Forsvarsminister Frank Bakke-Jensens tale 8. mai 2018

Sjekkes mot fremføring

Statsrådens tale ved medaljeseremoni festningsplassen 8. mai 2018

Statsråd Frank Bakke-Jensen

Ca. 1.000 ord / ca. 9 minutter

 

Deres Majestet,

Stortingspresident,

Medaljemottakere,

Soldater,

Veteraner,

I dag feirer vi frigjøringen fra okkupasjonen for 73 år siden.

Og hedrer alle dem som har vært villige til å forsake alt for vår frihet og våre verdier.

*

Natten til den 9. april 1940 seilte fremmede krigsskip inn i norske fjorder.

I Oslofjorden var det tåke og snødrev.

De mørklagte skipene var vanskelige å se, og vanskelige å identifisere.

Det ble løsnet skudd fra Bolærne og Rauøy fort.

Men skipene fortsatte inn fjorden, helt til de kom til Drøbaksundet.

Der ble de møtt av kanonild og torpedoer som senket den tyske krysseren «Blücher».

*

Angrepet på Norge 9. april 1940 var et definerende øyeblikk i norsk historie.

For første gang siden 1814 var Norge i krig.

Over Fornebu tok norske jagerfly opp kampen.

Men til slutt fikk de nazistenes styrker kontroll over flyplassen.

Derfra kom soldatene som med jernbeslåtte støvler marsjerte opp Karl Johans gate.

*

Senkningen av Blücher forsinket de tyske planene.

Kongen og regjeringen slapp unna.

Den tyske sendemannen i Oslo krevde deres overgivelse.

Kongen og regjeringen svarte et resolutt «Nei».

Etter nesten to måneders kamp måtte de norske styrkene kapitulere.

Det var begynnelsen på fem lange og vonde okkupasjonsår.

År hvor også vi fikk oppleve hva det vil si å leve i frykt.

Og hva det betyr å miste sitt land.

Miste sin frihet og selvstendighet.

*

Da krigen var over, var flere norske byer totalskadd.

Spesielt hardt gikk det utover befolkningen i nord.

Kampene i Narvik var blant de hardeste i landet.

Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms påførte dem enorme lidelser.

Krigens sår var tydelige, og preget hele det norske folk, fra nord til sør.

Men dypest var de sårene som ingen kunne se.

Om lag 10.000 nordmenn mistet livet.

Tap, sorg og svik rammet mange flere.

*

I dag minnes vi alle dem som fikk sine liv ødelagt.

De som mistet sine hjem.

De som måtte flykte.

Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept.

Av en ondskap vi aldri helt kan fatte.

Og aldri må glemme.

*

Men i dag skal vi også takke dem som gjorde en innsats.

Som ikke lot seg kue av en voldelig overmakt.

Men som tok opp kampen mot tyranni og barbari.

For vårt land og vårt folk.

Som kjempet skulder ved skulder med våre allierte.

Og bidro til å vinne friheten tilbake.

Alle våre tapre soldater, i tjeneste ute og her hjemme.

Sjøfolkene, som vi som samfunn i mange år sviktet.

Motstandsgruppene.

Enkeltmenneskene.

De som sloss og de som ytte sin motstand i det stille.

*

Da andre verdenskrig var over, begynte arbeidet med å bygge en ny verdensorden.

Etableringen av FN skulle sikre en fremtid uten krig.

Men kampen mellom ideologier fortsatte.

Under den kalde krigen ble Europa forskånet for krigshandlinger.

Men i resten av verden fikk man merke rivaliseringen.

*

I år er det 70 år siden FNs første fredsoppdrag.

United Nations Truce Supervision Organization, UNTSO, ble opprettet i juli 1948.

I år har styrken, som den første i FN, fått en kvinnelig sjef.

En norsk general med lang fartstid og erfaring fra internasjonal tjeneste.

*

I år er det også 40 år siden norske styrker ankom Sør-Libanon som del av United Nations Interim Force in Lebanon, UNIFIL.

Og 20 år siden det norske bidraget ble trukket hjem.

Til sammen har over 100.000 norske soldater bidratt i over 100 misjoner, på fire kontinenter.

For å skape stabilitet og sikkerhet i andre deler av verden.

Slik har de også bidratt til vår egen sikkerhet her hjemme.

Og gjort at vi som nasjon har tatt vår del av et internasjonalt medansvar.

*

Det går en linje fra kystartilleristene som avviste de første tyske flåtestøtene 9. april 1940.

Til grensejegeren i Pasvik.

Og den norske soldaten som trener og veileder sine irakiske eller afghanske kolleger.

En linje av mot og vilje til å beskytte og forsvare.

Siden krigen og fram til i dag har hundretusener av norske soldater vært på vakt.

Over hele vårt langstrakte land.

På bakken, til sjøs og i lufta.

For å verne om alt vi har. Og alt vi er.

*

De fleste av oss som er her i dag har vokst opp i et Norge i fred.

Vi har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger.

Vi har aldri behøvd å frykte.

Vi har aldri trengt å flykte.

Vi tar det kanskje som en selvfølge.

Det gjorde ikke våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som opplevde krigen.

De vet at de verdiene vi har bygget vårt samfunn på:

Demokrati, toleranse og menneskeverd,

ikke kom gratis.

Og aldri må tas for gitt.

Men kjempes for og forsvares.

*

Nå skal ti av våre soldater og veteraner hedres for særlig innsats i krevende operasjoner og situasjoner.

Noen av hendelsene skjedde for 40 år siden.

Mange undrer seg over hvorfor det tok så lang tid.

Flere grupper ble ikke ivaretatt etter andre verdenskrig.

Krigsseilerne er de som er mest kjent – men de er langt fra alene.

Men takket være tapre krigsseilere og veteraner, har vi nå lært.

Nå vet vi at samfunnets anerkjennelse er avgjørende.

*

Kjære alle sammen,

8. mai er en dag for feiring og takknemlighet.

Feiring av at vi for 73 år siden fikk vår frihet tilbake.

Etter fem år med okkupasjon, lidelse og død.

Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned.

Og de ofre som ble gjort.

Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge.

Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden.

I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over.

Alle, som med det norske flagget på skulderen, har gjort en innsats for vårt land, er våre veteraner.

I dag feirer vi vår frihet og selvstendighet.

Og vi takker og hedrer alle dem som har satt oss foran meg.

På vegne av regjeringen vil jeg særlig takke dagens medaljemottakere.

For at de valgte noe som var større enn dem selv.

Og der la ned en formidabel innsats.

Med anerkjennelse og respekt.

Takk for innsatsen.