Tale ved medaljeseremoni for soldater som kom hjem fra Afghanistan 17. januar

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen på medaljeseremonien for soldater som kom hjem fra Afghanistan 17. januar. Seremonien ble holdt på Gardermoen for soldater som har tjenestegjort for NCC, NSE, PAT og ved KAIA.

 

*sjekkes mot fremføring*

Soldater,

Kjære alle sammen!

Takk for sist! Det er veldig godt å se dere igjen. Jeg møtte flere av dere under mitt besøk til Afghanistan i slutten av november. I løpet av tre dager fikk forsvarsjefen og jeg møte dere på vakt i Kabul og i Mazar-e Sharif.  

Det er noe helt spesielt ved å møte dere på fremmed jord. Det er få ting jeg verdsetter høyere enn å være sammen med dere der dere deler kameratskap, sorger, gleder, galgenhumor og alvor. Der dere lever alle deler av livet deres borte fra de dere er glade i – mange måneder i strekk.

Å se glimt av hverdagen deres, høre om store og små erfaringer dere gjør dere – det betyr veldig mye for meg. Det gir meg ny og viktig kunnskap som i sin tur er viktig for å kunne fatte de rette politiske valg og beslutninger.

Så er det jo sånn at for en forsvarsminister kan et kort og hektisk besøk til Kabul by arte seg som en uendelig rekke raske forflytninger mellom afghanske departement, ambassader og ISAF HQ. Da skal jeg si dere at det er godt å møte dere soldater enten det er på KAIA, i Camp Lion eller under hyggelig samvær på den norske ambassaden. Det gir ro og avkobling. Og det gir visshet om at vi har mange dyktige og kompetente ansatte.

Jeg kjenner på det samme stående på den velkjente talerstolen Grease Monkeys i Camp Nidaros i Mazar-e Sharif. For dem som ikke har vært her, så er dette i verkstedhallen der også allmøter avholdes.  Her, enten du er statsråd, forsvarssjef eller kontingentsjef, så skal det godt gjøres ikke å føle seg som en god gammeldags verkstedformann. 

Og spør dere meg er det ingenting som kan måle seg med de nystekte vaflene som serveres i Camp Nidaros. Like før besøket i november beordret kontingentsjefen å anskaffe ikke mindre enn to doble vaffeljern – jeg kan selvsagt ikke annet enn å gi min fulle tilslutning til en slik prioritering.

Enten jeg møter dere avdelingsvis eller enkeltvis, overveldes jeg av det arbeidet dere legger ned, og det apparatet som er satt i sving. Ikke bare når vi politikere er der, men hele tiden, døgnet rundt. Den grundighet og profesjonalitet dere viser er imponerende.  Det viser at skikkelige forberedelser ligger bak. Og at det stilles høye krav til kvalitet i alle ledd for at ting skal fungere.

Det er i slike krevende oppdrag vi ser hvor viktig den jobben hver og en av dere gjør er.  For enten dere er kokk eller teknikere, lagførere eller stabsoffiser så skal dere vite at innsatsen din er helt vesentlig for helheten. Det er fordi dere er veldig dyktige på deres respektive fagområder at Norge får skryt for hvordan vi løser oppdraget i Afghanistan. Da jeg møtte den amerikanske forsvarsministeren Hagel i forrige uke kom han med ros til dere.

Det holder likevel ikke bare å være god på faget. Et så spesielt oppdrag som dette krever noe mer. Det krever ikke minst initiativ, vilje og tålmodighet.  Som Norges framskutte element i Afghanistan, skal dere være gode norske representanter. Og dere skal være en god kollega og kamerat.  Det handler om å vise omsorg og ta vare på hverandre.

Den som har vært sammen med våre soldater i Afghanistan, kan ikke unngå å merke nettopp det siste. Stemningen og miljøet gjør inntrykk. Det vitner om god ledelse, om en solid avdelingskultur og om et raust kameratskap. 

Det å samles i Minnelunden er også noe som gir stor mening. Her finner vi en helt vesentlig del av fortellingen om Norges innsats i Afghanistan. Her blir vi minnet om alvoret, om sorgen og savnet som hos de etterlatte er aller størst. Og her minnes vi de som ga alt for at vi andre skal være trygge. Ingen går ubemerket fra dette. Det er noe du legger deg på minne. 

Medaljeseremonier som dette er også noe jeg ikke lett glemmer. Særlig gjør det inntrykk å se så mange av dere som har tatt tørnen hjemme mens våre soldater har vært ute. Ektefeller og kjærester, barn og foreldre, søsken og nære venner – dere har alle vært berørt av oppdraget. Dere har faktisk vært en del av oppdraget.

Det er dere som har kjent aller mest på savnet, uroen og engstelsen. Og gleden når de kommer hjem. I dag vil jeg takke for den støtten dere har gitt våre soldater mens de har vært ute. Det betyr uendelig mye.

Oppgavene våre soldater har løst er fortsatt noe av det mest krevende som Forsvaret gjennomfører. Og jeg vil legge til – akkurat nå er denne innsatsen særlig viktig. 

I april skal afghanerne igjen gå til valgurnene. En ny president skal velges og president Karzai vil tre tilbake. Hvordan et land evner å gjennomføre demokratiske og legitime valg på, gir et godt bilde på robustheten i samfunnet og dets institusjoner. Slik er det i høyeste grad også for Afghanistan.  

Presidentvalget og de oppgavene dere har hatt henger sammen.

Våre mål har hele tiden vært å sette afghanerne i stand til å kunne bestemme over egen fremtid. At landet besitter institusjoner og et samfunnssystem som gir de folkevalgte mulighet til å styre samfunnsutviklingen i en positiv retning. Det at de gjøres stand til å gjennomføre et valg.

Så må vi finne oss i at det samfunnet som vokser fram, mest sannsynlig vil være svært forskjellig fra vårt eget. Vi vil ikke se perfekte løsninger.

Vår innsats har likevel vært viktig. For mer enn ti år siden gikk vi inn i Afghanistan med enstemmig mandat fra FNs sikkerhetsråd. Vi gjorde det for å hindre at landet igjen skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme. Vi sa ja til å ta vår del av ansvaret for å skape en tryggere verden. Det viktigste oppdraget er løst.   

Takket være dere soldater har Norge kunne ta sin del av ansvaret.  Hver enkelt av dere kan derfor dra hjem med ryggen rak og være stolte over den jobben dere har gjort.  Ta vare på de gode minnene og kjenn på stoltheten for det dere har gjort.

I dag vil jeg på vegne av regjeringen takke hver enkelt av dere for den innsatsen dere har gjort, for mennesker der ute og for oss her hjemme. Den innsatsen betyr mye.

Velkommen hjem og lykke til videre!