-Skal fortsette å sette handlekraft bak SR 1325

*Sjekkes mot fremføring*

Norges rolle i internasjonal sikkerhetspolitikk

Kjære alle sammen,

Både Folk og Forsvar og Kvinners frivillige Beredskap bidrar aktivt til den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatten, både i Norge og utenfor landets grenser.

Ikke minst har Kvinners frivillige Beredskap utviklet et nettverk med kvinner knyttet til forsvars- og beredskapsorganisasjoner i Nord-Europa.

Her hjemme har dere bygget et omfattende nasjonalt nettverk som gjør at dere er i inngrep med så godt som alle lokalsamfunn i Norge – både store og små. Dette gir dere et unikt ståsted når det gjelder å kunne nå frem med budskap om viktige spørsmål som militær beredskap, sammenhengen mellom Forsvaret og det sivile samfunn, og norsk politikk for fred og sikkerhet. At også kvinners rolle og muligheter i Forsvaret er et sentralt tema for dere burde være unødvendig å nevne.

Det er derfor med en god porsjon ydmykhet jeg står foran dere i dag. Forsvarsministeren har bedt meg hilse til dere alle. Hun skulle gjerne vært her selv i dag, men måtte prioritere møter i regjeringen.

Konferansen markerer at det i år er 100 år siden vi fikk allmenn stemmerett i Norge. Da kunne kvinner for første gang avgi sin stemme, og ha innflytelse på hvem som skal styre og forme det norske samfunnet.  Interessant nok, møtte den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, allerede to år før, 17. mars 1911. Da hun, som første kvinne, kom inn i Stortingssalen, reiste de andre representantene seg, alle menn selvfølgelig, og ble stående til hun hadde satt seg. Dette forteller om et samfunn der menn reiste seg for kvinner, fordi de var kvinner, og fordi Anna Rogstad nok etter manges oppfatning var et fremmedelement i Stortingssalen. Men, det sier kanskje enda mer om den kampen hun og andre hadde ført, de som gikk foran for at alle deres medsøstre skulle få avgi sin stemme. Og, det sier noe om holdningen for 100 år siden til noe som i dag er selvsagt i det norske samfunnet, der vi alle deltar på like fot og har like muligheter til å øve innflytelse i politikk og samfunnsspørsmål.  Det hører også med til historien at Rogstad var opptatt av forsvarsspørsmål. Da hun fem dager senere første gang tok ordet i Stortinget var det nettopp i behandlingen av Hærbudsjettet.

I juni i år vedtok Stortinget at Norge skal innføre kjønnsnøytral verneplikt. Norge blir dermed det første landet i moderne tid som innfører en slik likestilt, eller, som det heter i regjeringsplattformen, allmenn verneplikt, 100 år etter at vi innførte allmenn stemmerett. Med dette er det full likestilling også i forsvaret, slik det bør og skal være. For Forsvaret er dette utvilsomt en god nyhet. Vi bør kunne rekruttere de beste fra hele det norske samfunnet, og ikke bare fra halvparten av befolkningen.

Men, vi har en del arbeid å gjøre før vi kommer så langt. Vi må sørge for at forlegninger og annen bygningsmasse er tilrettelagt for et større innslag av kvinner. Og, enda viktigere, vi må bli bedre til å skape de rette holdningene i Forsvaret.

Vernepliktsundersøkelsen, som ble offentliggjort i går, viser dessverre at utviklingen når det gjelder seksuell trakassering er gått feil vei. I 2010 oppga 20 % av jentene at de hadde opplevet seksuell trakassering, mens dette for 2012 er steget til 23 %.

Det er nulltoleranse for seksuell trakassering i Forsvaret, og det jobbes kontinuerlig med utvikling av målrettede tiltak for å bidra til et sunt arbeids- og fritidsmiljø, uten noen form for trakassering. Men, vi er helt klart ikke i mål enda. I tillegg til de dystre tallene på jentesiden oppgir også 2% av guttene at de er blitt utsatt for seksuell trakassering. At dette skjer, er uttrykk for holdninger vi ikke vil ha i Forsvaret. Dette er et spørsmål Forsvarsministeren er sterkt engasjert i, og et spørsmål vi vil gjøre det vi kan for å få bukt med.

Vernepliktsundersøkelsen ga oss heldigvis også noen gode svar. 91 prosent av jentene og 79 prosent av guttene svarer at de trives meget godt eller ganske godt i Forsvaret. De fleste som avtjener førstegangstjenesten har positive forventninger før de starter, og det er gledelig at disse forventningene langt på vei innfris.

