Tale ved medaljeseremoni for Marinejegerkommandoen, Ocean Shield og ISAF, Bergen, 21. februar

 

*sjekkes mot fremføring*

 

Marinejegere, soldater, kjære alle sammen!

Jeg har sett fram til å møte dere her i dag. Jeg har gledet meg til å takke dere og gi dere anerkjennelse for det oppdraget dere har utført.

Jeg var som leder av utenriks- og forsvarskomiteen til stede på de aller fleste medaljeseremonier. Så akkurat det var ikke nytt for meg da jeg ble forsvarsminister. 

Denne medaljeseremonien er likevel litt annerledes. Det er fordi vi skal hedre dere som drar ut og kommer hjem i det stille. Dere opererer gjerne når kameraene er slått av. Oppgavene dere løser, skriver vi likevel med store bokstaver.

Det gjelder for alle dere som er her i dag. Enten dere kom hjem som del av en større avdeling fra operasjonen utenfor kysten av Somalia. Eller om dere kom hjem fra en stilling i ISAF, SFO eller TF 51 i Kabul.    

I dag takker og hedrer vi dere for den innsatsen dere har gjort på vegne av oss alle.

Jeg har truffet flere av dere enkeltvis, både i Afghanistan og her i Bergen. Det var spesielt å møte dere en tidlig vårdag i mai kort tid før KNM Frithjof Nansen satte kursen sørover.

Jeg husker jeg møtte en avdeling – en Task Unit – som var både spent og motivert, og ikke minst godt forberedt.

Bidraget til Operasjon  Atalanta i 2009 løste dere på en ny og spennende måte som fikk mye oppmerksomhet. Og jeg har forstått at erfaringene fra det oppdraget har lagt grunnlaget for videre utvikling.

Jeg fikk kjenne på forventningene og på kameratskapet. Dere var klare til å kaste loss, til å ta farvel med kjente og kjære. Jeg tror ikke alle forstår hvordan et slikt øyeblikk arter seg. Det å forlate sine nærmeste for så lang tid. Det å vite at du skal dra over halve jorden til en jobb som kan føre deg inn i skarpe situasjoner.

Det er da jeg tenker at mange ganger er den tøffeste jobben å være igjen hjemme. For dem som har sine kjære langt borte kan dager bli som uker og måneder bli som år. De som er igjen hjemme er ikke bare berørt av oppdraget. De er en del av oppdraget.

Likevel er akkurat dere blant dem som vet aller best hva det vil si å deployere til et ukjent hav eller fremmed land. Det er fordi dere er blant de best trente, de best forberedte og de med mest kunnskap om hva som venter. En av de tingene som gjør inntrykk på meg er når myndighetspersoner, sivile og soldater fra det landet dere opererer i, forteller at dere er noe helt spesielt fordi dere gjør en innsats for å lære om dem, forstå kulturer og fine løsninger. Dere opptrer respektfullt.

Dere er håndplukkede profesjonelle soldater med en fartstid som gjør dere godt rustet til å løse vanskelige oppdrag.

Det er derfor dere er en helt unik ressurs. Dere er soldater med initiativ, lojalitet, beslutningsevne, mestring og kulturforståelse langt utover det normale. Dere er ekstreme i deres ferdigheter enkeltvis og i gruppe.

Jeg vet at sjefen deres, Tom, liker å si at en marinejeger er Petter Northug i uniform. Med dette OL bak oss, vil jeg nok si at det bildet halter noe. For en Northug i uniform hjelper fint lite hvis han er ute av form.  

Men dere er også helter for mange, og det er veldig mange som strekker seg etter dere.

Jeg er stolt av at Norge har blant verdens beste spesialstyrker. Fra miljøet her i Bergen og fra Rena, løses viktige oppgaver hjemme når det trengs. Og vi stiller viktige kapasiteter i internasjonale operasjoner.   

Vi er ikke store, men akkurat det vi gjør og måten vi gjør det på, er ganske unik. Derfor høster vi mye ros og annerkjennelse blant våre allierte og samarbeidspartnere.

Ja, takket være soldater som dere føler jeg meg litt som klokkeren det dryppes raust på i møte med mine kolleger.  

Det er blant annet dere som gjør det mulig for Norge å ta et internasjonalt medansvar.  I kampen for et fredeligere Afghanistan eller i bekjempelsen av piratvirksomhet – begge steder er vi avhengig av å kunne stille noen av våre skarpeste maktmidler for å lykkes.

I svært mange tilfeller er det likevel ikke maktbruk i seg selv som skaper fred og sikkerhet. Spesialstyrkenes arbeid med utviklingen av CRU i Kabul er et svært godt eksempel på dette.

Den måten dere har arbeidet på i kampen mot piratvirksomheten utenfor Somalia er et annet meget godt eksempel. Denne tilnærmingen og den effekten dere har oppnådd, hadde ikke vært mulig hvis dere ikke hadde den operative kampevnen og den dype kompetanse dere besitter.

Helt til sine siste dager deltok Gunnar Sønsteby på medaljeseremonier og selvsagt på 8. mai. Han sa ofte til oss at «den som tror at fred og frihet kommer gratis, må tro om igjen».

Det budskapet går aldri ut på dato. Hver tid krever at noen går inn i striden på våre vegne. At noen i ytterste fall er villig til å ofre alt for at vi andre skal være trygge.

Det gir oss som politikere et stort ansvar. De som reiser ut skal vite at de har full ryggdekning for det oppdraget de er en del av. Og de skal vite at vi som politikere og samfunn ser og anerkjenner denne innsatsen. At medaljetalenes ord om respekt og anerkjennelse fylles med et varig og konkret innhold.

Jeg var i Bergen for å ta farvel med mange av dere. Og jeg var i Kabul for å se innsatsen deres på nært hold. I dag er jeg her for å ønske dere velkommen hjem. Og på vegne av regjeringen takke hver enkelt av dere for den innsatsen dere har gjort, for mennesker der ute og for oss her hjemme. Den innsatsen dere har gjort betyr mye.

Gratulerer med dagen!