80 år siden kampene i Narvik

I tett snødrev natt til 9. april 1940 lå to skip i Ofotfjorden utenfor Narvik. De to panserskipene Eidsvoll og Norge skulle vokte den strategisk viktige utskipningshavnen for jernmalm. Panserskipene ble bygget før første verdenskrig. I 1940 var de håpløst gammeldagse, noe offiserene ombord var fullt klar over.

Det var bare de to panserskipene som var i veien da de tyske krigsskipene seilte inn den natten. Da de ville ha fritt leide, var det norske svaret et resolutt «nei». Det førte til at de to norske panserskipene ble senket. Nesten tre hundre mann ble drept.

I møte med den moderne Kriegsmarine ble de utdaterte norske skipene bekjempet – nesten som et symbol på følelsen av avmakt og håpløshet som preget Europa denne første krigsvåren. Tyskernes fremgang syntes ustoppelig.

Nazi-Tyskland risikerte mye i angrepet på Norge. Det er kjent for de fleste at deres nyeste slagkrysser, Blücher, ble senket ved Drøbak. Mindre kjent er det at britiske Royal Navy 10. og 13. april senket alle de ti krysserne som deltok i angrepet på Narvik. Det var et stort tap for den tyske Kriegsmarine. Et tap de aldri kom over, og som kom til å prege deres operasjoner gjennom hele krigen.

På land ledet general Carl Gustav Fleischer 6. divisjon i kampen mot invasjonsstyrkene. I tillegg til seks norske infanteribataljoner kjempet den franske Fremmedlegionen og den polske Podhale-brigaden mot de tyske og østerrikske soldatene. Allerede etter et par uker var de allierte på offensiven.

28. mai 1940 kunne soldater fra 2. bataljon av Hålogaland regiment innta Narvik sammen med styrker fra Fremmedlegionen. Støttet av Royal Navy hadde de kjempet skulder ved skulder i en amfibieoperasjon over Rombaken. De norske og franske styrkene hadde etter svært harde kamper slått tyskerne tilbake.

Fremgangen fortsatte. Den første uken i juni syntes seieren sikker. Angriperne var presset helt til svenskegrensen. Gjennom et blodslit, i dyp, råtten snø, med trussel om stadige flyangrep, utviste de norske soldatene stor tapperhet og standhaftighet i de to månedene kampene raste.

Likevel måtte de tapre norske soldatene i 6. divisjon kapitulere. Det skyltes hendelsene på kontinentet. I mai gjorde Hitler sitt hovedstøt mot Frankrike, Nederland, Belgia og Luxemburg. Blitzkrieg-taktikken viste seg overlegen. Forsvarsverkene i den mektige Maginot-linjen gikk de ganske enkelt rundt. Dermed var kollapsen i gang, og den tyske seieren var total. De alliertes prioriteringer ble dermed endret, noe som gjorde at de måtte trekke seg ut av Narvik. Samtidig var det tyske forsterkninger på vei. Til sammen gjorde dette at den norske kampen ikke kunne føre til seier, og vi ble tvunget til kapitulasjon.

De norske soldatenes innsats var formidabel. Kampene i Nord-Norge varte altså i nesten to måneder, lengre enn noe annet land den våren. Den standhaftige motstanden mot de nazistiske angriperne var til inspirasjon for en hel verden. Kampene viste at Hitler ikke var uovervinnelig. På kontinentet falt landene, det ene etter det andre. I løpet av juni 1940 stod Storbritannia alene igjen mot nazistene. Det var i denne mørke tiden at Narvik sto frem som et lysende eksempel på motstandsvilje, og ikke minst, motstandsevne.

Det er hevet over tvil at slaget om Narvik er et av de viktigste i norsk militærhistorie. Vi viste, sammen med våre allierte, at Hitler ikke var uovervinnelig. Vi viste hva som er mulig når vi står sammen. Og vi viste hvordan offervilje, standhaftighet og mot kan styrke forsvarsevnen.

På vegne av Norge vil vi derfor benytte anledningen til å rette en stor takk til alle dem som kjempet på våre vegne, som sloss for vår frihet. Alle dem som var villige til å ofre alt for oss. Men i dag retter vi en spesiell takk til alle dem, norske og allierte, som kjempet på Narvik-avsnittet.

Takk for innsatsen.