Forsvarsministerens redegjørelse om Afghanistan

Sjekkes mot fremføring

La meg først få takke for muligheten til å redegjøre om Afghanistan og for oppfølgingen av rapporten fra Afghanistan-utvalget, som omhandler våre bidrag i Operation Enduring Freedom og ISAF-operasjonene i perioden 2001–2014. Vår innsats i Afghanistan foregår fortsatt gjennom operasjon Resolute Support Mission, RSM, og er i et like krevende og risikofylt miljø som før. Våre soldater legger ned en stor innsats hver dag. Jeg er opptatt av å snakke om soldatene våre i Afghanistan i nåtid og ikke i fortid.

Utenriksministeren innledet med et viktig poeng: Når vi snakker om innsatsen vår i Afghanistan, er det viktig å tenke tilbake på situasjonen vi sto i da våre første bidrag ble besluttet. USA ble angrepet 11. september 2001. NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar ble aktivert. Det er for øvrig den eneste gangen artikkel 5 har blitt aktivert. Angrepet ble sett på som et angrep på alle medlemsland og våre felles verdier, og medlemmene hadde en plikt til å bistå. Et bredt flertall i Stortinget mente det var riktig å stå sammen med våre allierte i den situasjonen. Hensikten med å gå inn i Afghanistan var opprinnelig å sikre at Afghanistan ikke lenger skulle være et fristed for terrorisme.

Å forlate Afghanistan uten å bidra til gjenoppbygging og stabilisering ville vært uansvarlig.

Første innsats var militære operasjoner for å bekjempe terrorisme, Al Qaida, deretter fulgte en type stabiliseringsoperasjon, så kapasitetsbygging og nå mentorering. De ulike fasene stilte ulike krav og har gitt ulike effekter. Dette resulterte i at oppdraget i Afghanistan ble mer komplekst. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at noe kunne vært gjort annerledes, men valgene må også forstås ut fra daværende kontekst.

Det ikke å gjøre noe ville også vært et valg med konsekvenser. Det var riktig at vi engasjerte oss i Afghanistan i 2001, og det er riktig at vi fortsatt engasjerer oss i dag. Det er også viktig og riktig at vi tar med oss lærdommene fra Afghanistan videre. Der gir Afghanistan-utvalget helt sentrale bidrag.

Som utenriksministeren redegjorde for, er sikkerhetssituasjonen i Afghanistan i dag veldig bekymringsfull, og jeg skal ikke gjenta hans poenger. Den pågående operasjon RSM, der NATO trener, rådgir og veileder afghanske styrker, var ment å redusere sin virksomhet regionalt og trekke inn mot Kabul i løpet av 2015. Det er utsatt inntil videre, til den generelle sikkerhetssituasjonen tillater det og til de afghanske militære styrkene er fullt kompetente til å ta over. NATO har besluttet at RSM skal videreføres i 2017. Vi har derfor fortsatt personell som gjør den viktige jobben med å trene, rådgi og støtte afghanske sikkerhetsstyrker i Kabul, og viderefører dette bidraget også i 2017.

Jeg vil takke Afghanistan-utvalget og sekretariatet for en meget god og grundig rapport, og jeg vil også takke alle som har bidratt til utvalgets arbeid.

Jeg vil nå gå inn på noen av sakene som utvalget omtaler for forsvarssektoren.

Det er viktig for regjeringa å sørge for at personellet som har tjenestegjort, eller tjenestegjør, for Norge utenlands, får den oppfølgingen som kreves. Soldatene i Afghanistan gjorde og gjør en stor forskjell i sitt daglige virke. De var og er viktige for den enkelte afghaner, de redder liv, og de skaper trygghet. De bidro og bidrar fortsatt til å bygge afghanske sikkerhetsstyrkers kapasiteter. Og de dro ut fordi vi, politikerne, bestemte at de skulle dra.

Mange har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger, både fysisk og psykisk. De fleste kommer hjem med verdifull og viktig operativ erfaring. Men noen har også betalt en høy pris. Vi har mistet ti soldater i Afghanistan. Vi har i tillegg fått flere som er skadet.

