Øystein Bøs tale til Kvinners frivillige beredskap (KFB)

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære venner,

Jeg synes jeg kan si det nå. Det er tredje året på rad at jeg får lov til å innlede på kvinnekonferansen, og da er vi langt på vei mot en god tradisjon. Og, det er en sann glede å få lov til å vende tilbake til en forsamling som er så opptatt av forsvars- og sikkerhetspolitikk, kvinners roller i forsvar og beredskap og frivilliges rolle som det dere er.

For, spørsmålet kan ikke lenger være hva som er kvinners roller i disse spørsmålene, men hva som eventuelt ikke skulle være det. Kvinner er for lengst fullt integrert i alle samfunnsroller, også i forsvarssektoren.

I løpet av 2015 er nærmere 40 prosent av de som kalles inn til sesjon del 2, for å avtjene verneplikt i 2016 - kvinner. Fordi de er motivert. Jeg hadde nært sagt selvsagt. Og enda bedre nyheter: Forsvaret mener nå at verneplikten i seg selv, og informasjon om den, vekker motivasjonen hos stadig flere kvinner. Det å bli informert gir motivasjon. Det bør ikke overraske. Unge norske kvinner er målrettet og godt informert. De vil ut og vise hva de kan. Heldigvis får Forsvaret nyte godt av det. Og Forsvaret har mye bra å tilby tilbake. Så må vi bli enda bedre på områder der vi ikke er kommet helt i mål.

 

Dagens tema

Dagens tema er FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 – hva har vi oppnådd etter 15 år? Og hvor går veien videre? Temaet diskuteres både her hjemme og i mange andre land. Det er 15 år siden FNs Sikkerhetsråd vedtok denne historiske resolusjonen. Den har banet vei for et systematisk internasjonalt politisk arbeid for kvinner, fred og sikkerhet. Her hjemme inviterer både utenriksministeren og forsvarsministeren til 15-årsmarkering 19. november. Sammen med en rekke andre aktører fra det sivile samfunn, er Kvinners frivillige beredskap og Lotteforbundet invitert. 

FN-resolusjon 1325 og tilhørende resolusjoner bør være godt kjent i denne forsamlingen. Kort fortalt handler det om en erkjennelse av at krig og konflikt ofte rammer jenter og kvinner på en særlig brutal måte. Samtidig har jenter og kvinner for sjelden plass ved bordet der krig og konflikt skal avsluttes, og fred skal skapes. Kvinner er systematisk underrepresentert, både i militære styrker, og i den sivile makteliten i mange land. Dette på tross av at kvinners deltakelse, rettigheter og behov er sentrale faktorer for internasjonal fred og sikkerhet. Varig fred er simpelthen ikke mulig uten at kvinnene er med. Hvis kvinnene ikke har eierskap til løsningen, har heller ikke befolkningen eierskap. Da blir freden sjelden varig. Kvinners deltakelse i freds- og stabiliseringsprosesser er en nødvendig forutsetning for varige og bærekraftige løsninger.

Det ble nylig lansert en global studie i FN som skulle vurdere hvordan FN-resolusjon 1325 er fulgt opp gjennom 15 år. Konklusjonene er blandet. Ja, det gjøres innsats og ja, denne gir effekt. Kvinner er blitt mer involvert i fredsprosesser og fredsbygging. Temaet er kommet langt høyere opp på agendaen. Ingen kan lenger avfeie dette som irrelevant i sikkerhetspolitikken. Samtidig er det mye som gjenstår. Det mangler systematikk og kompetanse. Til dels mangler det nok dessverre også på viljen til å komme videre. Vil man prioritere dette, er det fullt mulig.

 

Handlingsplanen

Jeg er stolt over å representere en regjering som har denne viljen til å prioritere kvinner, fred og sikkerhet, og som er svært tydelig på det. Regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet for tidsrommet 2015 til 2018 har en rekke klare budskap.

For det første er temaet kvinner, fred og sikkerhet en del av sikkerhetspolitikken. Vi har som mål å endre sikkerhetspolitiske institusjoner slik at dette faktum viser seg i handling. Da må vi starte med oss selv. Vi kan ikke stille krav bare til andre. Også Norge har mye å rette på. Vi må bli bedre på å gi kvinner høynivåoppdrag for fred og sikkerhet. Riktignok har vi sendt ut verdens første kvinnelige kontingentsjef til FN-operasjoner. Men vi burde hatt langt flere kvinnelige ledere – militære og sivile.

Og, vi er heller ikke gode nok på systematisk å ha fokus på kjønnsperspektivet i internasjonale operasjoner. 

For det andre er vi opptatt av at det handler både om kvinners deltakelse og beskyttelse, og at forebygging står sentralt. Det blir misforstått kun å fokusere på offerrollen. Det er kvinners deltakelse i viktige prosesser knyttet til fred og sikkerhet som utgjør forskjellen, som legger grunnlaget for nytenking og utvider perspektivet.

For det tredje forplikter handlingsplanen hele organisasjoner. Den skal ikke bare gjennomføres av kvinnene i organisasjonene. Det er Forsvarets jobb å gjennomføre tiltak for kvinner, fred og sikkerhet. Dette kan ikke velges bort eller sees på som noe «kvinnene må fikse selv». Dersom institusjonell læring og endring ikke skjer, har vi rett og slett feilet.

