Europeiske sikkerhetsutfordringer i lys av den økonomiske krisen

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære kursdeltagere, mine damer og herrer,

Godt nytt år!

Forsvarets Høgskoles sjefskurs har en høy stjerne i norsk samfunnsliv. Ikke noe annet sted blir studentene i løpet av tre intensive måneder bedre kjent med Forsvaret og med norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk.

Dere har en spennende kurstid foran dere, og det er hyggelig for meg å få ta del i åpningen av dette kurset. Forsvarsministeren har bedt meg hilse til dere. Hun skulle gjerne skulle ha vært her selv i dag, men det var dessverre ikke mulig for henne.

Det føles bra å stå foran en slik forsamling, og kunne slå fast at vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.

Vi har moderne plattformer, vi har en kompetent organisasjon og vi har veldig dyktige ansatte. Norge får gode tilbakemeldinger og stor anerkjennelse for den innsatsen Forsvaret gjør ute. Dette vil dere få bedre kjennskap til i løpet av kursperioden. Dere vil også få omfattende kunnskap om hvordan vi organiserer vår nasjonale beredskap, hvilke kapasiteter Forsvaret har og det viktige samarbeidet mellom forsvar og politi.

Og, ikke minst, de tre månedene kurset varer gir dere også en unik anledning til å bygge nettverk, og til bli kjent med nye venner og kolleger, som mange av dere vil ha kontakt med resten av livet. En annen viktig del er det dere vil se og oppleve utenfor landets grenser. Dere skal reise til Brussel og Paris, og besøke ulike steder i Polen og Tyrkia. På alle reisemålene vil dere møte NATO-allierte, og dere vil på alle de stedene dere besøker møte ulike sikkerhetspolitiske erfaringer, utfordringer og forutsetninger. Dette vil gi dere et unikt utgangspunkt for enda bedre forstå den virkeligheten og helheten vi er en del av. Det vil også gi dere et bredere grunnlag for å forstå hvor viktig utviklingen i våre strategiske omgivelser er for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk.  

Et tema som er blitt særlig aktuelt, og som dere vil fordype dere i under kurset, er europeiske sikkerhetsutfordringer som følge av den globale økonomiske krisen. Den økonomiske krisen og konsekvensene for europeiske forsvarsstrukturer og samarbeid, gir grunnlag for bekymring og er et viktig punkt når vi møter våre allierte kollegaer. Jeg vil komme nærmere inn på dette.

Men først vil jeg heve blikket litt og berøre noen globale utviklingstrekk som kan få innvirkning på hvordan vi innretter vår sikkerhets- og forsvarspolitikk her hjemme.

Konturene av en ny internasjonal orden

Vi kan trygt slå fast at den internasjonale situasjonen er både uforutsigbar og krevende. Vi er vitne til en urovekkende utvikling i Midtøsten og flere steder i det nordlige Afrika. Det er dessverre ingen tegn til at borgerkrigen som har herjet Syria i tre år er over med det første. Det er positivt at vi har fått på plass den viktige avtalen om uttransportering og destruksjon av de kjemiske våpnene, der Norge, som dere har sett i nyhetsbildet de siste dagene, har en viktig rolle.

Men, konflikten i Syria fortsetter uansett for fullt. Den fortsetter å ta mange menneskeliv og den fortsetter å drive sivile på flukt.

Utviklingen i nabolandene – i Libanon og Irak spesielt, gir også grunn til bekymring. Vi ser at konflikten i Syria har bidratt til større spenning og økt instabilitet i andre land i regionen. Det er spenninger mellom ulike opprørsgrupper, som til en viss grad støttes av ulike land. Noen snakker om en «stedfortrederkrig». Det er en reell fare for at konflikten spres ytterligere. Egypt har heller ikke fått den demokratiske utviklingen mange håpet på med den arabiske oppvåkningen. Det er fortsatt uro og voldelige sammenstøt i landet. Vi har også en kritisk utvikling flere steder på det afrikanske kontinentet, nå senest i Sør-Sudan og i den Sentralafrikanske republikk. Dette er dessverre ikke en uttømmende liste, men illustrerer poenget om at vi står overfor uro og konflikt mange steder i verden – mange steder som ikke ligger så alt for langt fra Europa.

Samtidig er det positive utviklingstrekk. Avtalen mellom Iran og P5 +1 landene om Irans atomprogram, som vil tre i kraft neste uke, gir grunn til forsiktig optimisme.

Selv om vi skal være forsiktige med å forskuttere en endelig slutt på den militære delen av atomprogrammet, så er det positivt at landene har klart å fremforhandle en avtale med Iran. Den neste seksmåneders perioden blir interessant i forhold til om det vil være mulig å få til en mer omfattende avtale. 