Våre soldater og familiene til soldatene har gjort og gjør en innsats vi verdsetter veldig høyt. Det at internasjonal og nasjonal innsats over flere år i Afghanistan på noen områder ikke har nådd alle målene som ble satt, får ikke kaste skygger over våre soldaters innsats.

I møter med afghanske myndigheter blir jeg ofte takket for den innsatsen norske soldater og sivile nordmenn gjør i Afghanistan. De oppleves av mange afghanere som lydhøre for behovene til lokalbefolkningen, og de verdsettes for den høye kompetansen de har.

Utvalget mener at det i framtida må investeres mer i forskning på veteranfeltet.

Utvalget skriver at selv om det har vært tydelige framskritt, må det legges ytterligere vekt på å systematisere den regelmessige oppfølgingen. Det har skjedd mye på dette området de senere år. Nå er ivaretakelse av deltagere i internasjonale operasjoner bredt forankret i sju departementer. Det er fordi behovene til veteranene er veldig ulike og spenner fra den forberedelsen man gjør før de drar ut, til det behovet de kan ha for oppfølging i det sivile helsevesen mange år etter endt tjeneste.

Som oppfølging av St.meld. nr. 34 for 2008–2009 «Fra vernepliktig til veteran» ble det i 2011 utarbeidet en interdepartemental handlingsplan for ivaretakelse av veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner. Den ble i 2014 avløst av en oppfølgingsplan, også den på tvers av departementer. Oppfølgingsplanens periode går i første omgang fram til og med 2017, men tiltakene vil bli oppdatert underveis i arbeidet med ny plan.

Vi samarbeider fra Forsvarsdepartementets side tett med Barne- og likestillingsdepartementet og Bufdir, og det handler særlig om forskning innenfor feltet barn og unge og hvordan barn, unge og familier påvirkes av å ha en mor, en far eller en nær slektning ute i internasjonale operasjoner. Det er satt av midler i Forsvarsdepartementet, FD, til ytterligere forskning på dette.

I tillegg er det et sterkt nordisk engasjement på dette feltet, og innenfor rammene av NORDEFCO er særlig Norge, Sverige og Danmark i ferd med å iverksette felles forskning og felles erfaringsutveksling når det gjelder veteraner.

Forsvaret har fått oppdrag om oppfølging av veteranarbeidet i iverksettingsbrevet fra departementet.

Våre viktigste samarbeidspartnere på dette feltet er veteranorganisasjonene. Vi har akkurat samme mål: å sørge for at veteraner får den anerkjennelsen, støtten og ivaretagelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse.

Rapporten tar opp problemstillinger knyttet til sivilt/militært samarbeid, inkludert organisering av arbeidet gjennom Provincial Reconstruction Teams, eller PRT-er. Et PRT i Afghanistan besto av både sivile og militære krefter, diplomater, rådgivere og eksperter på gjenoppbygging og sikkerhet, for en helhetlig tilnærming til gjenoppbygging av landet.

Jeg vil framheve at norsk militær innsats i Afghanistan gjennom perioden 2001–2014 var en del av en større allianse med rundt 50 nasjoner. Mange av beslutningene ble tatt i NATO og i FN. USA var i stor grad hovedpremissleverandør. Våre nasjonale beslutninger ble ikke gjort i isolasjon. Selv om vi på toppunktet hadde et bidrag på over 800 soldater samtidig i Afghanistan, hadde Norge et relativt lite militært bidrag i en stor koalisjon.

Utvalget har vektlagt at Norges handlingsrom var begrenset, som en relativt liten giver og troppebidragsyter. Dette er det et poeng å framheve når beslutningstakere blir kritisert for forhold de hadde liten innflytelse over.

PRT-modellen ble valgt for å understøtte NATO-operasjonens helhetlige tilnærming, med tett samordning av politiske, sivile og militære instrumenter. Det manglet imidlertid helhet i etableringen og driften av de 26 PRT-ene, som hadde veldig forskjellig fokus og innretning. Med de erfaringene som ble gjort, er det lite trolig at vi vil se en identisk modell forsøkt i eventuelle framtidige internasjonale innsatser av samme omfang som Afghanistan.

