Forsvarsministerens innlegg ved åpent møte på Sjøkrigsskolen i samarbeid med Universitetet i Bergen, 14. april 2015

*Sjekkes mot fremføring*

 

Nazi-Tyskland invaderte Polen 1. september 1939. Angrepet kom som en overraskelse på mange. For andre var det en bekreftelse på en utvikling de hadde advart mot lenge. Dramatiske måneder fulgte. Både politisk og militært. Norge opprettholdt sin nøytralitet. Vi ville ikke bli blandet inn.

Norge var i krig. Bare noen hundre meter herfra, la krysserne Königsberg og Köln til kai med 1900 soldater  Historien kjenner vi, selv om nye kapitler fortsatt skrives.

Norge var ikke forberedt. Vi manglet en politisk forståelse – eller erkjennelse – av den faktiske trusselen. Vi hadde ikke et forsvar som var i stand til å stå i mot et militært angrep. Konsekvensen var fem år med okkupasjon, undertrykking, lidelse og død. Og vi bestemte oss: Aldri mer niende april. Forrige uke ble dagen markert over hele landet.

Spol 75 år frem i tid. Til i dag, 14. april 2015. Verden er dramatisk forandret. Politisk, økonomisk, sosialt, teknologisk.

Vi som er her i dag har vokst opp i et Norge i dyp fred. Og dere som er yngre enn 26 år, ble dere født etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Dere opplevde heller aldri den kalde krigens tidvise frykt og usikkerhet. Dere – jeg – vi - har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger. Vi har aldri hatt grunn til å frykte eller flykte.

«Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred,» skriver Jonathan Littell i sin roman, De velvillige. 

Vi tar det som en selvfølge. Det gjorde ikke våre beste- og oldeforeldre.

Motstandsmannen Gunnar Sønsteby gjentok så ofte han kunne at frihet aldri må tas for gitt, men kjempes for hver dag. Men hvor mye tenker nye egentilg generasjoner som aldri har opplevd annet enn fred og frihet, over  Kjakans viktigste budskap ?

Vi ser ingen militære trusler mot Norge i dag. Og vi står ikke overfor Hitlers Tyskland eller Stlins Sovjet. Men i vår tid, i vår egen historiske kontekst, er vi en  utvikling i våre nærområder og i Europas randsone som vi må møte med stort alvor.. For første gang siden andre verdenskrig har et europeisk land tatt en del av et annet land. Med annekteringen av Krim og den vedvarende destabiliseringen av Øst-Ukraina har Russland vist at de er både villige og kapable til å bruke militær makt for å oppnå sin vilje. De har brutt spillereglene, og de har brutt folkeretten - selve bærebjelken i det  reisverket som ble bygget på ruinene av to ødeleggende verdenskriger, og som i 70 år i stor grad har lykkes i å opprettholde fred mellom stater på et kontinent som historisk sett har vært preget av kriger og fiendskap.

Folkeretten er vårt førstelinjeforsvar. Respekten for den er vår fremste garanti for fred. Da kan vi ikke se mellom fingrene på at vårt naboland bryter den med ulovlig militær maktbruk overfor et annet land. Derfor har Norge sluttet opp om EUs restriktive tiltak overfor Russland. Derfor bidrar vi til NATO-alliansens tilstedeværelse for å berolige våre allierte i øst. Slik står vi sammen med våre venner og allierte i en bred og tydeliginternasjonal reaksjon. Et lite land som Norge er helt avhenigig av at folkeretten fungerer og respekteres, og at det ikke er den sterkestes rett som gjelder.

 Vi skal være forsiktige med å blåse liv i kald krigs retorikk, for det var en annen tid. En annen virkelighet. Sammenligningen halter, og blir rett og slett litt for enkel. Vi må imidlertid forholde oss til virkeligheten slik vi ser den, og ikke slik vi skulle ønske den var.

Og det vi ser er et Russland som prioriterer igjen å bli en militær stormakt. Fram til 2020 har de planlagt å bruke mer enn 4000 milliarder kroner til modernisering av sine væpnede styrker. Fire – tusen  milliarder -  kroner. Til sammenligning er det norske forsvarsbudsjettet på litt over 40 milliarder kroner per år.

Det russiske forsvaret som nå vokser frem er langt mer moderne og stridsdyktig enn det vi har sett før. De har vist at de er i stand til å flytte store styrker over lange avstander på kort tid. De har avanserte kapasiteter som behersker komplekse operasjoner. De har modernisert Nordflåten og styrket sitt militære nærvær i nordområdene med nye kampfly, ubåter, helikoptre og luftforsvarssystemer. Vi har sett en økning av militære maktdemonstrasjoner i form av strategiske bombeflytokt over Østersjøområdet, mer aggressiv flyving og krenkelse av både finsk, svensk og estisk luftrom.

