise mellom våre to land. Det å ta seg til Berlin i dag, krever ikke mye mer enn å fly innenriks i Norge. For mange er en reise til Berlin blitt en dannelsesreise som mange nordmenn unner seg.

Og til Norge fortsetter tyskere å komme for å oppleve samspillet mellom vår kultur og vidstrakte natur. Underveis oppdager vi alle at vi tråkker i fotsporene til våre forfedre. Spor, som etter mange år med reise, utveksling og samarbeid mellom våre to land er blitt mange og dype.

Willy Brandt er blant dem som har satt aller dypest spor. Hans navn ruver høyt i de norsk-tyske forbindelsene. Det gjør oss stolte å vite at han en gang i sitt liv kalte seg nordmann.

Samtidig er det først og fremst som internasjonalist jeg vil huske Brandt. Og at han hadde blikket rettet framover. I biografien om Brandt, som utkom i fjor, sier Einhard Lorentz at Brandt mer enn noen annen forsto betydningen av å se utover «den nasjonale tallerkenkant».

Det er en lærdom vi som politikere i dag har godt av å bli testet på. Jeg er glad for at regjeringen har tatt videre arbeidet med en egen Tysklandsstrategi som ble lansert i mai i år. Det er i sin natur en strategi som ser utover «den nasjonale tallerkenkant» og knytter seg til et land som kommer til å prege Europa i stigende grad utover det 21. århundret. Det er en framtid vi ønsker å være en del av og forme. 

For det er også en vesentlig del av arven etter Willy Brandt. Det at vi må handle i dag for lykkes i morgen. Eller som han selv sa det: «Den beste måte å forutse framtiden er å forme den».

Framtiden på mitt eget område, innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken, er jeg trygg på formes best gjennom et fortsatt tett og godt samarbeid med Tyskland.

Vi merker oss et Tyskland som ønsker å ta et stadig større internasjonal ansvar. Det er en utvikling jeg ønsker velkommen. I NATO går Tyskland mer og mer i front når det gjelder å stake ut en felles framtid for europeisk allierte.

Vi deler målet om å gjøre Europa i bedre stand til å ta ansvaret for egen sikkerhet. Og vi står sammen om å sikre at Europa kan fortsette å være demokratisk, stabilt og kraftfullt kontinent.

En gang dro tusenvis av nordmenn til Tyskland fordi de ønsket å fullbyrde freden i Europa. Tysklandsbrigaden bragte rundt 50 000 norske soldater til et slått Tyskland. Det var den første – og er fortsatt den største – internasjonale operasjonen Norge har deltatt i. Det kom til å prege unge nordmenns syn på verden.

Min morfar var blant de første som reiste, i andre kontingent til Höxter. Han har delt mange historier med meg fra denne tiden.

I dag står vi skulder ved skulder i internasjonale operasjoner. Vi er allierte som står opp for hverandre og som samarbeider under ulike himmelstrøk. For en og samme sak. For fredens sak. Som det sto i boka morfar fikk før han dro – en bok gitt ut av Forsvarsdepartementet under daværende statsråd Jens Chr. Hauge – og som er like gyldig i dag: «Vi kan ikke ta del i mellomfolkelig arbeid for å fremme fred og trygghet med rettigheter – men ikke med plikter».

De tysk-norsk forbindelsene er mangfoldige og de er solide. Noen vet vi gjør en særlig fortjenestefull innsats for å utvikle disse. De er mer enn brobyggere. De er også arkitekter som tegner og utvider rommene der våre forbindelser kan vokse og utvikle seg videre.

I dag er vi samlet for å hedre to av disse. Jeg ønsker dere alle velkommen og ser fram til en hyggelig prisutdeling.