Utvalget trekker fram at bidragene fra alle norske offentlige myndigheter, militære og sivile, burde vært koordinert og integrert. Det er jeg enig i. Det tydelige skillet som Norge gjorde mellom sivil og militær innsats, skilte seg også i ganske stor grad fra den tilnærmingen våre nærmeste allierte hadde, og det bidro til tapte synergieffekter på bakken. Innsatsen for å møte utfordringene i Afghanistan fordret en bedre koordinert sivil-militær innsats. Dette ville nok også gjort samarbeidet med våre allierte enda mer effektivt.

Selv uten en PRT-modell vil sivile og militære bidragsytere treffe hverandre i internasjonal innsats, og det vil være behov for koordinering og samarbeid. Det er behov for fleksibilitet også for sikkerhetssektorens del av innsatsen til begrensede lavkostprosjekter med kort implementeringstid.

Det må trenes og øves felles militært og sivilt før avreise for å skape en felles situasjonsforståelse, utveksle erfaringer og opprette personlige kontakter.

Afghanistan-perioden har ført til bedre prosesser mellom UD og FD, med hyppige koordineringsmøter på politisk nivå og på embetsnivå.

Selv om man koordinerer på departementsnivå, vil det imidlertid alltid være behovet på bakken som er styrende. Utvalget foreslår etablering av en koordineringsenhet på høyt nivå med ansvar for å utvikle strategier og handlingsplaner. Jeg er av den oppfatning at det ikke er behov for nye strukturer, siden UD og FD har videreutviklet og styrket gode rutiner for deling av informasjon og samordning.

Jeg er enig med utvalget i at enhver operasjon optimalt sett bør ha en exit-strategi. I internasjonale operasjoner etableres mandat og målsettinger på overnasjonalt nivå. Exit-strategi for Afghanistan har vært formulert, men har vist seg vanskelig å gjennomføre i tråd med ønsket tidsplan. Situasjonen på bakken endrer seg, og planene må endres for å ta hensyn til dette.

De norske spesialstyrkene og Etterretningstjenesten omtales i rapporten som de to suksesshistoriene fra rapporteringsperioden, og jeg deler utvalgets vurdering. Spesialstyrkenes og Etterretningstjenestens innsats hadde, til tross for relativt små nasjonale miljøer, betydning for alle de tre målene for Norges engasjement: å sikre Norges sikkerhetspolitiske forhold til USA og NATO, bidra i kampen mot terror og bidra til statsbygging i Afghanistan.

Særlig bør spesialstyrkenes bidrag til oppbygging av afghansk egenkapasitet framheves. De bygget opp og støtter fortsatt en av det afghanske politiets nasjonale beredskapsstyrker: Crisis Response Unit 222.

Særlig innenfor så sensitiv virksomhet som spesialoperasjoner og etterretningsarbeid tar det flere år å opparbeide tillit og evne til samhandling. Som utvalget skriver, har vi i løpet av vårt snart 15-årige engasjement i Afghanistan fått et bedre og nærmere forhold til en rekke allierte, spesielt USA, Storbritannia, Tyskland og Latvia.

Spesialstyrkene våre har i særlig grad befestet sitt gode forhold til amerikanske og britiske spesialstyrker. Noe av dette nære samarbeidet og kjennskapen til hverandres kultur høster vi fruktene av gjennom vårt nye oppdrag i kampen mot ISIL. Uten at vi hadde operert sammen med amerikanske og britiske spesialstyrker i Afghanistan over de siste 14–15 årene, ville dette neppe vært mulig.

Rapporten framhever Etterretningstjenesten som en meget vellykket bidragsyter til at den overordnede målsettingen om å støtte USA og bidra til NATOs relevans ble oppnådd. Jeg er enig i konklusjonen om at engasjementet i Afghanistan på dette området har hatt langsiktige konsekvenser; erfaringene derfra har bidratt til å styrke etterretningssamarbeidet i NATO og bilateralt samarbeid med allierte. Etterretningstjenestens deltagelse har også bidratt til å videreutvikle samarbeidet med andre lands tjenester, og med UD.