Jeg har stor tro på at vi gjennom den allmenne verneplikten vil få inn enda mer kompetent personell som bidrar til å gjøre Forsvaret bedre. For å få til dette må vi sørge for at vi har et system som tiltrekker seg dem vi har behov for.

Dette handler om mye mer enn måltall og prosentandeler, det handler også om kvalitet og kompetanse. Og, det handler etter min mening også om at Forsvaret på en god måte bør speile helheten i det norske samfunnet.

Da jeg sammen med Forsvarsministeren besøkte Garden på fredag møtte vi gardist Astrid Vig. Astrid begynte sin tjeneste i august i år, og er nå valgt til avdelingstillitsvalgt i Garden. Hun var helt klar på en ting: Forsvaret trenger flere jenter, jenter bidrar med kompetanse og til bedre balanse i avdelingene. Det er jeg helt enig med henne i.

Forsvarssektoren har satt i gang en reform som innebærer økt satsing på kompetanse og ledelse. Denne reformen vil vi videreutvikle og gjennomføre. Vi skal tenke nytt i måten vi rekrutterer, utvikler og beholder gode medarbeidere på. For en ting må være helt klart: Uansett hvor mye nytt utstyr og materiell vi investerer i, er det, som det alltid har vært, personellets kompetanse som avgjør hvordan vi faktisk duger.

Personellets kvalitet og kompetanse blir stadig viktigere i et høyteknologisk forsvar som skal operere i uoversiktlige konfliktområder og komplekse operasjoner.

Jeg er sikker på at flere kvinner i Forsvaret vil gi oss et bedre forsvar, noe som gjør at vi som nasjon – og som NATO-medlem – vil kunne møte de globale sikkerhetsutfordringene på en bedre måte.

Og det er nettopp sikkerhetsutfordringer jeg ønsker å snakke med dere om i dag. Hvilke sikkerhetsutfordringer står vi overfor? Og hvilken rolle kan og bør Norge spille i internasjonal sikkerhetspolitikk?

La meg starte med noen få ord om det sikkerhetspolitiske landskapet. Det globale maktforholdet er i endring. USA er fortsatt verdens eneste supermakt, men regionale stormakter som Kina, Russland og India har blitt mer selvhevdende og har tydelige ambisjoner. Vi går mot en mer multipolar verdensorden, med økt rivalisering om innflytelse og ressurser. Asias betydning øker, og vi ser større amerikansk oppmerksomhet om denne regionen.

Vi er også vitne til en urovekkende utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika, med vekst i antall ustabile regimer og økt innflytelse av radikal islamisme.  

Disse utviklingstrekkene får betydning for internasjonal sikkerhet og berører NATOs og Norges sikkerhetsinteresser.

Det er ingen umiddelbar fare for konflikt mellom stormaktene. Samtidig kan vi ikke ta for gitt at alle konflikter NATO vil engasjere seg i fremtiden vil være asymmetriske eller kun involvere ikke-statlige aktører. Trusselbildet er blitt mer komplekst, og dette får konsekvenser for hvordan vi planlegger og øver våre forsvarskapasiteter.

Et annet utviklingstrekk som kan få store konsekvenser, også for norsk sikkerhetspolitikk, er den økonomiske krisen. Krisen har ført til omfattende kutt i NATO-landenes forsvarsbudsjetter, både i USA og i Europa. De senere årene har alle NATO-land, bortsett fra fire, redusert sine forsvarsbudsjetter. De landene som er blitt hardest rammet er også de som har kuttet mest. Mange av de mindre europeiske allierte sliter med å opprettholde materiellinvesteringene. Dette vil føre til at de store forsvarsnasjonene må påta seg større forpliktelser. På sikt vil dette kunne gi betydelige solidaritetsutfordringer for alliansen. Omfattende kutt i mange europeiske land vil også føre til svekket forsvarsevne.

Kuttene i forsvarsbudsjettene har ført til en enda skjevere byrdefordeling i NATO. Den amerikanske andelen av NATO-landenes forsvarsbudsjetter har økt betraktelig det siste tiåret. USA står nå for nærmere 75 % av NATOs samlede forsvarsbudsjetter. Alliansen blir i økende grad avhengig av amerikanske forsvarskapasiteter. Amerikanerne er tydelige på at denne utviklingen ikke kan fortsette og at europeiske allierte må gjøre mer for å ta ansvar for egen sikkerhet, og for sikkerheten i Europas periferi.