Parallelt med den militære utviklingen, ser vi et sivilsamfunn under sterkt pressog et stort propagandaapparat som hver eneste dag, hver eneste time, jobber systematisk for å etablere en alternativ -  – "sannhet". En «sannhet» som i sin kjerne handler om at Russland trues av Vesten, og som slik kamuflerer en aggressiv russisk politikk.

Men det er ikke sant. Det er Russland som har valgt bort samarbeid og valgt alenegang. Det er Russland som med militære maktmidler har stjålet landområder og opprettholder en krig i hjertet av Europa. Det er Russland som har undergravd Europas sikkerhetspolitiske grunnvoll og skapt uforutsigbarhet og bekymring – spesielt i Baltikum og Øst-Europa. Og det er Russland som sitter med ansvaret for, og nøkkelen til, en nedtrapping og en løsning. Det er Russland som kan endre sin handlemåte.

Vi ønsker et konstruktivt og stabilt forhold til vår nabo i øst. Det har vi hatt, også i de kjøligste periodene av den kalde krigen. Vi vil fortsette å føre en tydelig og forutsigbar politikk overfor russiske myndigheter. Vi opprettholder det operative samarbeidet i nord innen grensevakt, kystvakt, søk og redning. Og selv om vi har innstilt det militære samarbeidet ut året, har vi fortsatt direkte kontakt mellom Forsvarets Operative Hovedkvarter og Nordflåten. Dette er viktig, spesielt i en spent tid, for å unngå misforståelser. Både Norge og Russland har interesse av stabilitet i nordområdene.

Men selv når støvet etter kampene i Ukraina en dag har lagt seg, vil vi ikke kunne fortsette der vi slapp. Selv med all god vilje fra alle parter, vil vi ikke kunne se bort fra det alvorlige faktum -at Russland har vist både vilje og evne til å bruke militær makt for å fremme sine politiske interesser. Og det er dette vi må forholde oss til.

Hva betyr det så for Norge? Som nabo med Russland og som NATO-medlem?

Det er i dag få som ser for seg at Russland har ønske om, eller interesse av, en storkrig. NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar står like sterkt i dag som da alliansen ble grunnlagt i 1949. NATOs både politiske og militære relevans har fått fornyet oppmerksomhet, og etter flere år med operasjoner ute konsentrerer alliansen seg om sine kjerneoppgaver: Kollektivt forsvar av, og trygghet for, sine medlemsland.

Russlands militære modernisering, deres økte og uttalte interesser i nordområdene og vilje til å bruke ulovlig militærmakt har skapt en ny og alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i hele Europa. Landskapet er endret. Og dette har både betydning for utformingen av Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for NATOs innretning.

Men det er ikke bare Russlands handlinger som har endret det sikkerhetspolitiske landskapetFjoråret var, som Jens Stoltenberg sa, et svart år for sikkerheten i Europa. Situasjonen i den europeiske randsonen er prekær.

Den arabiske våren har blitt til vinter. I Syria går den blodige borgerkrigen inn i sitt femte år. Mer enn 220.000 mennesker er drept. Fire millioner mennesker har flyktet og 7,5 millioner er internt fordrevne.

I Jemen har Houthi-militsen kuppet makten og møtes med en kontant militær motreaksjon fra  Saudi-Arabia og deres allierte.

Libya herjes av borgerkrig. Bare i fjor flyktet over 200.000 mennesker til Europa over Middelhavet. Menn, kvinner, små barn – drevet av fortvilelse og håp om et bedre liv. Et stort antall har druknet på veien. Europa sliter med å ta i mot den stadig økende strømmen av flyktninger. Den menneskelige lidelsen er enorm. Og eksemplene, konfliktene og skjebnene er dessverre langt flere enn det er rom for å nevne her.

Situasjonen i hele regionen er uavklart og en selvforsterkende spiral av sekterisk vold, borgerkrig og konflikt truer med å sende store deler av Midtøsten og Nord-Afrika ut i et langvarig mørke, med potensielle konsekvenser for statsgrenser så vel som folkegrupper og religiøse og etniske minoriteter. Situasjonen kan bli langt verre før den blir bedre.