Gjennom operasjonene i Afghanistan har våre styrker fått uvurderlige operative erfaringer, som ikke kunne vært oppnådd kun gjennom trening og øving hjemme. Det er viktig at Forsvaret, i tråd med utvalgets anbefaling, institusjonaliserer sin erfaringslæring. Arbeidet for å oppnå dette er bl.a. formalisert gjennom iverksettingsbrevet til Forsvaret for neste periode.

Et eksempel på viktige lærdommer fra Afghanistan-perioden var endringen i sammensetning av PRT-ene. Innledningsvis ble disse satt opp av personell hentet fra forskjellige avdelinger. Etter hvert gikk man over til å sende ut hele, samtrente avdelinger. Dette resulterte i en bredere kompetanse i Forsvaret, som også styrket den helhetlige operative evnen.

Det er iverksatt organisasjonsendringer i Forsvaret for å bedre erfaringslæringen, bl.a. ble Senter for militære erfaringer i 2015 flyttet fra Forsvarets høgskole til Forsvarets operative hovedkvarter, FOH. Det gjøres fordi FOH er sentralt for erfaringshåndtering fra operativ virksomhet, fordi operasjoner blir planlagt, ledet og koordinert derfra.

Forsvaret selv ser selvsagt også behovet for mer effektiv erfaringslæring og forbedrer kontinuerlig sine prosedyrer.

Utvalget har kommentert at internasjonal innsats ikke må gå ut over beredskapen hjemme, og at Forsvaret må søke å begrense støttestrukturens størrelse i operasjoner ute. Styrking av Forsvarets evne til å ivareta sitt primæroppdrag og beredskap hjemme er lagt til grunn for utviklingen av Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt i november.

Nasjonale beredskapsplaner definerer hjemlige behov. Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter utarbeider operative behov for styrkene. Forsvarssjefen vurderer de beredskapsmessige konsekvensene ved å trekke ut styrkebidrag fra hjemlig struktur, og regjeringa vurderer konsekvensene helhetlig før beslutning om et bidrag utenlands blir tatt.

I planprosessen for styrkebidrag til internasjonale operasjoner vurderes det også om mulige bidrag i internasjonale operasjoner vil virke inn på Forsvarets evne til å opprettholde beredskap til støtte for politiet.

Når det gjelder utvalgets merknad om å søke å begrense størrelsen på støttestrukturen ute i operasjoner, vil jeg understreke at det jobbes kontinuerlig for å gjøre Forsvarets logistikk- og støttestruktur bedre. Støttestrukturen i Norge søkes utnyttet, uten å bygge strukturer ved siden av for styrker i utlandet. I tillegg vil alltid Forsvaret tilstrebe å etablere flernasjonale løsninger for å redusere støttestrukturen. Det er alltid et avgjørende vurderingstema ved spørsmål om bidrag i internasjonale operasjoner å vurdere om vi har kapasitet til å understøtte bidragene både hjemme og ute.

Utvalget skriver at FD og Forsvarets ledelse må ta en aktiv rolle i å forme oppdrag som norske militære sjefer skal utføre i internasjonale operasjoner. Jeg vil vise til at vi har en struktur for planlegging som ivaretar hele spekteret fra vi blir gjort oppmerksom på behovet for bidrag, via innspill fra FD og forsvarssjefen, til det er utarbeidet en operasjonsplan. I dette planarbeidet bidrar FD og Forsvarsstaben aktivt i oppdragsformuleringen. Det er viktig å understreke at Norge også alltid har en styrkesjef, en representant, som også har en såkalt «red card»-funksjon, som dermed kan bidra til at konkrete oppdrag ikke skjer med norsk deltagelse, hvis nødvendig.

Jeg setter pris på at Afghanistan-utvalget belyser arbeidet knyttet til sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Oppdragsløsning i Afghanistan setter for alvor fokus på viktigheten av resolusjonen og senere beslektede resolusjoner.

Det er vesentlig å styrke den internasjonale innsatsen for å oppnå bedre resultater på dette feltet. I mange av dagens konflikter er kvinners sikkerhet og rettigheter truet, seksualisert vold er utbredt, og kvinner drives på flukt. Samtidig ser vi at kvinners deltagelse i freds- og stabiliseringsprosesser er en nødvendig forutsetning for varige og bærekraftige løsninger. Det var med dette som bakteppe regjeringa i februar 2015 lanserte handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet for perioden 2015–2018, og den bygger også på tidligere handlingsplaner.