Fra norsk side har vi forståelse for dette argumentet. Samtidig erkjenner vi at det vil være vanskelig å endre på denne ubalansen, gitt den utfordrende økonomiske situasjonen i de fleste europeiske land. Det er pr. i dag lite som tyder på at europeiske allierte vil øke sine forsvarsbudsjetter i årene fremover. Med en vedvarende og økende skjevhet i byrdefordelingen er det en fare for at den amerikanske viljen til å investere i det transatlantiske forholdet kan synke. Dette er en utfordring europeiske allierte må ta på alvor.

Den økonomiske situasjonen for det norske forsvaret er heldigvis bedre enn hos mange av våre allierte. Norge er et av svært få landene i NATO og i Europa som har unngått store kutt i forsvarsbudsjettet. Regjeringen vil øke satsningen på Forsvaret. Norge er nå det landet som bruker mest på forsvar per innbygger i Europa. Med våre fem millioner inn­byggere har vi også det desidert største forsvarsbudsjettet i Norden. Norge er en del av et forsvars- og sikkerhetssamarbeid, og den privilegerte situasjonen vi er i forplikter!

Dette er en forpliktelse regjeringen tar alvorlig. Vi vil utvikle et sterkt og moderne forsvar med evne til å løse nasjonale oppgaver, og bidra effektivt i alliert og internasjonalt samarbeid for sikkerhet og fred. Økt operativ evne er et nøkkelbegrep for oss, og vil være en rettesnor for vårt arbeid. Samtidig anerkjenner vi at dette vil bli utfordrende.

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å fortsette å investere i egen sikkerhet, gjennom å investere i Forsvaret. Vi bør opprettholde investeringene i kapasiteter til bruk i forsvar av Norge og til krisehåndteringsoperasjoner. Gjennom modernisering av avdelinger og anskaffelser av nye kapasiteter styrker vi forsvarets evne til å ivareta pålagte oppgaver. På denne måten kan Norge fortsatt spille en viktig rolle i å styrke NATOs evne til kollektivt ansvar, samt å gjøre alliansen mer robust til å møte sikkerhetsutfordringer generelt. Vi viser at vi tar vår del av byrdefordelingen.

Norge bør også fortsette å investere i og styrke NATO-samarbeidet. NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er derfor av stor betydning for Norge at dette samarbeidet videreføres. For å sikre dette, er det viktig at alliansen oppleves som relevant for medlemslandenes sikkerhetsutfordringer.

Det transatlantiske forholdet er grunnlaget for NATO-samarbeidet, og det er viktig at NATO også oppleves relevant for amerikansk sikkerhet. Det er derfor viktig at europeiske allierte kommer USA i møte og viser at vi tar sikkerhetsutfordringer i Europa og i Europas periferi på alvor.

Amerikanerne etterlyser at europeiske allierte tar mer lederskap i NATO. Her mener jeg at Norge kan spille en rolle. På grunn av vår særegne økonomiske situasjon vil det forventes mer av oss. Men dette kan også være en god anledning til å sette norske prioriteringer og perspektiver på dagsorden. Regjeringen har i Sundvoldenplattformen sagt at vi vil styrke Norsk engasjement i og bidrag til NATO, og at vi vil styrke samarbeidet med sentrale allierte i nærområdene og ta en lederrolle i utviklingen av tettere samarbeid og integrasjon i regionen.

Vi skal fortsette å sette fokus på nordområdene i NATO. Nordområdene er et område preget av lavspenning, men det er likevel viktig at alliansen har god situasjonsforståelse og evner å operere i dette området. Mer selvhevdende stormakter og økt aktivitet i nordområdene, gjør at vi - både som nasjon og som allianse - må være i stand til å møte mer tradisjonelle militære utfordringer også i nord.

Vi har investert i kapasiteter som gjør oss bedre i stand til å hevde vår suverenitet i våre nærområder, som nye fregatter, nye kystvaktfartøy, nye kystkorvetter og etterhvert nye kampfly. På denne måten skaffer vi oss økt situasjonsforståelse og evne til å operere i et område som er i ferd med å gjenoppstå som sikkerhetspolitisk interesseområde.

Vi opplever at Russland tydeligere markerer sine interesser i nord, og vi registrerer økt russisk aktivitet i nordområdene. Som ett av få NATO-land har vi et militært samarbeid med Russland og gjennomfører blant annet felles militære øvelser. Et godt samarbeid med Russland er en forutsetning for fortsatt lavspenning i nordområdene. Vi skal derfor fortsette å videreutvikle vårt gode forhold til Russland for å sikre stabilitet i våre nærområder. Samtidig skal vi ikke lukke øynene for utvikling i det russiske samfunnet vi mener går i gal retning.