På et litt annet plan er de globale maktforholdene i endring. USA er fortsatt verdens eneste supermakt, men regionale stormakter som Kina, Russland og India har blitt mer selvhevdende og har tydelige ambisjoner. Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag.

Russland har de senere årene satset tungt på modernisering av forsvaret. Dette er forståelig gitt manglende vedlikehold og økende forfall i det russiske forsvaret i årene etter Sovjetunionens fall. De siste årenes omfattende militære modernisering har ført til en betydelig økning i russisk militær evne. Dette er selvsagt noe vi følger nøye med på.

Et godt samarbeid med Russland er en forutsetning for fortsatt lavspenning i nordområdene. Vi skal derfor fortsette å videreutvikle vårt gode forhold til Russland for å sikre stabilitet i våre nærområder.  Samtidig skal vi ikke lukke øynene for utvikling i det russiske samfunnet vi mener går i gal retning.

I den senere tid har vi sett sterk økonomisk vekst i land i Asia, Latin-Amerika og i økende grad i Afrika, der det ikke i samme grad som i vesten er utviklet institusjoner som regulerer samarbeid. Samtidig har Europa, og til dels USA hatt lavere økonomisk vekst. Noen mener at dette gjør at vi går inn i en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Uansett gjør en slik utvikling det mulig å snakke om faren for økt stormaktsrivalisering. Det er i dag vanskelig å si hvordan de fremvoksende stormaktene vil forvalte sin status, og hvordan de vil se sin rolle regionalt og lokalt. Det som synes klart er at Vestens relative innflytelse minker. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Det er også vanskelig å forutse hva slags internasjonal orden vi vil stå overfor i årene som kommer. Men vi ser en ny dynamikk der nye allianser skapes. Med dem oppstår nye innbyrdes avhengighetsforhold og motsetninger.

Samtidig forblir tradisjonelle maktpoler og allianser både relevante og viktige. I en verden der vestlig dominans reduseres, må vi gjøre vårt for å videreutvikle og styrke våre europeiske og transatlantiske bånd. Dette legger regjeringen stor vekt på.

Den økonomiske krisen i Europa

Et av de store spørsmålene i NATO og EU den siste tiden er utvilsomt ettervirkningen av finanskrisen. Krisen startet i 2007 i USA, ble i 2008 en global kredittkrise, og utviklet seg i 2009 til en europeisk gjeldskrise.  

Den økonomiske krisen har ført med seg en økning i fattigdom, sosial uro, politisk ustabilitet og, ikke minst, mistillit til det overnasjonale nivået i Europa. Krisen i eurosonen er derfor av stor politisk betydning.

De siste måneders makroøkonomiske tall tyder på at Europa er på vei ut av krisen – som har utgjort den dypeste økonomiske resesjonen siden 1930-tallet og EUs kanskje største krise hittil.

Men både den globale og den europeiske økonomien er fortsatt sårbare. Nye tilbakeslag kan komme. Selv uten slike tilbakeslag vil veksten i store deler av Europa være svak i mange år fremover.

Selv om det ikke lenger er noen umiddelbar fare for at Eurosonen skal bryte sammen, er det fortsatt store strukturelle utfordringer.

I kjølvannet av finanskrisen har vi, slik som på 30-tallet, sett en økning i nasjonalisme, fremmedfrykt og anti-demokratibevegelser. Dette kan føre til økende polarisering og spenning internt i europeiske stater, slik vi bl.a. har sett i Hellas og Ungarn.

Det som i dag imidlertid er annerledes enn på 30-tallet er at de politiske forutsetningene for å håndtere disse utfordringene er langt bedre i dag enn de var i mellomkrigstiden. Dagens europeiske stater er i hovedsak veletablerte demokratier med et sterkt avhengighetsforhold til hverandre, både politisk, handelsmessig og sikkerhetsmessig.

Vi har sett at dette har gjort det mulig å finne samlende løsninger på finanskrisen, og vi må ha tillit til at det velutviklede europeiske institusjonelle samarbeidet vil bidra til å sikre den grunnleggende stabiliteten i Europa, selv i økonomiske krisetider.

En sentral institusjon i så måte er Den nordatlantiske Alliansen. NATO-paktens Artikkel 5 og kollektivt forsvar utgjør fortsatt kjernen i alliansen. Men, utvidelsen til 28 medlemsland, de tette transatlantiske forbindelsene, jevnlig kontakt gjennom de politiske konsultasjonsmekanismene, samt et bredt partnerskapssamarbeid har vært avgjørende for stabilitet og kollektiv sikkerhet i Europa. Når det er sagt, så vil sosial uro og mer innoverskuende politikere og velgere øke risikoen for at dette sikkerhetsfellesskapet svekkes, noe som kan føre til en svekkelse av NATOs troverdighet.