Handlingsplanen er vårt verktøy for å gjennomføre ambisjonene i resolusjonene fra Sikkerhetsrådet. Den legger grunnlaget for departementets felles innsats og gir tydelig retning og mål for arbeidet. Vi ønsker å bygge kompetanse og holde presset oppe for å sikre at målene fra resolusjonene blir oppfylt. Dette gjør vi i samarbeid med FN, NATO og regionale og nasjonale aktører og i tett dialog med sivilt samfunn.

Forsvaret er derfor pålagt å implementere og bruke et «gender»-perspektiv i planlegging, øving, gjennomføring og evaluering av alle typer operasjoner. Vi har et kvalitativt godt fagmiljø av «gender»-fagekspertise i operasjoner som skal videreføres og styrkes. Forsvaret rapporterer årlig om hvordan «gender»-perspektivet ivaretas i forbindelse med operasjoner og på status for pålagte oppdrag i regjeringas handlingsplan på feltet.

Vår innsats i Afghanistan skjedde fram til 2014 gjennom to operasjoner: Operation Enduring Freedom, OEF, og International Security Assistance Force, ISAF. OEF var folkerettslig basert på kollektivt selvforsvar etter angrepene i USA 11. september 2001. ISAF hadde folkerettslig grunnlag i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og invitasjon fra afghanske myndigheter.

Utvalget problematiserer ikke i særlig grad de folkerettslige hjemlene for operasjonene, og de anses ikke å være kontroversielle. Jeg noterer meg imidlertid at utvalget er opptatt av hvordan konflikten skulle klassifiseres på enkelte tidspunkter. Om en situasjon anses som en internasjonal eller ikke-internasjonal intern væpnet konflikt, eller om situasjonen i det hele tatt er å anse som en væpnet konflikt, har betydning for hvilke konkrete folkerettslige regler som kommer til anvendelse. Utvalget ser det bl.a. som uheldig at norske myndigheter ikke utad klargjorde sitt syn på klassifiseringen av situasjonen under ISAF-deltagelsen før i 2005/2006.

Jeg ønsker å presisere at det fra norsk side hele tiden har vært sentralt at man ikke på noe tidspunkt i Afghanistan opererte i noe rettstomt rom, og at i alle situasjoner gjelder rettsregler og viktige rettsprinsipper, enten man snakker om folkerett eller menneskerettigheter og andre rettsprinsipper. Det er da prinsipper som er ment å beskytte sivilbefolkningen, frihetsberøvede og andre sårbare grupper.

Utvalget hevder da heller ikke at Norge har brutt disse rettsreglene eller rettsprinsippene i noen av fasene. Da norske myndigheter i 2006 gikk fra å klassifisere ISAF-deltagelsen som under terskelen for væpnet konflikt, til at statene i ISAF var part i en ikke-internasjonal væpnet konflikt, gjorde de det samtidig klart at endringen i klassifisering ikke innebar utvidede fullmakter for styrkenes maktbruk. FN-mandatet, NATOs operasjonsplan og gjeldende engasjementsregler fortsatte å sette rammer for maktbruken. Soldatenes rettslige beskyttelse ved eventuelle etterspill av maktbruk var videre regulert i statusavtale uavhengig av klassifisering. Betydningen av at norske myndigheter ikke utad og løpende klassifiserte situasjonen, bør dermed ikke tillegges for stor vekt.

Rapporten omtaler noen spesifikke forhold knyttet til folkerett, og jeg vil knytte noen kommentarer til det rapporten tar opp om fanger, kamptolker og bruk av genferkorset.

