Forsvarsministerens tale til minnestunden for Wilhelm Mohr

 

Kjære Nina, Wenche, Conrad, Fanny og hele familien.

Kjære alle sammen,

 

I dag har vi tatt farvel med en av våre beste.

En av våre største.

Wilhelm Mohr ble 99 år gammel.

Vi takker ham for alt han har gjort for oss gjennom et langt liv.

 

Det har blitt sagt mye fint om Wilhelm i dag.

Jeg sier ”Wilhelm” fordi jeg opplevde at vi var dus,

som han nok ville sagt.

Jeg hadde æren og gleden av å få møte ham mange ganger.

 

Alle her er godt kjent med hans eventyrlige historie:

Hans imponerende innsats under krigen.

Hans betydningsfulle rolle gjennom en svært lang og omfattende karriere i Forsvaret og senere i Havarikommisjonen.

Hans uvurderlige arbeid som formidler og sannhetsvitne fra en opprivende og brutal verdenskrig.

Og hans mange og svært høythengende utmerkelser.

 

Jeg vil derfor heller få dele noen personlige opplevelser jeg har hatt med denne sjarmøren.

Ja, for han var virkelig det.

En offiser og en gentleman til det siste.

 

Wilhelm var en selvskreven middagstaler på de årlige Luftmaktseminarene i Trondheim.

Han stilte da alltid ulastelig antrukket i Luftforsvarets gallauniform.

For å være høflig og inkludere seminarets utenlandske gjester, åpnet han alltid på engelsk - på skarp Oxford-engelsk - før han informerte forsamlingen om at han nå ville gå over til norsk.

Så fortsatte han på engelsk.

Det falt ham like naturlig.

 

Jeg lot meg alltid begeistre av hans fortellinger, betraktninger og klare tale.

Han var så samfunnsengasjert,

så lidenskapelig opptatt av menneskene rundt seg,

av Forsvaret,

av sikkerhetspolitikk,

av landet vårt og av viktigheten av å aldri ta vår frihet for gitt.

Han var irriterende godt oppdatert,

og en spennende og verdifull samtalepartner.

 

Få har betydd så mye for Forsvaret, og spesielt Luftforsvaret, som ham.

Det er ikke uten grunn at mange kaller ham Luftforsvarets far.

På Luftkrigsskolen var han fortsatt rockestjerne.

Bergens Tidende titulerte ham som ”Vingenes Herre”.

Og det var han, som ung mann bak spakene på sin Spitfire.

Det var derfor utrolig fint å få se ham være der igjen - om ikke direkte bak spakene lenger - på Kjeller for to år siden.

69 år etter krigens slutt.

 

Det har skjedd mye siden hans dager i cockpiten.

Vi skal snart fase inn F-35, neste generasjon høyteknologisk kampfly.

Det vil kreve mye av Luftforsvaret, men de er klare.

Og det er de ikke minst fordi Wilhelm i så stor grad bidro til å skape et robust, tilpasningsdyktig og fremtidsrettet Luftforsvar.

 

Hans arv lever videre.

Hans ikoniske status blir ikke mindre nå som han er borte.

 

Jeg ble alltid glad av å møte Wilhelm.

Da vi var sammen under 70-årsmarkeringen for D-dagen i Normandie for to år siden, tok han meg til side.

Fanny var med, men hun skulle åpenbart ikke høre dette.

Han lente seg inntil øret mitt og hvisket lurt:

”Du Ine, hva synes du om kjæresten min, Fanny? Er hun ikke en kjekk jente?”

Mannen var 97 år gammel, men gliste som en tenåring.

Forelskelse kjenner ingen alder.

 

Det samme kan man tydeligvis si om utholdenhet;

Vi hadde med flere av våre fremste krigshelter, og de ble ledsaget av det vi trodde var våre beste menn og kvinner i dag.

Men få av dem holdt ut tempoet til Wilhelm og kameratene, som var sist i seng og først oppe!

 

Da markeringen av D-dagen kom, gikk vi ned på stranden.

Der hvor så altfor mange unge menn mistet livet

i en av de største militæroperasjonene verden noen gang har sett.

 

Wilhelm var med på D-dagen.

Mens han gjorde jobben, i cockpiten på sin Spitfire, så han nedslaktingen av sine medsoldater på bakken.

Det må ha vært grusomt.

 

Nå var han tilbake.

70 år etter.

Jeg fikk lov til å gå ved hans side.

Det var tusenvis av mennesker der.

Da vi gikk ned mot vannkanten, begynte de å klappe.

De klappet og klappet, og ville ikke slutte.

Wilhelm gråt.

Og jeg gråt.

 

Det var et av mitt livs mest rørende øyeblikk.

Jeg tror det også var et av hans.

 

Kjære venner,

Det er fint å være her sammen.

For å minnes,

og for å si farvel.

 

Et eventyrlig liv er kommet til sin ende.

En usedvanlig mann har gått bort.

 

Igjen står en sørgende familie,

alle vi som var så heldige å kjenne ham,

et forsvar i stram giv akt

og en hel nasjon

i dyp takknemlighet.

 

Wilhelm Mohr har tatt sin plass blant legendene.

Som en av våre aller beste.