Omtrent samtidig med at Russland annekterte Krim i fjor, begynte terrororganisasjonen ISILs herjinger å tilta i styrke. De flyttet styrker fra Syria og inn i Irak. I løpet av juni måned var vi vitne til at de tok by etter by med en vold som både i brutalitet og omfang sjokkerte en hel verden og spredte frykt i hele regionen.. Med store ressurser, fanatisk vilje, hensynsløs framferd og en uttalt ambisjon om å skape et kalifat – et terrorregime de kaller den islamske stat – er ISIL en stor trussel for hele regionen, og derfor også for internasjonal stabilitet og sikkerhet.

Irak har bedt om hjelp. Og det internasjonale samfunn stiller opp. Med militær og humanitær bistand og økonomisk og politisk støtte. Flere land bidrar med luftstyrker. Byer er i ferd med å tas tilbake. Om kort tid reiser også norske soldater til Baghdad og Erbil for å slutte seg til en bred internasjonal koalisjon som skal trene opp irakiske styrker. Å bekjempe ISIL vil bli en langvarig kamp. Men heller ikke den kan vinnes med militære virkemidler alene.

Vi har nylig hatt terroranslag i Paris og København. Radikalisering og hjemvendte fremmedkrigere utgjør en økende trussel mot sikkerheten her hjemme. Det er også et eksempel på at i vår tid er ikke geografisk avstand nødvendigvis det samme som trygghet. Samtidig er vi vitne til en oppblomstring av høyreradikale miljøer, fremmedfrykt og fascistiske strømninger i moderne, europeiske demokratier. Utfordringene er mange. Men vi skal ikke la oss skremme. Og vi skal huske at de positive utviklingstrekkene i verden er mange.

Vi må likevel være ærlige på at truslene og sikkerhetsutfordringene er langt flere og mer sammensatte enn på svært lenge. Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette. Vi må sikre oss mot truslene enten de er konvensjonelle eller asymmetriske, kommer fra andre stater eller har sitt opphav i terrororganisasjoner. Vi må kunne takle hybrid krigføring, cyberangrep, terrorisme eller fremveksten av ekstremisme. Gamle og nye utfordringene smelter sammen – og de henger sammen.

Forsvaret er et av mange redskap vi som samfunn har for å møte dagens og fremtidens sikkerhetsutfordringer. Men det er det skarpeste redskapet vi har for å verne om norsk suverenitet og bidra til internasjonal sikkerhet.

Og da må vi spørre oss: Har vi i dag et godt nok forsvar?

Svaret på det er ja og nei.

Som medlem i NATO er Norge med i verdens sterkeste og klart mest relevante militære allianse gjennom tidene. Norge skal forsvares som en del av NATO - slik vi skal bidra til forsvar av våre allierte. Vår alliansetilhørighet er den i særklasse viktigste forskjellen på vår sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon i dag, kontra i 1940.

Så har Norge gjennomført den nødvendige omleggingen fra et personelltungt invasjonsforsvar til et moderne innsatsforsvar med høyteknologisk materiell. Mange av våre allierte har ikke gjort det, og må starte med betydelig større utfordringer enn det vi har. Vi har stor slagkraft på enkelte områder, svært dyktig personell og evne til samvirke mellom forsvarsgrenene og med våre allierte. Norske styrker får mye ros fra andre land for sin profesjonalitet og evne til å løse oppdrag. Og det gjør de hver dag, året rundt. Enten det er i Afghanistan eller i Barentshavet.

Men vi har også  mangler. Manglene og utfordringene er langt fra nye, men det har ikke vært vanlig å snakke om dem. Jeg har valgt å være åpen om dem. Det er dene eneste måten vi kan løse utfordringene på. Forsvaret av i dag har hverkenden reaksjonsevnen ellerden utholdenheten som de store endringene rundt oss krever at det bør ha. Strikken mellom ambisjonsnivået og den operative og økonomiske virkeligheten er strukket til bristepunktet, og vi er nødt til å gjøre tydelige veivalg.

Vi må ha et forsvar som er slagkraftig og utholdende nok til å utgjøre en troverdig krigsforebyggende terskel, som jo er Forsvarets viktigste oppgave. Men et moderne forsvar må også være smidig og raskt nok til å kunne løse et bredt spekter av oppgaver på kort varsel, både hjemme og ute. Det må kunne tilpasse seg usikkerhet og endringer.

Det er ikke slik at hele Forsvaret står på kort beredskap hele tiden. Det vil være ekstremt kostbart og ressurskrevende. Med noen unntak, som spesialstyrkene, helikopter, kystvakt og kampfly, er store deler av våre styrker satt opp med lange klartider. Slik har det vært fordi vi lenge har forutsatt at vi vil få tidlig varsel. Det holder ikke lenger. I dag er det sånn at deler av Forsvaret, hvis vi ikke gjør endringer, vil miste sin relevans fordi de ikke er i stand til å reagere raskt nok. Kort sagt må vi kunne stille større deler av forsvarsstrukturen klar på kortere tid.