Utvalget har gitt en ryddig og god framstilling av norske myndigheters håndtering av forhold knyttet til frihetsberøvelse i Afghanistan. Det ble i 2013 utarbeidet en manual i krigens folkerett for Forsvaret, i samarbeid med Norges Røde Kors. Manualen er skrevet på oppdrag av FD og utgitt av forsvarssjefen, og er å anse som en stående ordre til Forsvaret. Den har til hensikt å gjøre regelverk og nasjonale tolkninger lett tilgjengelig for dem som bruker reglene i Forsvaret, både som praktisk veiledning ved undervisning og ved planlegging og gjennomføring av operasjoner. Manualen har et eget kapittel om frihetsberøvede, som bl.a. redegjør for det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen avhengig av type konflikt og personkategori, krav til behandling og fasiliteter, prosedyrer for prøving av det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen og om overføring og opphør.

Det er videre utarbeidet en sjekkliste som brukes ved planlegging for utsendelse av norske styrkebidrag til operasjoner, trening og øving i utlandet for bl.a. å sikre at sentrale rettslige forhold ivaretas på en tilfredsstillende måte. Folkerettslige forhold inngår i sjekklisten, herunder vurderinger som må tas i forbindelse med potensiell maktanvendelse og fastsettelse av engasjementsregler. FD har i samråd med Forsvaret lagt vekt på å gi tilstrekkelige direktiver for å sikre at norske styrker handler i overenstemmelse med krigens folkerett og Norges menneskerettslige forpliktelser samt politiske begrensninger som måtte være satt, inkludert for potensielle frihetsberøvelser. For øvrig fastsetter alltid den til enhver tid sittende forsvarsminister engasjementsregler for hver enkelt operasjon norske styrker deltar i.

Bruk av sivile lokalt ansatte til stridende oppgaver skal ikke forekomme. For å unngå urettmessig bruk i framtida har FD utarbeidet retningslinjer rundt bruken av lokalt ansatte i internasjonale operasjoner, og disse retningslinjene ble implementert i Forsvaret i 2015. Retningslinjene omhandler bl.a. bestemmelser om at Forsvaret primært skal søke å dekke behov innenfor egne personellressurser. Dersom de egne ressursene ikke dekker behovene, skal Forsvaret tilstrebe å kontrahere tjenester fra firmaer eller tjenestetilbydere lokalt.

Forsvaret skal gjennomføre vurderinger av lokalt ansattes sikkerhet både i løpet av og etter deres ansettelsesforhold. Kontraktene skal konkretisere Forsvarets ansvar, også etter opphør av arbeidsforholdet. Det skal presiseres at tjenesten er som ikke-stridende, og skal utføres uten uniformering og uten bevæpning. Lokalt ansatte skal i størst mulig grad benyttes på en måte som gjør at de ikke oppfattes som medlemmer av norske væpnede styrker.

Røde Kors-merkingen på sanitetskjøretøy i Afghanistan ble, med grunnlag i Genève-konvensjonene, besluttet fjernet en periode fra 2011. Utvalget advarer mot å la dette bli en praksis da det på lengre sikt undergraver sanitetens beskyttelse i krigens folkerett. Jeg har forståelse for de hensynene utvalget trekker fram, men understreker at beslutningen hadde hjemmel i krigens folkerett, og at alle prosedyrene for dette ble fulgt. FD og Forsvaret ser på dette som et unntak fra hovedregelen, og at en slik beslutning må være gjenstand for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Avslutningsvis vil jeg si noe om utvalgets kommentarer knyttet til personellspørsmål, herunder utdanning i lokale forhold og tid i stilling ute. Utvalget beskriver at personell må skoleres i samfunnskunnskap om konfliktområdene de reiser til. Dette er et område departementet og Forsvaret prioriterer høyt. Avdelinger som sendes ut, gjennomgår normalt en tre–seks måneders oppsetningsperiode hvor de bl.a. blir gitt skolering i samfunnskunnskap og kulturforståelse i innsatsområdet. Den kommende utdanningsreformen i Forsvaret samt forbedring av erfaringslæringsmodellen vil styrke den systematiske tilnærmingen på dette fagområdet.

Utvalget tar opp utfordringer knyttet til at nøkkelpersonell står for kort tid i stilling ute. Dette er en avveining mellom ulike viktige hensyn. I henhold til Forskrift for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner § 17 beordres personell i internasjonale operasjoner normalt for en periode på 6 måneder, bortsett fra i mindre krevende operasjoner og stabs- og observatørtjeneste, hvor maksimalperioden kan settes til 12 måneders sammenhengende tjeneste.

