Nyhetssak fra utvalget som har vurdert skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt

Innledning

Finansdepartementet oppnevnte utvalget den 21. juni 2017. Utvalget fikk i mandat å utrede skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt, herunder å vurdere balansegangen mellom Skatteetatens behov for kontrollopplysninger og skatterådgivernes behov for klientkonfidensialitet.

Utvalgets mandat har vært som følger:

1. Skatterådgiveres opplysningsplikt
   • Å redegjøre for skattemyndighetenes behov for opplysninger, og vurdere i hvilken grad dette behovet tilfredsstilles under gjeldende rett
   • Å redegjøre for innholdet i skatterådgiveres opplysningsplikt under gjeldende rett, og vurdere hvorvidt denne bør utvides
2. Skatterådgiveres taushetsplikt
   • Å redegjøre for gjeldende rett om skatterådgivernes taushetsplikt, og vurdere om det bør gjøres ytterligere begrensninger i taushetsplikten på skatteområdet
3. Opplysningsplikt om skatteplanleggingspakker
   • Å vurdere om anbefalingene fra BEPS-prosjektet om skatterådgiveres opplysningsplikt krever lovendring for å gjennomføres i norsk rett
   • Å vurdere behovet for en egen opplysningsplikt om skatteplanleggingspakker

Punkt 1 og 2 står i nær sammenheng og har blitt behandlet samlet, mens punkt 3 har blitt behandlet for seg.

I tråd med mandatet inneholder utredningen en gjennomgang av hvilke opplysningsplikter og taushetsplikter de ulike skatterådgivere har, herunder en grundig vurdering av advokaters taushetsplikt. Utredningens vurderinger og forslag er i stor grad basert på det informasjonsbehovet Skatteetaten har oppgitt til utvalget at skattemyndighetene har. Utredningen inneholder utvalgets vurdering av i hvilken grad dette behovet anses å være dekket under gjeldende rett og utvalgets anbefalinger om hvordan ytterligere informasjonsbehov kan ivaretas.

Utvalget foretar en vurdering av grensene mellom opplysningsplikten og taushetsplikten, og kommer med klargjøringer og anbefalinger med sikte på å oppnå klarere grenser. Utvalgets flertall foreslår ikke generelle begrensninger i skatterådgiveres taushetsplikt på skatteområdet, men fire utvalgsmedlemmer anbefaler en utvidet opplysningsplikt om gjennomføring av transaksjoner.

Utvalget gir en fremstilling og vurdering av anbefalingene i OECD/G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting) tiltak 12 om opplysningsplikt for skatterådgivere og kunder om aggressiv skatteplanlegging. I tilknytning til dette har utvalget sett særlig hen til EUs rådsdirektiv 2018/822/EU («DAC 6») som inneholder EUs oppfølging av BEPS-prosjektets tiltak 12. Utvalget foreslår at det innføres en opplysningsplikt om skattearrangement for skatterådgivere og kunder som i stor grad samsvarer med EUs direktiv.

Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for utredningen, med vekt på hovedpunktene.

Skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt

Innledning

Utvalget har vurdert om skatterådgiveres opplysningsplikt til skattemyndighetene bør utvides som følge av Skatteetatens rapporterte behov. Utvalget har i hovedsak kommet til at dette er opplysningsplikter som bør legges på den skattepliktige selv, og at disse opplysningene skal gis uoppfordret. Utvalget har, mot et medlems stemme, også kommet til at advokaters taushetsplikt ikke bør begrenses som følge av skattemyndighetens behov.

Utvidet opplysningsplikt – konsernstrukturer og formålet med finansielle transaksjoner

Utvalget har vurdert om det bør pålegges uoppfordret opplysningsplikt om konsernstruktur for skatterådgiver eller den skattepliktige selv. Utvalget anbefaler at det foretas en helhetlig utredning av skattepliktiges rapportering av konsernforhold, og om disse pliktene kan samordnes slik at opplysninger om eierforhold rapporteres ett sted. Utvalget foreslår også at opplysninger om eierskap i selskap mv. i utlandet bør rapporteres i aksjonærregisteroppgaven, men at Skatteetaten bør vurdere om man kan benytte opplysningene som rapporteres i regnskapet om det samme.

Utvalget har i henhold til mandatet vurdert om skatterådgiveres opplysningsplikt bør utvides til å gjelde formålet med finansielle transaksjoner. Etter utvalgets vurdering innebærer forslaget om lovfesting av omgåelsesnormen, som er fremmet i Prop. 98 L (2018-2019), et redusert behov for opplysninger om den skattepliktiges subjektive formål med transaksjonen. På denne bakgrunn foreslår ikke utvalget å innføre opplysningsplikt om formålet med finansielle transaksjoner. 

