Tale ved Partisanersteinen, Sokna 21. juni

Ved statsråd Ine Eriksen Søreide

*sjekkes mot fremføring*

Ordførere, veteraner, familie og etterkommere, Hjemmestyrkemuseets vener, kjære alle sammen,

«Toner fra skog og vann og fjell er med å bygge opp vårt bilde av landet». Slik ordla friluftsmannen og lyrikeren Peder W. Cappelen seg. Han visste hva han snakket om. 

Det er en stor ære å bli invitert hit. Og omgitt som vi er her i dag av furumoer, fuglekvitter og fredfulle skogstjern, tror jeg vi alle kan dele Cappelens opplevelse. Her får sansene våre mer enn nok å bryne seg på. 

De gangene jeg oppsøker skog og fjell, er kanskje frihetsfølelsen noe jeg kjenner aller sterkest på. Og det slår meg bestandig hvor heldige og privilegerte vi er som bor i et land så raust forsynt med fjell, vidder og skog. Her er det nok til alle.

Vår evne til å føle frihet i dag, takker vi alle de frihetskjemperne på land og til havs som trosset frykten og valgte å kjempe mot overmakten for 75 år siden for det er med ydmykhet vi tenker på den oppgaven de tok på seg med å gjenoppbygge landet etter fem tunge år med okkupasjon.

Leintjern, Sirestølen, Vardefjell, Langemyrene og Torevann. I dag er dette navn vi kan finne på kartet. Med tursko på beina og sekk på ryggen kan vi følge merkede stier og løyper. Vi kan søke ro og gode naturopplevelser.

Men tar vi turen til disse stedene vil vi også se noe mer. Vi vil se minneplater festet til mosegrodde steiner. De forteller om en annen og langt mer dramatisk tid. Om den gangen da Milorgs distrikt D14-2 organiserte livsviktige flyslipp i ly av nattens mørke. Rundt 400 motstandsfolk holdt til i området her.

For dem var ikke skogene og fjellene først og fremst et sted å samle krefter og søke ro. Til disse stedene tok modige mennesker seg frem for å vente på at konteinere ble sluppet fra britiske fly. Det var den tiden skogene var viktige skjulesteder i en kamp for våre verdier, for et fritt Norge.

Dette er vår nære historie. Det forstår vi når vi fra tid til annen i disse områdene kan støte på rustrøde konteinere. Disse er ikke havnet på historiens skraphaug. De er heller ikke tilfeldige kulisser. De er derimot et stykke krigshistorie som vi skal ta vare på og minnes. Dette vet Hjemmestyrkemuseets venner. Dere har gitt naturopplevelsene en ekstra viktig dimensjon. Men dere gjør også en uvurderlig innsats med å ta vare på motstandsfolks stemmer- bokstavelig talt.  

Det er stort å se dere her i dag som deltok i motstandsarbeidet i disse områdene. Dere minner oss om at noe er umistelig og at noe er verdt å kjempe for. Fra dere har vi fortellingene, ordene og bildene. De historiene dere har delt og fortsatt deler gir oss innsikt og får oss til å tenke.  

Einar Skjæraasen sier et sted: «En snuser mot været. Nå må det snart komme et skifte. De klamme kolonner må vike for sol. For fred.» Dere er blant dem som sto i ly av furukronene og kjente på hva fravær av frihet egentlig betyr. Dere har opplevd å leve med frykt for eget og andres liv. Og dere har tent fakler fylt med håp og lengsler. 

For det var gjerne fakler som ble tent for å lyse opp for flyene. De lyste opp i vintermørket – og for et Norge som lengtet etter fred og frihet. «Kommer ikke redningen...» ble et fast uttrykk for alle dem som ventet i uvisshet i kulde og frost.

Det som skjedde her i disse områdene under krigen var en viktig del av motstandskampen i landet. Det var med å sikre viktige forsyninger og det bidro til å holde moralen oppe.