De aller fleste nære allierte opererer også med seks måneders deployeringsperioder. Utfordringen er selvfølgelig – og det peker også utvalget tydelig på – at det tar tid å bygge relasjoner og tillit. Dette er også noe som afghanske soldater har snakket med meg om når jeg har vært på besøk, og det er selvfølgelig sånn at så fort denne tilliten og dette samarbeidet er opprettet, så skal personellet rotere ut, og det kommer nye personer inn. Derfor er det viktig at Forsvaret også fokuserer på, som de har gjort i lang tid, tiltak som bidrar til å avbøte det. Samtidig er det selvfølgelig et vesentlig og tungtveiende hensyn at soldatene våre ikke skal ha for lange sammenhengende deployeringsperioder ute, og det har sammenheng med både tjenesten de gjennomfører til daglig, og selvfølgelig familiesituasjon og det at for mye tjeneste over for lang tid heller ikke er godt.

Forsvaret har gjennom sitt engasjement i Afghanistan demonstrert god evne til å løse militære oppdrag. Oppdragene har vist at Norge har meget kompetente soldater som er godt trent og godt skikket for denne type operasjoner.

For 2017 er det norske hovedbidraget fortsatt å støtte afghansk spesialpoliti, CRU, i Kabul, samt å støtte det afghanske spesialpolitidirektoratet. Det norske styrkebidraget har hjulpet afghanere til å forhindre økt voldsnivå og destabilisering i Kabul og i den senere tid også andre steder i landet.

CRU er en meget viktig nasjonal strategisk ressurs som har vært brukt for å møte flere større og komplekse angrep mot afghanske og vestlige mål i Kabul og omegn. CRU er også viktig i beskyttelsen av det sivile internasjonale nærværet i Afghanistan, inkludert ambassadene, og har gjennomført vellykkede aksjoner mot gisseltakere bl.a. ved det amerikanske universitetet og den spanske ambassaden i Kabul. Men viktigere enn operasjonene som når offentligheten, er de operasjonene som makter å forhindre angrep, ved at sikkerhetsstyrkene identifiserer og arresterer gjerningsmenn før de får handlet.

Utviklingen av afghanske sikkerhetsstyrker anses av NATO som en av suksesshistoriene fra innsatsen i Afghanistan. I tillegg til spesialstyrkene har vi avgitt et fåtall stabsoffiserer til NATO-operasjonens kommandostruktur. Vi støtter Afghan National Army Trust Fund med 60 mill. kr årlig, foreløpig til og med 2020. I årene mellom 2007 og 2016 har Norge utbetalt ca. 556 mill. kr til dette fondet.

Norge har siden oppstarten av operasjonene i Afghanistan bidratt substansielt med etterspurte militære kapasiteter. Vi har opprettholdt og videreutviklet gode relasjoner og samarbeid med våre allierte. Som jeg har redegjort for, har vi over lang tid fulgt opp forholdene Afghanistan-utvalget kommenterer i sin rapport, som en del av den formaliserte erfaringslæringsprosessen. Arbeidet med å forbedre denne pågår kontinuerlig.

Afghanske myndigheter vil trenge assistanse og støtte i mange år framover. Regjeringa følger situasjonen nøye og vil vurdere å forlenge norske bidrag utover det som hittil er planlagt. Det vil i så fall skje i nær dialog med NATO og våre nære allierte.

Helt avslutningsvis vil jeg nok si at en viktig og vesentlig lærdom fra oppdraget vi har hatt og har i Afghanistan, er å ha realistiske forventninger og realistiske målsetninger. Det å erkjenne kompleksitet, det å erkjenne at ting tar tid og at veien sjelden er rettlinja, er en helt avgjørende erfaring. Det har også vært styrende for måten regjeringa har håndtert deltagelse i kampen mot internasjonal terrorisme og ISIL ved å være tydelig på hvilke dilemmaer og utfordringer som møter Norge og andre deltagende land i en sånn type operasjon.

Les utenriksministerens redegjørelse her:

https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2016-2017/refs-201617-01-10/?m=1