La meg sette dette på spissen med en liten anekdotisk historie: Da tyskerne la til kai i Egersund om morgenen den 9. april 1940, lå mannskapet i den norske torpedobåten «Skarv» og sov. Den tyske kapteinløytnanten Hans Bartel gikk om bord, og den første han fikk vekket var kokken, som sa:

«Dersom jeg hadde visst at De kom, ville jeg helt sikkert ha skutt».

«Da burde De ha stått opp noe tidligere», svarte Bartel.

Vi kan kanskje smileav denne historien i dag, men den illustrerer et grunnleggende viktig poeng: Forsvaret må være i stand til å være på plass på rett sted, til rett tid, og med de rette kapasiteter. Og tiden vi har til å reagere kan være langt kortere enn det vi tidligere har lagt til grunn. Derfor må vi styrke Forsvarets reaksjonsevne.

Men det holder ikke å være raskt på plass hvis man etter kort tid går tom for krefter, mat og ammunisjon. Forsvaret må ha utholdenhet til å kunne operere over tid. For å få til det må vi kunne stille flere styrker enda raskere, forbedre vår evne til mottak av alliert støtte og styrke våre logistikk-kapasiteter.

Utfordringene rundt oss krever ikke bare militære svar.  Forsvarsevnen er et nasjonalt anliggende. Vi må oppdatere totalforsvarskonseptet, hvor sivile ressurser er kartlagt og tilgjengelige for å støtte Forsvaret i en krise- eller krigssituasjon. Den nylig inngåtte logistikk-avtalen mellom Forsvaret og rederiet Wilhelmsen er et godt eksempel på det. Det nye trusselbildet tester oss på evnen til nasjonalt samspill. Vår evne til å reagere raskt og koordinert på tvers av sektorer vil være avgjørende.

Regjeringens arbeid vil i hovedsak konsentreres langs to spor. For det første vil vi fortsette å øke forsvarsbudsjettene og prioritere operativ aktivitet og beredskap. Men de grunnleggende utfordringene kan ikke løses innenfor de årlige budsjettene. De kan heller ikke løses innenfor den gjeldende planen for Forsvarets utvikling eller fullt og helt i den neste langtidsplanen som skal tre i kraft i 2017. Vi må se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Det andre sporet er å legge grunnlaget for en mer langsiktig kursendring for å utvikle et relevant forsvar for fremtiden. Dette har to sider. Den ene er at vi skal opprettholde et høyt investeringsnivå. De nye kampflyene F-35 og JSM-missilet er eksempler på det, det samme er ubåter og fregatter –  kjernekapasiteter som ingen motstander vil kunne ignorere. Den andre er å gå løs på de grunnleggende sårbarheter og mangler vi ser, spesielt reaksjonstid og utholdenhet. Forsvarets nye langtidsplan må sikre at vi får et riktig tilpasset og dimensjonert forsvar som kan løse de utfordringene vi kjenner, de vi tror kan komme, og de vi ikke har forutsett. Det er vanskelig, det tar tid og det er kostbart. Men risikoen av å ikke gjøre det vil være direkte uansvarlig å ta. For oss – for de som er unge i dag - og for de generasjonene som kommer etter.

Jeg innledet med å snakke om 9. april og angrepet på Norge. Jeg gjorde det for å minne om hvorfor vi trenger et forsvar, og et løfte vi ga hverandre og som aldri må glemmes. Jeg gjorde det fordi dette er vår nære historie. Det er i dette perspektivet linjene kan trekkes mellom 9. april 1940 og 15. april 2015 – ikke fordi trusselbildet eller omgivelsene rundt oss er det samme eller kan sammenliknes direkte. Kinjene kan trekkes fordi Forsvaret av Norge er ingen særinteresse. Det angår hele samfunnet. Vi er alle med og betaler forsikringspremien.

Derfor er jeg opptatt av at vi lykkes med å løfte debatten om, og interessen for, Forsvaret. Jeg mener det er på høy tid med et bredt og engasjerende offentlig ordskifte om vår evne til å forsvare landet og våre interesser. Derfor inviterte jeg meg selv hit i dag, og jeg kommer til å besøke flere universiteter og høyskoler. Neste tur går til Tromsø i begynnelsen av mai. Jeg er glad for at så mange er her, og  jeg håper dere vil bidra til debatten.

Tusen takk.