Den økonomiske situasjonen har medført kutt i forsvarsbevilgningene og svekket forsvarsevne. I lys av de store sosiale utfordringene i mange europeiske land er det vanskelig å argumentere for mer penger til forsvar. Dette kommer i tillegg til nesten to tiår med underinvesteringer i europeiske forsvarsstrukturer.

Faren i en slik situasjon er at budsjettene driver de sikkerhetspolitiske ambisjonene, heller enn at det er ambisjonene som driver budsjettene.

Europeiske allierte bruker nå årlig 10 % mindre på forsvar enn i 2008. Samlet tilsvarer dette årlig omtrent 5 norske forsvarsbudsjett. Gitt at BNP i eurosonen snart er tilbake på 2008 nivå, kan dette ses som en indikator på manglende europeisk vilje til å bruke like mye penger på forsvar som før.

Det er en nær sammenheng mellom økonomisk nedgang og kutt i forsvarsbudsjettene. De landene som har vært hardest rammet økonomisk, er også de som har kuttet mest. Forventet lav økonomisk vekst i årene fremover gjør at forsvarsbudsjettene i mange europeiske land trolig vil fortsette å krympe i enda noen år.

Kuttene har ført til reduserte forsvarsstrukturer. Dagens trusselbilde, uten en tydelig definert ekstern trussel, er imidlertid et ganske annet enn under den kalde krigen, og dagens sikkerhetspolitiske situasjon synes å tillate en reduksjon i styrkestrukturene. Kutt i strukturene har derfor fremstått som en legitim og enkel måte for mange europeisk stater å spare penger på.

Samtidig er det viktig å huske på at reduserte strukturer gir mindre fleksibilitet og mindre reservekapasitet til å håndtere uforutsette utfordringer.

Kuttene har også ført til redusert øvings- og treningsvirksomhet. Dette kan få negative konsekvenser for beredskapsnivået og evnen til operativt samvirke, såkalt ‘interoperabilitet’. Tilbaketrekningen fra Afghanistan vil øke europeiske alliertes evne til å respondere på kriser, men lang tids slitasje på både personell og utstyr vil kreve nye investeringer og opptrening av personellet for symmetriske operasjoner.

Vi ser at det også er de hardest rammede landene som kutter mest i nye materiellinvesteringer. I dag bruker hele 11 land i alliansen mindre enn 10 % av budsjettene på nyinvesteringer. Det er stort sett bare de store europeiske forsvarsnasjonene som evner å opprettholde et bærekraftig nivå på investeringene. På sikt vil dette kunne føre til at større forsvarsnasjoner må påta seg ytterligere forpliktelser for mindre staters sikkerhet.

Manglende materiellinvesteringer øker også faren for at forsvarsstrukturene ikke moderniseres raskt nok til å følge trusselutviklingen.

Flere nasjoner er i ferd med å nå en nedre smertegrense for opprettholdelse av enkelte kapasiteter. Dette har konsekvenser for både beredskap og stridsutholdenhet.

Det er også bekymringsfullt at allierte har kuttet hele kapasiteter eller anskaffelsesprogrammer, uten å konsultere eller koordinere med andre NATO-land. Dette kan gi alvorlige konsekvenser på sikt, og det kan oppstå gap som kan være vanskelig å fylle senere.

For å utnytte ressursene best mulig er det videre viktig å unngå duplisering av kapabiliteter. NATOs forsvarsplanleggingsprosess er den viktigste mekanismen for å sørge for at spesialisering kommer som en villet politikk, ’by design’ heller enn ’by default’.

Samtidig skal ikke den negative utviklingen overdrives. Europa vil også på mellomlang sikt (år 2020–2030) huse noen av verdens mektigste militærmakter. Selv om man vil måtte prioritere hardere enn før, vil europeiske allierte ikke oppgi sin globale rolle. Investeringer i kampfly, droner, ubåter, hangarskip og strategisk løftekapasitet legger til rette for dette. Alliansen prioriterer også investeringer i missilforsvar, spesialstyrker, cyberkapabiliteter og etterretning, som vil være viktig for å møte morgendagens utfordringer.

Problemet er at en større del av byrden vil falle et på et lite knippe europeiske allierte, og at det på litt sikt er en risiko for at lave forsvarsinvesteringer kombinert med økonomiske maktforskyvninger kan føre til et mer sårbart og mindre militært handlekraftig Europa.

