Forsvarsministerens tale ved det norske minnesmerket i Sachsenhausen, Tyskland.

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære alle sammen,

I år markerer vi at det er 75 år siden okkupasjonen av Norge og 70 år siden frigjøringen av landet. Det er en anledning til å se bakover i vår nære historie.

Steder som Auschwitz, Buchenwald, Natzweiler, Bergen-Belsen, Neungamme og Sachsenhausen, er langt mer enn steder på et kart.

Det er navn som rommer smerte, lidelse og død. Mest av alt rommer de fortellinger om millioner av menneskers tragiske skjebne. Disse skjebnene vil for alltid være risset inn i vår felles hukommelse. Dette er vår egen nære historie.  

Dere som er med oss her i dag, fikk kjenne undertrykkelse og diktatur på kroppen i disse leirene.

Dere trosset overmakten, dere gikk inn i kampen. Dere valgte motstand og ulydighet mot okkupantene selv om dere visste at det kunne ha en ufattelig høy pris. Å få være sammen med dere fyller meg med dyp respekt og stort alvor.

I dag er vi samlet for å hedre dere. Vi er her for minne hverandre om at vår frihet ikke er vunnet uten kamp, lidelse og offer.

I dag kjenner jeg også på sorgen over alle dem som ikke fikk oppleve vårdagene for 70 år siden. Vi mistet så altfor mange. I denne leiren døde rundt 200 nordmenn. For noen ble også hjemturen til sine kjære den aller siste reisen.

Vi minnes dem i respekt og ærbødighet.   

Vi i dag kan knapt ane påkjenningen det må ha vært å bli brått arrestert og sendt som fange til tyske fangeleire. Mange var fortsatt i tenårene og fikk sin ungdomstid frarøvet. Langt borte fra familie og venner, omgitt av frykt og brutalitet.

Underernæringen, slitet og uvissheten satte sine spor. Selv om håpløsheten alltid lå på lur, var viljen til å overleve sterkere..  

For rundt dere var det et dypt mørke. Dere fikk kjenne tortur, død og fornedrelse på kroppen. Og dere fikk se på nært hold skjebnen til de grupper som nazistene hadde utpekt som syndebukker.

Jødene ble det største offeret. Et industrielt massemord som savner sidestykke i historien i omfang og brutalitet. Norske jøder var blant millioner av mennesker som ble mishandlet og drept.      

I nazistens absurde logikk ble nordmenn og skandinaver ansett for å være en del av den overlegne rasen. Takket være det svenske Røde Kors fikk fangene etter hvert motta pakker med matvarer. Noen fikk også tilsendt pakker hjemmefra med varme klær og støvler.

Vi vet at dette reddet livet til mange nordmenn. Og vi vet at mange delte med dem som ikke var like heldige. Samtidig må vissheten om å være den privilegerte, ha vært tung å bære. Dette vet vi mange kjente på da dere, takket være grev Folke Bernadotte og de hvite bussene, ble befridd i 1945.

Titusener av fanger ble igjen. De ble beordret til å marsjere fra Sachsenhausen til Østersjøen hvor de etter planen skulle druknes. Heldigvis ble de befridd før de var framme. Likevel døde mange av utmattelse og underernæring på veien. 

Ingen gikk umerket fra nazistenes fangeleire. Og ingen går umerket fra et møte med dere som var fanger.

Flere av dere har delt deres erfaringer med norske ungdommer. Noen vet jeg har vært reisefølge mer enn 60 ganger for skoleklasser som søker kunnskap om vår nære og dystre fortid.

For 70 år siden kom de hvite bussene med håp. De bragte de overlevende hjem. I dag bringer de unge mennesker ut for å lære. Sammen med de som opplevde fangenskapet på kroppen.

Dere er ikke bare tidsvitner. Dere er veivisere for oppvoksende generasjoner av nordmenn som trenger å forstå og begripe.

Dere bidrar til at vi som aldri har opplevd annet enn frihet og velstand, blir bedre rustet til å forstå vår egen samtid. Dere lærer oss om farer vi skal være på vakt mot i vår egen tid. Jeg kan knapt tenke meg noe mer meningsfylt.

Fordi kampen for sivilisasjon og demokrati, den tar som Gunnar Sønsteby ofte minnet oss om, aldri slutt. Den finner bare nye uttrykksformer.

Vi må aldri slå oss til ro og tenke at fred og frihet er goder som bare er der. Vi må aktivt gå inn og verne om de verdiene vi alle setter så høyt. Vi må aldri glemme hva det har kostet. Ignoranse og glemsel må møtes med kunnskap og formidling.    

Derfor trenger vi minnesmerker og derfor trenger vi å se og lære om disse fangeleirene, og om våre forfedres innsats og forsakelser. Her i Sachsenhausen og sammen med dere som led og ble befridd for 70 år siden, får historiebøkene et ansikt.

Dette er en del av fortellingen om et fritt Norge.

Vi står sammen her i dag i troen på en mer anstendig verden. I troen på at vi aldri må få oppleve dette igjen. I dyp takknemlighet hedrer vi alle de 2500 nordmennene som satt som fanger i Sachsenhausen fra 1940 til 1945.           

Det er med ære og respekt jeg på vegne av regjeringen legger ned en krans ved minnesmerket.