Misforstått om kampflykostnader

Statssekretær i Forsvarsdepartementet Øystein Bø hadde dette innlegget på trykk i Adressa 18. oktober 2014. Tittelen på innlegget var "Misforstått om kampflykostnader".

Misforstått om kampflykostnader

I fredagens utgave av Adresseavisen presenterer Per Marius Frost-Nielsen og Venstres Ola Elvestuen det som dessverre må regnes som misforståelser rundt kostnadene for de nye kampflyene F-35.

Den første misforståelsen er at Norge skal ha fått en eller annen form for spesialavtale rundt flypris eller industriavtaler for at vi skulle velge F-35. Den andre er at vi ved å redusere antall fly enkelt kan redusere de årlige driftskostnadene for flyet. Ingen av delene stemmer.

Det Frost-Nielsen ser ut til å overse er at vi ikke kjøper F-35 direkte fra USA, men at vi deltar som ett av ni land i et partnerskap. Alle landene i partnerskapet betaler samme grunnpris for flyene gjennom felles forhandlinger med produsenten hver gang en ny produksjonsserie skal bestilles. Når vi forhandler om prisen for flyet så gjør vi det i fellesskap, ikke hver for oss. Det er derfor ikke mulig for verken USA eller Lockheed Martin å gi Norge noen form for spesialbehandling i denne sammenheng.

Det samme gjelder industriavtalene. For F-35 eksisterer det ikke noen form for tradisjonell gjenkjøpsavtale der vi garanteres en viss mengde kontrakter. I stedet konkurrerer industrien i partnerlandene om å levere deler, og ikke minst vedlikehold til flyene, og da velges de som kan tilby den beste kombinasjonen av kvalitet, leveransedyktighet og pris. Regjeringen arbeider målrettet for å fremme norsk industri som leverandører til F-35 programmet, men heller ikke her er det mulig for USA eller Lockheed Martin å gi Norge noen form for spesialbehandling.

Den andre misforståelsen gjelder antall fly og driftskostnader. Antall fly vi kjøper er basert på ambisjonsnivået som Stortinget har vedtatt for forsvaret av Norge. Ambisjonen innebærer en kombinasjon av tilstrekkelig beredskap, reaksjonstid og utholdenhet til å løse flere krevende oppdrag samtidig. Basert på analyser ved blant annet Forsvarets forskningsinstitutt og Etterretningstjenesten har Forsvaret kommet frem til at minimumsantallet for Norge er 52 fly, noe som er bredt forankret i Stortinget. Det er dermed en direkte sammenheng mellom antall kampfly og Norges forsvarsambisjon.

Kutter vi antall fly vil vi ikke nå ambisjonsnivået Stortinget har vedtatt, og vi vil få en redusert evne til å forsvare Norge når det virkelig kreves. Driftskostnadene påvirkes av mye mer enn hvor mange fly vi kjøper - blant annet aktivitetsnivå, organisering, og vedlikehold. En reduksjon i antall fly vil derfor ikke ha forholdsmessig samme effekt på de totale driftskostnadene. Da reduserer vi verdien av Forsvaret mye mer enn vi sparer på driftsbudsjettet.