Åpning av historikerkonferanse i Kirkenes

Statssekretær Øystein Bø holdt dette innlegget ved åpning av historikerkonferansen i Kirkenes, 23. oktober 2014.

*Sjekkes mot fremføring*

 

Fylkesordfører, guvernør, kjære alle sammen, dorogie druzja,

I år markerer vi Grunnlovsjubileet i Norge. Vi markerer vår vei mot demokrati, frihet og selvstendighet.

Opp gjennom historien har våre verdier og vår sikkerhet blitt utfordret. Vår frihet og grunnleggende rettigheter er blitt krenket.

Og de er blitt forsvart - alene og sammen med viktige allierte.

 

I annen verdenskrig var Norge blant mange land som gjennomlevde mørke år med krig, ufred og okkupasjon. Men det var også en tid da nye og viktige allianser ble bygget.

Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941, brakte oss på samme side i kampen mot fascismen.

Med det kunne en felles front ta form. Fra vest kom Murmanskkonvoiene og ga Sovjetunionen nødvendig utstyr for å kunne fortsette kampene østfra. 

Havet ble en slagmark mettet på offervilje, tapperhet og ufattelige lidelser. Med britene i førersetet, ble slagskipet Tirpitz satt ut av spill i en høydramatisk aksjon. 

På land ble forberedelser gjort og aksjoner gjennomført i det godt skjulte.  

I mai 1944 ble Norge, Sovjetunionen, Storbritannia og USA enige om å kaste okkupasjonsmakten ut av Norge.
I oktober samme år krysset sovjetiske styrker grensen til Norge. Med det så vi begynnelsen på et frigjort Finnmark og et fritt Norge. 

 

Det som skjedde i løpet av disse dramatiske ukene og månedene er uløselig knyttet til vår nasjonale hukommelse og arv.

Vi vil for alltid minnes de sovjetiske styrkenes tapperhet og offervilje. For frigjøringen, den kom med en høy pris. Harde og blodige kamper resulterte i store tap av sovjetiske soldater, også på norsk jord.

Vi står i varig dyp takknemlighet til disse soldatene for deres innsats og deres ofre i kampen mot fremmed okkupasjon.

Vi takker og hedrer dem som bidro til at Norge kunne gjenvinne friheten og freden for 70 år siden.

Takket være dem kom krigens vendepunkt også til å bli merket i vårt eget land.

Og takket være de sovjetiske soldatenes heltemodige innsats kunne Finnmark som første landsdel etter krigen, gjeninnføre Grunnloven.

 

Jeg er glad for at vi 70 år etter frigjøringen kan ha en slik konferanse med de fremste ekspertene samlet. Vi trenger å forstå nye og viktige sider ved våre to lands historie. 

Men, kanskje enda viktigere er å unngå glemselen. Vi må aldri tillate oss å glemme. Historiene må gjenfortelles og holdes levende. De må deles med oppvoksende generasjoner. Vi trenger det. Det er vår plikt.

For min egen del bidro mine foreldre til at jeg selv har kunnet holde deler av denne i historien i hevd. Mors gjengivelse av hvordan hun hjalp sin far med å flytte våpen som tilhørte motstandsbevegelsen i Levanger, og fars fortelling om sine opplevelser da han som ung postkasserer måtte sørge for å få evakuert postkontoret i Honningsvåg i 1944, gjorde inntrykk på et ungt sinn, og sitter klistret den dag i dag. Jeg har fortsatt det telegrammet far sendte til Postdirektoratet med informasjon om evakueringen og beløpet i kassen da han stengte kontoret og forlot Honningsvåg.

Som historikere har dere en litt annen og enda viktigere rolle. Dere vil alltid søke en uhildet og mest mulig sannferdig gjengivelse av fortiden. Samtidig er dere bedre enn de fleste klar over hvor vanskelig det i store perioder har vært.

 

Den kalde krigen skiller seg ut som en tid da det ble lagt et lokk på sider ved historien det var vanskelig å snakke om.   

Viktige grupper eller hendelser ble ikke gjenstand for forskning eller anerkjennelse. Fordi det ikke passet inn i det eksisterende politiske klimaet. Det er også en del av vår historie.

Ja, alle har vi erfart hva det vil si å se historien i et nytt lys. Alle vet vi at det kan være en smertelig opplevelse.

Beretningen om de norske partisanenes innsats og behandlingen de fikk etter krigen tilhører et lite ærerikt kapittel i vår historie. De var viktige i kampen mot tysk opprustning i nord. Da freden kom var partisanene glemt i Norge.

Mottakelsen sovjetiske krigsfanger fikk da de returnerte fra fangenskap i land som Norge, ble også i lang tid fortiet. Med rette stilte mange nordmenn seg spørsmålet: Hva skjedde med de tidligere krigsfangene da de kom hjem? Kom de hjem som helter?

Operasjon Asfalt er en annen del av vår etterkrigshistorie, som i dag framstår lite verdig. Det har tatt tid å trekke denne operasjonen ut av glemselen.  I etterpåklokskapens klare lys, har vi vanskelig for å fatte hvordan dette kunne skje.

Forskning på disse og andre sider av vår felles historie er viktig. Åpen, fri og uavhengig forskning.

Jeg er trygg på at det fortsatt er viktige sider av vår felles historie som ikke er godt nok belyst. I dag, med lanseringen av bokverket om «Det asymmetriske naboskapet 1814-2014», tas dette viktige arbeidet videre. 

 

Våre to land møtes her i nord. I over tusen år har nordmenn og russere levd side om side. Aldri har det forekommet væpnet konflikt direkte mellom våre to land.

I et historisk perspektiv er en slik lang fredsperiode, mellom to folk, med felles grense, helt enestående.

Kontakt og samarbeid på tvers av landegrensen her i nord har vært, og er, en grunnpilar for fortsatt vekst og positiv utvikling.

Før var grensen en barriere. I dag er den en bro. I en tid da den politiske avstanden knyttet til situasjonen i Ukraina er stor, må vi holde fast ved folk-til-folk samarbeidet her i nord.

Store og små møteflater er viktig å utvikle. Kraftverket i Pasvik-elva er et av flere lysende eksempel på samarbeid som kommer begge land til gode.

Vi må fortsette å samarbeide om områder der geografien tilsier at samarbeid er nødvendig. Dette må vi gjøre fordi mange av mulighetene og utfordringene vi har i nord, møter vi og løser vi i fellesskap.

 

Bildet av nordmenn som forlater Bjørnevatn-gruvene i 1944 etter å ha blitt befridd av sovjetiske styrker, forteller mye om forholdet mellom våre folk.  

Det samme gjør bildene av nordmenn som på ulike måter hjalp sovjetiske krigsfanger i Norge.  

Begge handler om ønske om å komme mennesker i nød til unnsetning. 

Det er dette dypest sett frigjøringen handlet om.

I Grunnlovsåret 2014 skal vi minnes alle de tusenvis av ofre fra frigjøringen for 70 år siden. Vi skal huske hva det betød for vårt land og denne landsdelen.

Vi skal markere at kampen for frihet, demokrati og selvstendighet kom med en høy pris. Og, vi skal bevare dette minnet for fremtiden, slik at vi aldri glemmer de som ofret livet, for at vi, og våre barn, kunne leve i fred. Nå er det vi som må ta stafettpinnen videre.

Jeg ønsker dere alle en riktig god konferanse.

Takk for oppmerksomheten.