Vi skal ha et robust nærvær i nord for å signalisere vi at vi som nasjon er i stand til å hevde suverenitet og beskytte våre interesser. Det er ingen motsetning mellom det å arbeide for et militært nærvær i nord og samtidig videreføre en lavspenningslinje i nordområdene og i Arktis.

Det er snarere slik at vi, ved å ha et jevnt militært nærvær og utøvelse av militære aktiviteter også i fredstid, skaper forutsigbarhet og stabilitet. Men Norge skal ikke gjøre dette alene. De utfordringene vi står overfor i nordområdene møter vi best ved å sørge for at NATO forblir en tydelig og troverdig aktør også i nord.

Tilrettelegging for trening og øving for allierte i våre nærområder i nord er et viktig bidrag fra Norge for å gjøre Alliansen mer relevant. Dette er også en god måte å synliggjøre NATO på og gi Alliansen et fotavtrykk i våre nærområder. Et synlig NATO bidrar til å skape troverdighet om Alliansens vilje og evne til å hevde medlemslandenes sikkerhetsinteresser.

Norge skal også fortsette å bidra i internasjonale operasjoner, når dette er nødvendig. Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner har vært - og er - et viktig bidrag til internasjonal fred og sikkerhet. Vår deltakelse på Balkan, i Afghanistan, i Aden-bukta, i Tsjad, og i Libya er alle ulike oppdag der vi har vært i stand til å stille med relevante kapasiteter – og ikke minst med høyt kvalifisert personell i nøkkelstillinger.

La meg før jeg avslutter si et par ord om arbeidet med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om «kvinner, fred og sikkerhet». Dette vil dere få høre mer om i løpet av konferansen, men jeg vil gjerne benytte anledningen til å understreke betydningen av dette arbeidet. Jeg har selv i mange år vært opptatt av viktigheten av å gjennomføre denne resolusjonen. Jeg var som nestleder ved vår NATO-delegasjon, sammen med min estiske kollega, selv med på å sette i gang arbeidet med å utarbeide en egen handlingsplan for gjennomføringen av SR 1325 i NATO. Vårt utgangspunkt var at innholdet i resolusjonen skulle bli en del av NATOs DNA. Det skulle ikke bare være flotte ord eller vendinger i en enkelt operasjon, men det skulle være noe som ligger i ryggmargen på de som utarbeider NATOs operasjonsplaner og inngå i alt det NATO gjør.  

Senest for to uker siden fikk vi en bekreftelse på at Norges innsats i dette arbeidet er av betydning og blir lagt merke til. Da deltok Forsvarsministeren på lanseringen av en uavhengig evalueringsrapport om gjennomføringen av SR 1325 i NATOs operasjoner. Rapporten, som er laget av det nordiske kompetansesenteret, der Norge bidrar, fremhever at NATO har gjort betydelige fremskritt i å integrere kjønnsperspektivet i NATO-ledete operasjoner.

Samtidig peker rapporten på at det fortsatt er behov for å øke bevisstheten rundt saken innad i NATO. Den norske diplomaten Mari Skåre, som er NATOs generalsekretærs spesialrepresentant for kvinner, har hatt en nøkkelrolle i dette arbeidet.

Det er viktig å understreke at det er hele Forsvarets ansvar å gjennomføre SR 1325. Forsvaret har fått i oppdrag å sikre at militære operasjoner planlegges og utføres på en måte som ivaretar både menn og kvinners sikkerhetsbehov. Det er et felles ansvar, og vi vil ha et forsvar og en allianse som tar dette arbeidet på alvor. 

Det gleder meg at våre NATO allierte og partnere i dag tydelig ser behovet for å inkludere kvinner i håndteringen av vår tids sikkerhetsutfordringer. Vi skal fortsette dette arbeidet. Vi skal fortsette å sende viktige signaler internasjonalt, og vi skal fortsette å sette handlekraft bak SR 1325.

Kjære venner,

Da jeg startet min karriere i utenriksdepartementet for snart 24 år siden, var sikkerhetspolitikken et klart mannsdoméne. Slik er det heldigvis ikke lenger. I dag er det en selvfølge at både ledere og forskere innenfor norsk sikkerhetspolitikk og samfunnssikkerhet er kvinner. Noen av de mest sentrale av dem kommer hit i dag. Jeg er helt sikker på at de alle vil gjøre sitt til at dere får en meget interessant og vellykket kvinnekonferanse.

Takk for oppmerksomheten.

Generalsekretær i Folk og Forsvar Monica Mattsson Kämpe takket statssekretær Øystein Bø for å ha holdt åpningsinnlegget på Kvinnekonferansen 2013 (foto: FD).