Frigjøringen i 1945 – et gigantisk alliert prosjekt

Av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

Festspillene i Nord-Norge er nylig avsluttet. Jeg hadde gleden av å være tilstede under åpningen. Et av årets temaer for festspillene var frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944.

25. oktober 1944 var dagen da sovjetiske styrker gjenerobret Kirkenes. Andre allierte styrker var knapt tilgjengelige for frigjøringen av Norge. Den røde arme rykket fram så langt vest som til Tana, resten av fylket tok nordmenn seg av. En militær enhet på 280 mann kom fra Storbritannia til Øst-Finnmark via Murmansk i november. Da var mobiliseringen av lokale krefter i gang. Innkalling til norsk personell i Varanger bataljon og Alta bataljon ble sendt ut. Sammen med tilførsel av norske polititropper fra Sverige, førte det til at i mai 1945 hadde den norske styrken i Finnmark vokst til 3 000 kvinner og menn. Frigjøringen av Finnmark vest for Tana var meget krevende. Utstyret var lite og dårlig, og minefaren betydelig.

I oktober i år skal vi på ny markere 75-årsminnet for frigjøringen i Sør-Varanger. Andre verdenskrig er et stadig fjernere minne. Likevel er den fortsatt et tema som fanger interesse, også hos meg.

 De fleste har et forhold til denne delen av historien, og de fleste nordmenn har nok en klar oppfatning av at vi vant krigen. Det var ingen selvfølge for et land som ved krigens utbrudd hadde erklært seg nøytralt, men i liten grad var i stand til å forsvare nøytraliteten. Norge sto dårlig forberedt militært i april 1940. Norske styrker forsvarte seg tappert under de forutsetninger som rådet. Men til tross for hjelp som kom umiddelbart fra briter, franskmenn og polakker, var kampen over etter 62 dager. Norge ble okkupert.

Kort tid etter falt Frankrike, og Storbritannia sto nokså alene i kampen fra sommeren 1940. Men det fantes en vilje til å stå imot, selv om situasjonen så mørk ut. Britene ville slåss, og fra Storbritannia kjempet også nordmenn videre, i Marinen, i flyvåpnene, i Hæren og i handelsflåten. Handelsflåten ble Norges betydeligste bidrag i de allierte anstrengelsene for å slå fienden. I det okkuperte Norge engasjerte nordmenn seg i holdningskampen mot «nyordningen» av samfunnet og i militære motstandsgrupper.

Da Hitler angrep Sovjetunionen i juni 1941, ba Stalin Churchill om hjelp fra Storbritannia. Det tok tid før det var mulig å sette militære styrker i land på kontinentet. Men det allierte samarbeidet kom raskt i gang likevel. Den første konvoien med forsyninger fra USA og Storbritannia til Murmansk, seilte allerede i august samme år. Konvoiene fra USA og Canada utgjorde en livlinje for styrkene som sloss i Europa. Den norske handelsflåtens innsats ble av Churchill sammenlignet med verdien av 1 million soldater. De arktiske konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk var viktige for Sovjetunionens strid i nord og medførte særlig store påkjenninger for sjøfolkene. Den som havnet i sjøen kunne ikke regne med å bli plukket opp, og i det iskalde vannet var det fort slutt. Flere enn 100 allierte skip ble senket og mellom 1 000 og 1 500 sjøfolk omkom. Som ved andre fronter var krigsseilerne blant dem som tok den verste støyten.

For noen uker siden markerte vi 75-årsminnet for D-dagen i 1944 i Frankrike. Det var seremonier ved minnestedene langs strendene i Normandie i respekt og honnør for dem som kjempet og falt for friheten den gangen. Under landgangen på kontinentet 6. juni 1944 deltok styrker fra mange land. De kalte seg United Nations. Amerikanske, britiske og kanadiske styrker sloss sammen med franskmenn, polakker, belgiere og andre representanter for Europas okkuperte folk. Nordmenn deltok også, i Marinen, Luftforsvaret, handelsflåten og Hæren.

Frigjøringen av det okkuperte Europa i 1945 var et resultat av flere allierte operasjoner som involverte millioner av mennesker på begge sider av Atlanterhavet. Men krigen ble ikke vunnet bare ved frontene, i luften og på havet. Ved siden av tapperhet, innsats og dyktighet, var de alliertes overlegne industrikapasitet i Nord-Amerika en forutsetning for seieren. I mars 1941, ni måneder før landet ble trukket inn i krigen i ved det japanske overfallet på marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, hadde USA vedtatt Låne- og leieloven. Låne- og leieloven sørget for at store mengder fly, stridsvogner, marinefartøyer, lastebiler, feltvogner, foruten artilleriskyts, maskingeværer og millioner av tonn forsyninger tilfløt allierte land. Storbritannia og Sovjetunionen var de som mottok klart mest, men også Norge og flere enn 30 andre allierte land mottok nødvendig materiell støtte. Materiellet ble utlevert på gunstige betingelser og var en forutsetning for at de allierte holdt ut den langvarige utmattelseskrigen.

I strategisk perspektiv var den allierte landgangen i vest i 1944, åpningen av en annen front mot det okkuperte Europa. Sovjetunionen behøvde ikke lengre å stå alene mot Nazi-Tyskland på kontinentet. Kampen mot fascismen kostet Sovjetunionen enormt i tap av menneskeliv. Landgangen i Normandie gjorde situasjonen svært mye vanskeligere for okkupanten. D-dagen innvarslet slutten andre verdenskrig i Europa.

Andre verdenskrig i Finnmark hadde et annerledes forløp enn krigen og okkupasjonen i resten av landet. Finnmark ble okkupert senere enn landet for øvrig, men krigen rammet hardere enn mange andre steder. Antallet tyske okkupanter var større i her enn de fleste andre steder i Norge. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 berørte først og fremst sivilbefolkningen. Det er vanskelig å forestille seg hvilken belastning disse dramatiske hendelsene påførte menneskene i landsdelen.

Når vi 25. oktober i år markerer 75-årsminnet for frigjøringen av Øst-Finnmark, gjør vi det i anerkjennelse og takknemlighet overfor de ofre sovjetiske soldater, sjøfolk og flygere la ned for vår frihet. Frigjøringen av Finnmark var en del av det gigantiske, allierte samarbeidet som lå bak hevingen av okkupasjonen som hadde rammet store deler av Europa. Ingen enkelt faktor var tilstrekkelig for at dette skulle lykkes, men samspillet av britisk vilje til kjempe da de sto alene, amerikansk industriell kapasitet og sovjetiske menneskelige ofre, var sterkt medvirkende til at det gikk så bra som det gikk.