Advokaters taushetsplikt, ekstern og intern advokat

I utredningen gir utvalget sin oppfatning om grensedragningen mellom tredjeparters opplysningsplikt til skattemyndighetene og skatterådgiveres yrkesmessige taushetsplikt, med særlig fokus på advokaters sterke taushetsplikt og grensene for egentlig advokatvirksomhet. Grensedragningen har betydning både for skattemyndighetenes adgang til å få opplysninger fra advokater som tredjepart, og for adgangen til å få opplysninger fra skattepliktige selv. I denne forbindelse har utvalget tatt stilling til om det bør gjøres ytterligere begrensninger i advokaters taushetsplikt på skatteområdet.

Utvalget har særlig sett på grensen for egentlig advokatvirksomhet og advokaters taushetsplikt ved utøvelsen av ulike roller. Utvalget er delt (4-4) i vurderingen av om veiledningen rettskildene gir, er tilstrekkelig, og fire medlemmer anbefaler at det i forbindelse med oppfølgingen av Advokatlovutvalgets utredning (NOU 2015:3) gis tydeligere føringer. Uavhengig av om grensene for egentlig advokatvirksomhet gjøres tydeligere, mener også fire utvalgsmedlemmer at det er rom for å pålegge opplysningsplikt om gjennomføring av transaksjoner, selv om de inngår som elementer i oppdrag som ellers er egentlig advokatvirksomhet. Utvalgsmedlemmene foreslår at departementet vurderer om det kan være hensiktsmessig å innta opplysningsplikt om gjennomføring av transaksjoner i skatteforvaltningsloven, og viser til at en slik opplysningsplikt er innført i Danmark.

Utvalget redegjør for interne rådgiveres adgang til å påberope seg taushetsplikt, og anbefaler at internadvokater ikke lenger skal være beskyttet av advokaters sterke taushetsplikt. Etter utvalgets vurdering er det problematisk at internadvokater som følge av sitt ansettelsesforhold hos klienten ikke vil ha mulighet til å oppfylle kravet til fullstendig uavhengighet. Advokaters sterke taushetsplikt er i stor grad begrunnet i klientens behov for å søke uavhengige råd, og utvalget kan ikke se at hensynene bak advokaters taushetsplikt skal kunne gi kommunikasjonen mellom en arbeidsgiver og en ansatt advokat en sterkere beskyttelse enn arbeidsgivers kommunikasjon med andre ansatte. Etter utvalgets oppfatning er dette hensyn og betraktninger som både er av avgjørende betydning, og som ikke er drøftet i tilstrekkelig grad, verken av Advokatlovutvalget eller i Høyesteretts praksis. Utvalget kan ikke se at tungtveiende hensyn begrunner hvorfor internadvokater skal stilles i en annen stilling enn andre ansatte i virksomheten når det gjelder taushetsplikt. Utvalget viser også til at internadvokater ikke er underlagt sterk taushetsplikt i de fleste europeiske land, herunder i Sverige, Danmark og Finland, og at dette også er linjen EU-domstolen har lagt seg på i konkurranseretten. 

Utvalget redegjør for grensedragningen mellom opplysningsplikt til skattemyndighetene og klientens taushetsrett, og for konsekvensene av at den skattepliktige påberoper seg taushetsrett for forhold betrodd en advokat. Utvalget vurderer også den nærmere grensen for skattepliktiges rett til ikke å fremlegge konkrete typer dokumenter for skattemyndighetene som følge av taushetsrett.

Gjennomføring av BEPS tiltak 12 – forslag til opplysningsplikt om skattearrangement

Innledning

Utvalget anbefaler at det innføres opplysningsplikt om skattearrangement som utgjør risiko for aggressiv skatteplanlegging, i tråd med anbefalingene i BEPS-prosjektets tiltak 12. Utvalget har lagt vekt på at det er viktig at Norge kan bidra med informasjon i internasjonale fora og utveksle informasjon om grenseoverskridende arrangementer med andre land. Videre viser utvalget til at opplysninger om skattearrangement vil kunne gi skattemyndighetene bedre analysegrunnlag, som kan gi nyttig informasjon om uønskede tilpasninger til skattereglene.

Utvalget foreslår at det innføres opplysningsplikt om skattearrangement med nærmere angitte kjennetegn, og bygger i stor grad på DAC 6, men med tilpasninger til norske forhold. Forslaget gjelder i utgangspunktet både innenlandske og grenseoverskridende skattearrangement.

Opplysningsplikt om skattearrangement

Utvalget har ikke definert «skattearrangement», men mener dette vil omfatte enhver plan, opplegg eller overenskomst, for eksempel flere disposisjoner eller transaksjoner, som fanges opp av nærmere angitte kjennetegn, og hvor hovedfordelen eller en av hovedfordelene ved arrangementet er å oppnå en skattefordel.

