To EU-forordninger på hvitvaskingsområdet tas inn i EØS-avtalen

Forordning (EU) 2018/1108 gir regler om utpeking av sentrale kontaktpersoner for betalingsforetak som på tvers av grensene i EU/EØS-området tilbyr tjenester, herunder ved bruk av agenter.

Forordningen trådte i kraft i EU 30. august 2018, og er vedtatt av EU-kommisjonen med hjemmel i fjerde hvitvaskingsdirektiv (direktiv (EU) 2015/849 – AMLD IV) artikkel 45 nr. 9.

Sentrale elementer i forordningen ble gjennomført i hvitvaskingsforskriften §§ 7‑1 og 7‑2 i 2018. Forordningen inneholder mer detaljerte regler om arbeidet til det sentrale kontaktpunktet enn det hvitvaskingsforskriften har i dag. Som følge av krav i EØS-avtalen kan det legges til grunn at forskriften som inkorporerer forordningen vil tre i kraft 26. september 2020. Forordningen vil bli inkorporert med hjemmel i hvitvaskingsloven § 40.

EU-kommisjonen vedtok videre forordning (EU) 2019/758 i 2019, som trådte i kraft i EU 3. september 2019. I forordningen gis det nærmere tekniske standarder til utfylling av fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 45 nr. 6 om minimumstiltak som skal iverksettes der rapporteringspliktiges rutiner ikke kan gjennomføres som følge av regelverk i tredjeland. Forordningen vil bli inkorporert i norsk rett som forskrift til hvitvaskingsloven § 39 femte ledd, og det kan legges til grunn at forskriftsendringen vil tre i kraft 26. september 2020.