75 år med frihet

Krigen ga opphav til mange symboler. En binders i jakkeslaget viste samhold. Et rødt skjerf symboliserte at man tok avstand fra nazismen. Kongens monogram viste at man var kongetro. Okkupanten visste hvor viktige slike symboler er. Derfor ble folk straffet for å bruke dem.

Andre verdenskrig var en krig om ideologier; en krig om menneskeverdet. Nazismen var ondskap satt i system på en måte menneskeheten aldri har sett maken til. Krigens redsler rammet uskyldige med en brutalitet og et omfang uten sidestykke i historien. Flere titalls millioner mennesker ble frarøvet sine liv. Bak hvert eneste dødsfall var det en historie, et liv som ble avsluttet alt for tidlig.

Et av nazismens grunnleggende trekk var hatet mot jødene. Millioner havnet i konsentrasjonsleirene. Også norske borgere ble sendt dit, fordi de var jøder. Eller fordi de var rom, homofile eller uenige med nazistene.

De 13 sjømennene som gikk ned med M/S Ronda da skipet forliste utenfor kysten av Nederland i september 1939, var krigens første norske ofre. 9. april 1940 kom krigen til Norge. Styrker fra Nazi-Tyskland angrep flere norske byer, fra Narvik i nord til Kristiansand i sør. De møtte et forsvar som var dårlig utstyrt, bestående av vernepliktige med bare noen ukers trening.

Okkupasjonsmakten gjorde Norge til et diktatur. Talefrihet, ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsretten, rettsstatens prinsipper, individets frihet og rett til liv: Alle ble satt til side i disse fem årene. Nazistene skulle nazifisere Norge. Barna skulle indoktrineres, på skolen, i kirken og i idrettslaget. Men motstanden ble for stor. På tvers av gamle skillelinjer, politiske, økonomiske og sosiale, stod foreldre, prester, idrettslag og lærere sammen mot nazistene.

Da flaggene ble funnet frem igjen i gledesrusen 8. mai 1945, var det all grunn til å feire. Samtidig var det mange som stod igjen i fortvilelsen. Finnmark og Nord-Troms var jevnet med jorden. De som ga det største offer fikk ikke oppleve frigjøringsdagen. For mange var sorgen stor over å ha mistet noen de var glad i eller sorgen over å ha mistet alt de eide.

Det var mange som bidro til de alliertes seier. Soldatene som kjempet tappert våren 1940, både i nord og i sør. Kommunistiske sabotasjegrupper, partisaner og etterretningsgrupper side om side med Hjemmestyrkene. De som gjorde tjeneste på utefronten gjennom de lange krigsårene. Norske polititropper fra Sverige deltok under frigjøringen og avvæpningen av okkupasjonsstyrkene. Alle som drev militær motstand og etterretning i det okkuperte Norge. Grenselosene som hjalp titusener av nordmenn i sikkerhet. De som lagde illegale aviser og formidlet pålitelige nyheter. Det ble gjort flere heltegjerninger enn noen regjering vil være i stand til å anerkjenne.

Norske sjøfolk gjorde en svært viktig innsats. De fraktet store mengder materiell, drivstoff og forsyninger fra våpensmier, raffinerier og fabrikker i Nord-Amerika til allierte styrker på alle fronter. Konvoiene over Atlanterhavet var avgjørende for seieren i 1945. Krigsseilerne våre leverte Norges viktigste bidrag i kampen for fred for frihet, med fare for liv og helse. Mange av dem betalte for det livet ut.

Da krigsseilerne etter hvert kom hjem, hadde fredsjubelen stilnet. Mange av dem fikk ingen verdig mottakelse. Kunnskapen om hva innsatsen kostet økte med tiden. Likevel skulle det gå 68 år før krigsseilerne fikk en unnskyldning fra regjeringen for behandlingen de fikk da de kom hjem.

For mange kom unnskyldningen for sent.

Våre grunnleggende verdier stod på spill i okkupasjonsårene. Frigjøringsdagen 8. mai er derfor en merkedag på linje med grunnlovsdagen 17. mai. Begge dagene feirer vi at det var demokratiet og menneskeverdet som seiret.

På grunn av Korona-pandemien må vi vise vår respekt på en annen måte enn det som var planlagt. I dag skulle regjeringens medlemmer deltatt på markeringer over hele landet. Vi skulle samles for å hedre dem som fortsatt er blant oss, og som opplevde andre verdenskrig. Vi skulle hedre heltemotet og vise vår ærbødighet og respekt for alle dem som var ofre for krigens redsler. Vi skulle også gi vår anerkjennelse til de tusenvis av norske kvinner og menn som etter krigen har tjenestegjort på våre vegne i internasjonale operasjoner.

Når vi i dag flagger for frigjørings- og veterandagen, skal vi minnes dem som var villige til å ofre alt for vår frihet både under og etter andre verdenskrig.

Og vi skal være takknemlige for at vi finner sammen når krisen truer. Sammen er vi sterke.