Utvalget flertall foreslår at det innføres opplysningsplikt om skattearrangement som inneholder minst ett av følgende kjennetegn:

• Kunden eller deltakere i arrangementet blir pålagt konfidensialitet om fremgangsmåten for arrangementet
• Tilbyderens honorar er direkte knyttet til at den forventede skattefordelen oppnås
• Arrangementet er i det vesentligste standardisert med begrenset behov for individuell tilpassing
• Arrangementet innebærer erverv av hele eller deler av et foretak hvor:
  • foretakets hovedvirksomhet avvikles i forbindelse med ervervet, og
  • den som erverver, eller en tilknyttet person av denne, benytter foretakets underskudd påløpt før ervervet
• Arrangementet innebærer at en inntekt omdannes til kapital, gave mv. som skattlegges lavere enn inntekt eller som ikke skattlegges
• Arrangementet omfatter sirkulære transaksjoner hvor det benyttes mellomliggende foretak uten kommersiell hovedfunksjon eller transaksjoner som nøytraliserer eller opphever hverandre eller har lignende egenskaper
• Arrangementet omfatter fradragsberettigede betalinger mellom to eller flere tilknyttede personer hvor
  • mottakeren ikke er skattemessig hjemmehørende i noen jurisdiksjon,
  • mottakeren er hjemmehørende i en jurisdiksjon som har selskapsskattesats på null eller tilnærmet null,
  • mottakeren er hjemmehørende i en jurisdiksjon som er inntatt i EUs eller OECDs lister over ikke-samarbeidende jurisdiksjoner,
  • betalingen er unntatt fra beskatning i jurisdiksjonen hvor mottakeren er skattemessig hjemmehørende, eller
  • mottakeren av betalingen nyter godt av et fordelaktig skatteregime i den jurisdiksjonen hvor vedkommende er skattemessig hjemmehørende.

Hvem skal ha opplysningsplikt: Primær og sekundær

Utvalget anbefaler at den som utvikler, tilbyr, tilrettelegger eller gjennomfører skattearrangement (tilbyderen), har den primære opplysningsplikten om arrangementet. Etter utvalgets forslag vil kunden i visse tilfeller få sekundær opplysningsplikt. Sekundær opplysningsplikt vil for det første inntre når tilbyderen ikke er hjemmehørende i den samme jurisdiksjonen som den som benytter arrangementet – og der arrangementet er opplysningspliktig. For det andre vil den sekundære opplysningsplikten inntre når det ikke finnes noen tilbyder, for eksempel når den som skal benytte arrangementet selv har utviklet det. Endelig vil den sekundære opplysningsplikten inntre når tilbyderen som følge av advokaters taushetsplikt ikke kan gi opplysningen til skattemyndighetene.

Når skal opplysningene gis

Utvalget foreslår at fristen for å gi opplysninger for tilbyderen av skattearrangementet skal være 30 dager etter det som først inntreffer av (i) den dagen arrangementet ble gjort tilgjengelig for gjennomføring, (ii) den dagen arrangementet er klart for gjennomføring, eller (iii) når det første skrittet i gjennomføringen av arrangementet ble foretatt. Forslaget samsvarer med fristen etter DAC 6.

Et mindretall på tre utvalgsmedlemmer mener at opplysningene etter sekundær opplysningsplikt bør gis i forbindelse med skattemeldingen for å minimere byrden for den skattepliktige.

Hva skal det gis opplysninger om

Utvalget foreslår at den opplysningspliktige skal gi opplysninger om identifikasjon av seg selv og andre involverte, herunder tilbydere og kunder. Videre bør det gis opplysninger om hvilke kjennetegn som medfører at arrangementet er opplysningspliktig, og en beskrivelse av arrangementet. En slik beskrivelse bør omfatte fremgangsmåten for å gjennomføre arrangementet, herunder en oversikt over alle rettslige disposisjoner som er involvert. Dersom arrangementet omfatter grenseoverskridende transaksjoner, bør det oppgis hvilke andre jurisdiksjoner som er involvert og eventuelt hvilke utenlandske rettsregler som er relevante. Den opplysningspliktige bør også gi en beskrivelse av skattefordelen som søkes oppnådd eller verdien av arrangementet dersom dette er mulig. Endelig bør det gis opplysninger om dato for gjennomføring av arrangementet eller planlagt gjennomføring.

Sanksjoner for brudd på opplysningsplikten

Utvalgets flertall foreslår at brudd på opplysningsplikten skal kunne sanksjoneres med tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Flertallet foreslår at den skattepliktige skal kunne sanksjoneres på lik linje med tilbydere og andre kunder som anses som tredjeparter etter skatteforvaltningsloven. Et mindretall på tre utvalgsmedlemmer mener at der det er den skattepliktige som har plikt til å gi opplysninger, men misligholder denne plikten, er tilleggsskatt en tilstrekkelig sanksjon. Det innebærer at sanksjon bare er aktuelt der hvor opplysningssvikten har eller kunne hatt betydning for skatteplikten.