Dannelsen av Milorg var avgjørende for motstandskampen her hjemme. Over store deler av Norge ble det etablert Milorg-distrikter. Det var utfordringer nok å ta fatt i for dem som hadde kombinasjonen av mot og styrke.

For planlegging og utbygging av en militær organisasjon som milorg var en krevende oppgave.  Flere tusen gikk gjennom trening og øving for å være klar til aktiv kamp. Mye måtte på plass - organisasjon, samband, utdanning, utstyr og handling. Og man måtte rekruttere de rette menneskene.

Det var ikke ufarlig. Jevnlig rassiaer fra Gestapo gjorde sikkerhet og høy diskresjon påkrevd. Kanskje den aller tøffeste påkjenningen var frykten for å bli avslørt, at slippstedene og gjemmestedene skulle bli kjent. Og ikke minst frykten for at represalier mot ens nærmeste skulle finne sted. Parolen ga seg selv: ”Hver mann skal vite så lite som mulig”. 

Kombinasjonen av den vidstrakte norske naturen og en helt egen type mennesker, ble kanskje hjemmestyrkens viktigste våpen mot en overlegen fiende. Herfra fikk man operere i skjul. Herfra kunne sabotører, instruktører radiooperatører og Milorg-jegere bygge et nettverk av tilholdssteder. Og herfra kunne slipp gjennomføres, organisasjonen trenes og bygges.   

Og nettopp det siste kom til å prege mye av de siste to årene av krigen. I likhet med andre Milorg-distrikt, fikk D14-2 i oppgave å bevæpne og trene Milorg. For at førti tusen mann skulle få våpen og utstyr, ble flyslippene trappet opp. Hit kom også Lingekarer, med krigsskole fra England, som skulle sørge for opplæring.

Denne omfattende allierte operasjonen og samarbeidet med Storbritannia og USA hadde stor betydning. I disse årene lærte vi at våre verdier og vår selvstendighet forsvares best sammen med land som setter demokrati, rettsstat og frihet like høyt som oss selv.

Milorgs omfattende virke og utbygging ble også en første milepæl i etableringen av det som skulle blir vårt Heimevern. All den erfaring og forsvarsvilje som preget Milorg, ble kanalisert inn i Heimevernet. HV er fortsatt tuftet på de samme idealene som Milorg sto for – forsvarsvilje og en bred forankring i det norske folk. 

I år er det 75 år siden Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland. Det er 70 år siden freden kom tilbake. En slik dobbelmarkering har gitt oss en anledning til å stoppe opp og tenke gjennom noen av krigens viktigste lærdommer.

En av de aller viktigste lærdommene er for meg at fred og demokrati ikke er en selvfølge. Demokratiet er, som Carl J. Hambro sa det «et mål og ikke en oppnådd tilstand». Gunnar Sønsteby sa det enda mer direkte: «Det som tror at fred og frihet kommer gratis må tro om igjen.»

En annen viktig lærdom er at folkeretten er vårt førstelinjeforsvar, - selve bærebjelken i det reisverket som ble bygget på ruinene av to ødeleggende verdenskriger. Respekten for den er vår fremste garanti for fred.

En tredje springer ut av samarbeidet med våre allierte. Vi bygger vår sikkerhet i samarbeid med andre land. Gjennom NATO har vi knyttet vårt lands skjebne sammen med andre allierte.

En fjerde og siste lærdom er behovet for å bygge et sterkt og relevant forsvar. Vi må i dyp fredstid etablere et forsvar som tar høyde for at utviklingen brått kan snu.

Samlet her ved Partisanersteinen skal vi huske disse lærdommene. Vi skal huske hvilken høy pris krigen hadde.

I dag takker og hedrer vi dere og alle dem som sto opp for landet da vi trengte det som mest. De som tok et skritt fram da det hadde vært enklest å stå stille. Takket være dere kan vi nyte friheten og vi kan glede oss over lyden av toner fra skog og vann og fjell.  Alt det som er med å forme bildet av Norge.