For det fjerde er vi opptatt av handling og resultater. For Forsvarets del snakker vi om å videreutvikle måten vi opererer på, slik at vi sikrer at kjønnsperspektivet er ivaretatt rutinemessig. Det som faktisk teller er resultater, ikke hva vi sier eller hvordan vi personlig stiller oss til kvinners rettigheter. Spør de kvinnene som lever i konfliktområdet. De vil ha fred, sikkerhet og innflytelse. Det handler om liv og død, om undertrykkelse og nød. (Selvopplevd eksempel fra Bosnia)

Sist, men ikke minst slår denne handlingsplanen fast at det ikke er snakk om enten operativ effekt eller kjønnsperspektiv, men begge deler samtidig.  Det er dokumentert at det gir bedre situasjonsforståelse når kvinner trekkes med i prosessene. Det gir oss effekt å la både kvinner og menn håndtere konflikt.

Skulle dette angivelig være noe nytt og utenfor boksen? I så fall er den boksen alt for liten og snever.

 

Fra ord til handling

Nå handler det om å omsette ord til handling. Oppdraget er gitt. Det oppdraget lever ikke på siden av Forsvarets generelle oppdrag, men er en integrert del av det.Det er først og fremst i måten vi opererer på ute at resultatene vil vise seg. Jeg vet at forsvarssjefen er opptatt av å integrere kjønnsperspektivet i sine operasjoner. Dette ser vi allerede resultater av.

I Afghanistan har vi truffet tiltak – over og under radaren – for å fremme kvinners roller i krig og fred. Vi har støttet kvinnelige politi og soldater, og vi har konsultert og engasjert kvinner. Vi har avdekket et potensial som vil gi bedre operasjoner. Samtidig er det ikke enkelt. Konfliktområder er områder der mennesker undertrykkes og brukes. Da har ofte jentene og kvinnene det verst. Men hadde det vært enkelt, hadde vi kanskje ikke hatt behov for en handlingsplan. Den gir oss det skyvet vi alle trenger, enten det handler om Forsvaret, utenrikstjenesten, bistandsorganisasjoner eller andre aktører.

 

Veien videre

Jeg ser på arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet som en historisk nødvendighet, en varig utvikling i menneskerettighetsarbeidet og i arbeidet mot krig og konflikt. Blant annet faller dette arbeidet inn under NATOs helhetlige tilnærming.

Bygging av sivilsamfunnet og håndtering av væpnet konflikt finner ofte sted samtidig, og er to sider av samme sak. I mange operasjoner er det å vinne «hearts and minds» - hjerter og hoder, altså - sentralt i strategien. Da må vi vinne hjertene og hodene til hele befolkningen, ikke bare til den mannlige delen. FN-resolusjon tvinger oss til å ha både et sivilt og militært blikk på konflikten samtidig.

Og, så skal det ikke være nødvendig å rettferdiggjøre kjønnsperspektivet hver gang. Jeg vil ha operasjonsplanlegging der kjønnsperspektivet er en integrert del av perspektivene, planleggingsprosedyrene, og prioriteringene. Det var også utgangspunktet mitt da jeg som nestleder i Norges NATO-delegasjon, sammen med min estiske kollega, i 2009, tok et initiativ for å få økt NATO-fokus på kvinner og sikkerhet, og SR 1325. Kjønnsperspektivet måtte bli en del av NATOs «DNA» - det skal sitte i ryggmargen. Mari Skaare, som har gjort en strålende jobb for å få gjennomført dette i NATO, vil nok snakke mer om det etterpå.

Hennes innsats har vært avgjørende for at nettopp NATO, der vi har forpliktet oss bl.a. når det gjelder kollektivt forsvar, også forplikter oss når det gjelder kvinner, fred og sikkerhet.

Da må vi jammen også følge med. Vår innsats skal være et forbilde for andre. Derfor vil vi fortsette å følge med i det Forsvaret gjør på dette området. Her kan vi ikke ha noen hvileskjær.

Jeg er også opptatt av at Norge er, og skal være, en bidragsyter i FN-oppdrag innen kvinner, fred og sikkerhet. Norske offiserer har allerede bidratt for eksempel med forebyggende arbeid mot seksualisert vold i konflikt. Det er ikke lett, men det er viktig og det er fullt mulig.

Noen av dere vil kanskje si at dette budskapet har både denne og tidligere regjeringer kommet med før. Hva har egentlig skjedd siden den første handlingsplanen kom i 2006? Til det vil jeg gjerne si to ting:

1325 var ukjent svært lenge. Mange trodde det ikke handlet om sikkerhetspolitikk i det hele tatt, men kun om kvinnerekruttering og likestilling i Norge. For Forsvarets del er det mye som har skjedd. Det er sunket inn at kjønnsperspektivet er kommet for å bli. Forsvaret har begynt å respondere, og fortsetter å stille større krav til seg selv for å bli bedre. Pågående operasjoner har pålegg om å ta inn kjønnsperspektivet. For det andre, så er det nå en gang slik at ting tar tid, særlig når det er holdninger og oppfatninger som skal endres. Forsvaret gjennomgår nå store endringer og er i en modningsprosess. Kvinner kommer inn i organisasjonen i økende antall gjennom verneplikten.

Dere har sikkert sett oppslagene, både fra Vernepliktsutvalgets rapport, og fra mediesaker der kvinner har gjort seg erfaringer i Forsvaret. Forsvaret kjenner utvilsomt på voksesmerter, samtidig som det skjer mye positivt. FN-resolusjon 1325 er del av læringen og organisasjonsutviklingen. Endring er, som vi alle vet, krevende.

Vår jobb er å følge med og følge opp. Akkurat det har jeg tenkt å fortsette med. Det er så enkelt: Handlingsplanen er veien å gå, og vårt mål er at Forsvaret lykkes i å gå den veien.

Jeg vil takke KFB og deres partnere for å sette 1325 på dagsorden i dag. Det er betimelig, og jeg er tilfreds med at denne regjeringen har mye å bringe til torgs. Og at Forsvaret jobber med oss i dette. Fortsett å følg med på det vi og Forsvaret gjør. Sammen kan vi fremskaffe resultater.

Takk for oppmerksomheten.