Transatlantiske utfordringer

Samtidig som vi ser en skjevere byrdefordeling internt i Europa, har vi også fått en skjevere fordeling mellom USA og Europa. Den amerikanske andelen av NATO-landenes forsvarsbudsjetter har økt betraktelig de siste 20 årene. USA står nå for nærmere tre-fjerdedeler av NATOs samlede forsvarsutgifter (72 %). Diskusjonen om byrdefordeling i NATO har pågått i mange år, og oppstod ikke med den økonomiske krisen. Det som er nytt er at amerikanerne nå er enda tydelige på at denne utviklingen ikke kan fortsette. De krever at europeiske allierte må gjøre mer for å ta ansvar for egen sikkerhet.

Hvis skjevheten i byrdefordelingen fortsetter, frykter jeg at den amerikanske viljen til å investere i det transatlantiske forholdet kan svekkes. Dette er en utfordring europeiske allierte må ta alvorlig.

Vi må vise at Europa tar forsvar på alvor. Samtidig erkjenner vi at det vil være vanskelig å endre på ubalansen i byrdefordelingen, gitt den vanskelige økonomiske situasjonen i mange europeiske land. Det er lite som tyder på at europeiske allierte vil bruke mer på forsvar i tiden fremover. Vi må derfor være smarte.  Winston Churchill skal ha sagt: «Gentlemen, we have run out of money. Now we have to think.”

Dette har sunket inn i NATO. Alliansen har allerede tatt en del grep for å tilpasse seg den nye økonomiske realiteten. Noen av prosessene er nok blitt opplevd som smertefulle underveis. Samtidig er det liten tvil om at det er tatt nyttige grep, blant annet for å slanke kommandostrukturen. Økonomikrisen har slik sett vært nyttig, i den forstand at den har gitt oss et nødvendig insentiv til å effektivisere, utnytte ressursene bedre og bli mer handlekraftige. Vi er ikke helt i mål enda, men mye viktig arbeid er i gang.

De siste årene har det vært mye snakk om forsvarssamarbeid som en måte å bøte på noe av den negative effekten av lavere budsjetter.

Både gjennom NATO og EU, men også bilateralt og flernasjonalt, er det igangsatt arbeid for å se på nye samarbeidsformer, med sikte på å utnytte ressursene bedre. NATO har sitt «Smart Defence», mens EU snakker om «Pooling and Sharing». Begge disse tiltakene handler i bunn og grunn om å samarbeide mer. Det dreier seg om å investere i flere felleskapasiteter og etablere felles driftsløsninger for å oppnå lavere kostander til drift og vedlikehold på lang sikt. Dette er en riktig vei å gå. Samtidig har det vist seg å være langt mer utfordrende i praksis, selv om alle er enige om at økt samarbeid er avgjørende.

Vi ser også en utvikling der europeiske land i større grad enn tidligere har tatt ansvar for konflikthåndtering i sine nærområder. Vi så det i Libya der Frankrike og Storbritannia tok lederskap, i Mali og nå senest i den Sentralafrikanske republikk, der Frankrike har vært i front. Dette er nok vel så mye et resultat av at, særlig Frankrike, har tatt ansvar i sine tidligere kolonier, som at USA de senere årene har vært mindre villige til å engasjere seg i nye konfliktområder og å ta lederskap i den europeiske randsonen.

Uansett, så blir den franske innsatsen lagt positivt merke til i Washington, og der sett på som at Europa tar større ansvar i sin egen bakgård.

Selv om den utfordrende økonomiske og politiske sitasjonen i Washington har bidratt til et USA som er mer fokusert på interne utfordringer skal vi ikke overdrive betydningen av denne tendensen. Det er ikke slik at USA er i ferd med å abdisere fra den internasjonale arenaen. Det er heller slik at USA redefinerer sine interesser i en endret verden.   

Som global supermakt har USA også interesser i Asia og Stillehavsområdet. Asias betydning øker, både økonomisk, politisk, militært og som potensielt konfliktområde. Dette betyr også at den amerikanske oppmerksomheten om dette området øker. Fokuset på Asia er helt naturlig hvis vi ser på den utviklingen som har funnet sted i regionen de senere årene.

I lys av dette blir det enda viktigere for Norge og europeiske allierte å opprettholde og styrke de politiske båndene til USA. Et handlekraftig USA er i vår interesse. Det betyr at vi må arbeide enda hardere for å engasjere amerikanske politikere i felles sikkerhetsutfordringer.

En mer selvstendig europeisk evne til krisehåndtering vil bidra til dette. Det samme vil evnen til å bidra med etterspurte kapasiteter i allierte operasjoner.

