Ingen enkle løsninger

Innlegg fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som har stått på trykk i flere lokal- og regionaviser i begynnelsen av januar, inkl. et nedkortet innlegg i Dagbladet.

De siste årene har politisk ledelse i Forsvarsdepartementet brukt mye energi på utelukkende å snakke om det positive – på grensen til å forsøke å redigere virkelighetsbildet. Konsekvensen har vært at viktige problemområder ikke har blitt kommunisert og håndtert på en tilstrekkelig god og åpen måte.

Mye er svært bra i det norske forsvaret. Den nylig avgåtte regjeringen skal ha sin del av æren for det. Samtidig fungerer ikke alt så godt som det skal, og som Stoltenberg-regjeringen gav inntrykk av.

Denne regjeringens politikk skal kjennetegnes av åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Dette krever en erkjennelse av at Forsvaret også står overfor betydelige utfordringer.  Dersom problemer skjules fratar vi oss selv muligheten til å løse dem. Og like viktig: Uten ærlighet rundt utfordringene, blir det svært vanskelig å skape troverdighet om alt som er bra.

For veldig mye er bra i det norske forsvaret. Vi har moderne plattformer og kapasiteter og vi har en kompetent organisasjon med svært dyktige ansatte - militære og sivile. Forsvaret er på vakt hele døgnet, hele året og leverer med høy kvalitet og presisjon både nasjonalt og internasjonalt. NATO og FN vet at Norge mest sannsynlig kan stille opp om det er behov, og vi har nylig vist at vi kan stille raskt: På kun tre dagers varsel stilte vi en fregatt for å sikre transporten av kjemiske stridsmidler ut av Syria. 

Men hvordan skal vi sikre at Forsvaret kan gjøre jobben og at Norge vil være en troverdig alliert også i framtiden? Må vi gjøre noe annerledes? Kanskje har forutsetningene vi baserte planene på endret seg?

I forrige periode opplevde en del av oss på Stortinget at det var vanskelig å få tilstrekkelig gode svar når vi stilte spørsmål til regjeringen, og vi mente ved flere anledninger at grunnlaget for beslutninger var utilstrekkelig. Derfor fikk heller ikke den forrige regjeringen enighet rundt de to langtidsplanene den la fram. Jeg ønsker å gi Stortinget mer detaljert innsyn i grunnlaget for forslag og beslutninger.

For meg er det svært viktig at vi gir et fullstendig bilde, av hvordan det står til. Da må vi som ansvarlige politikere være sikre på at vi kjenner sannheten, og jeg har derfor bedt departementet om å gi meg en grundig gjennomgang av nåsituasjonen i forsvarssektoren. Jeg vil se beregninger og vurderinger. Dette er ikke invitasjoner til omkamper, men en grundig sjekk av status for å kunne rette opp reelle feil og mangler ved behov.

Det er Forsvarets ansatte som vet hvor skoen trykker, og jeg vil snakke med dem. Når jeg er ute og besøker avdelingene, vil jeg gjerne se moderne og nypusset materiell som soldatene er stolte av. Men jeg vil også se det som ikke fungerer, og jeg vil høre hvorfor. 

Jeg er opptatt av å få fram det riktige bildet av flere grunner.

For det første fordi regjeringen skal ta riktige beslutninger. For å gjøre politiske vurderinger, må vi ha riktig informasjon. For det andre må Stortinget ha full informasjon for å ta stilling til våre forslag, og for det tredje må befolkningen ha tillit til at vi tar de riktige grepene for å løse det samfunnsoppdraget vi har fått. Hvis vi redigerer virkeligheten og fremstiller en sminket versjon, vil vi miste troverdighet. Selvsagt kan ikke alt være bra hele tiden. Ingen tror på glansbilder. 

Vi kan heller ikke forvente at Stortinget og befolkningen skal forstå våre behov for å finansiere, omorganisere eller omprioritere hvis vi ikke presenterer et riktig bilde av tilstanden.  

Åpenhet er ikke bare et mål i seg selv. Åpenhet er også et avgjørende middel for å oppnå økt operativ evne. Det holder ikke å snakke om «innsatsforsvar» uten å si mer. «Innsatsforsvar» oppfattes av de fleste som et forsvar hvor alle ledd er klar til innsats på kort varsel. Slik er det ikke – vi har et system med gradert beredskap, hvor utvalgte deler står klar til innsats på kort varsel, mens andre deler trenger mer tid. Dette kan være en riktig og nødvendig ordning, men innholdet har vært underkommunisert, og vi må løpende vurdere om beredskapen står i forhold til trusselbildet og utviklingen i verden rundt oss.

Vi er gode på mange områder, men har behov for å justere det bildet som har blitt forsøkt skapt tidligere. Vi har fått et «innsatsforsvar» som er «fullfinansiert» og i «full balanse», har vi fått høre. Men det er flere indikasjoner på at disse beskrivelsene ikke gir det fulle bildet, og det er derfor jeg nå har bedt om en grundig gjennomgang.

«Omstillingen av Forsvaret er fullført» har vi også fått høre stadig oftere det siste året. Men Forsvaret, og særlig Luftforsvaret, står foran store og krevende omstillinger fordi vi får nye kampfly og legger om basestrukturen. Omstillingen er altså ikke ferdig, og vi kan ikke være redde for å ta beslutninger som kan gjøre vondt i øyeblikket hvis vi vet at det er riktig på lengre sikt. For å lykkes må forsvarssektoren fortsatt styres med realisme og nøkternhet.

Evnen til å stille raskt i internasjonale operasjoner samt å drive fredstidsoppgaver er i hovedsak i godt skikk. Men det kan se ut som om grunnfjellet i det hjemlige forsvaret ikke er så solid som vi ønsker. 

Vi må forsikre oss om at vi sammen med våre allierte har god nok evne til å håndtere en trussel mot norsk territorium ved behov. Vi ser tydelige bevegelser i våre omgivelser. Det er nye allianser og nye motsetninger, og endringer skjer fort. Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer, og vi må posisjonere oss fornuftig. Vi skal samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskapet vi allerede er en del av. Vi skal forbli våre venners venn. 

Forsvarets evne til å håndtere sine viktigste oppgaver er en hovedprioritet for denne regjeringen. Vi vil ha en reell operativ evne som er tilpasset nåtid og framtid. Dette krever realisme, reell balanse og langsiktig bærekraft som rettesnorer for de viktige beslutningene som ligger foran oss.