Norges sikkerhet er fortsatt avhengig av et sterkt og relevant NATO. Det er derfor viktig for oss å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Norge i en særstilling i Alliansen

Norges unike økonomiske situasjon står i kontrast til situasjonen hos mange av våre allierte. Få land i Europa gjør som Norge og øker sine forsvarsbudsjetter. Vi investerer i egen sikkerhet gjennom å investere i forsvaret vårt. På denne måten forblir vi en relevant og troverdig alliert. Vi viser at vi tar vår del av byrdefordelingen. Etter USA, er Norge det landet i alliansen som bruker mest penger på forsvar per innbygger.

Vår budsjettsituasjon tillater nyinvesteringer i høyteknologisk materiell. Slik sett tilhører vi en gruppe allierte som både har evne og vilje til å stille høyverdige militære bidrag i høyintensitetsoperasjoner.

Vi har gått fra å være en liten til en mellomstor alliert. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere.

Men det betyr også noe annet. Det stilles større forventninger til oss.  Det forplikter her hjemme og når vi kalles på der ute.

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA. Dette gjorde forsvarsministeren klart da hun hadde samtaler med sin amerikanske kollega, Chuck Hagel, i Washington i forrige uke. Det betyr blant annet mer øving og trening – i Norge og steder der USA øver og trener. Neste år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Regjeringen vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot toppmøtet i Storbritannia i september vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. For NATO er mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjør selve fundamentet. Uten dette vil ikke Alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer økt trening og øving for å sikre evne til samvirke mellom allierte - og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative (CFI). Mer øving og trening skal sørge for at vi vedlikeholder evnen til å operere sammen, også etter Afghanistan. Og, vi må sørge for at vi på en god måte bevarer og videreutvikler de erfaringene vi har med oss fra Afghanistan.

Dette initiativet handler ikke bare om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om å komme USA i møte.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar i dag dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa er ikke bare en nettoimportør av sikkerhet. Vi er også en eksportør.  Fortellingen om NATO som politisk samlende i et tidligere splittet Europa, må gjenfortelles med nye og tidsriktige virkemidler. Vi må sørge for at forståelsen og kunnskapen om NATOs betydning ikke forvitrer.

Samtidig skal vi jobbe videre for at USA fortsetter å engasjere seg i europeiske sikkerhetsbehov. CFI handler derfor også om amerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa. Og det handler om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Vi ønsker å være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Jeg har allerede vært inne på at NATO i økende grad nok vil bli avhengig av de store forsvarsnasjonene. Vi ser at de store nasjonene står fram og tar lederskap.

Norge legger derfor vekt på å videreutvikle forsvarssamarbeidet med land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Disse nasjonene er blant våre nærmeste og mest kapable europeiske allierte, og kan utgjøre samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Slikt samarbeid kan også bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Dette kan være utfordrende for de enkelte landenes suverenitet. Like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Regjeringen vil også prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet, NORDEFCO. I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på dette samarbeidet.

At regjeringen så seg nødt til å avbryte kontrakten med Sverige om felles anskaffelse av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller svensk-norsk samarbeid. At vi samme dag underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly, understreker dette. Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av det flernasjonale forsvarssamarbeidet. Anskaffelsen fra Sverige av nye CV90 panservogner til Hæren er den største investeringen i Hæren noensinne.

De nordiske land skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan har samarbeidet, spesielt på logistikksiden, gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

Nordisk samarbeid betyr økt operativ effekt til en bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr blant annet mer øving og trening på tvers av landegrensene, slik vi allerede ser at norske, svenske og finske jagerflygere regelmessig samtrener i luftrommet over det nordlige Sverige.

Avslutning

Kjære alle sammen,

Vi står overfor et komplekst sikkerhetspolitisk bilde. Vi ser fremveksten av nye stormakter, mens gamle konsoliderer seg på nytt. Vi konstaterer at land utenfor NATO øker sine forsvarsutgifter, mens mange allierte reduserer sine. Vi ser skjerpede fronter mellom stormakter i Stillehavsområdet, og konflikt i den europeiske randsonen.

I dette nye sikkerhetspolitiske landskapet er det minst like viktig som før at vi videreutvikler og styrker våre europeiske og transatlantiske bånd. Og at vi fortsetter å styrke NATO som forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør.

Gjennom de kommende tre månedene vil dere få større innblikk i disse problemstillingene. Dere har utvilsomt en spennende tid foran dere. Utnytt denne muligheten godt. Vi trenger alle faglig påfyll, og vi trenger å forstå verden rundt oss – en verden som er i stadig endring og der vi i høyeste grad er med på ferden.

Takk for oppmerksomheten!