Regjeringen viderefører boliglånsforskriften

Finansdepartementet har i dag fastsatt en ny boliglånsforskrift som trer i kraft 1. januar 2020. Kravene i dagens boliglånsforskrift videreføres i den nye forskriften som skal gjelde frem til 31. desember 2020.

– Høringen har vist at det er bred enighet om at forskriften bør videreføres. Når varigheten nå settes til ett år, kan vi gjennomføre en helhetlig vurdering av boliglånsforskriften og forbrukslånsforskriften neste år, sier finansministeren.

Boliglånsforskriften stiller krav til lånets belåningsgrad, avdragsbetaling, kundens betjeningsevne og gjeld i forhold til inntekt. Bankene kan gi en viss andel lån som ikke oppfyller alle kravene i forskriften. Denne fleksibilitetskvoten er 10 prosent av utlånsvolumet hvert kvartal, med unntak av i Oslo, der den er 8 prosent.

– En uendret fleksibilitetskvote gjør at bankene fortsatt kan utøve godt bankhåndverk, for eksempel når de behandler lånesøknader fra førstegangskjøpere med god betjeningsevne uten tilstrekkelig egenkapital, sier Jensen.

Husholdningenes gjeld er fortsatt en risiko

Den vedvarende veksten i husholdningenes gjeldsbelastning er et tegn på at finansielle ubalanser har bygget seg opp. Det er bred enighet i norske og internasjonale fagmiljøer om at den høye gjelden i husholdningene utgjør en sårbarhet for norsk økonomi. I september publiserte det europeiske systemrisikorådet (ESRB) en advarsel om at det norske boligmarkedet utgjør en kilde til systemrisiko for finansiell stabilitet. Den siste tiden har imidlertid kredittveksten kommet noe ned, og boligprisene har stabilisert seg.

– Utviklingen i kreditt- og boligmarkedet og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet tilsier at vi bør videreføre kravene i gjeldende forskrift. Samtidig deler jeg Finanstilsynets bekymring for at stadig flere lån gis til låntakere med gjeld tett opp mot forskriftens grenser. Det er viktig at bankene gjør forsvarlige kredittvurderinger også innenfor forskriftens rammer, sier Siv Jensen.

Særskilte krav i Oslo

I 2017 ble det innført enkelte særskilte krav for utlån i Oslo som svar på den høye prisveksten. Bankenes fleksibilitetskvote ble satt til 8 prosent mot 10 prosent i resten av landet. Kravet om maksimal belåningsgrad for lån med pant i sekundærbolig i Oslo ble satt til 60 prosent mot 85 prosent i resten av landet. Disse kravene videreføres i den nye forskriften.

– Selv om boligprisveksten i Oslo nå har stabilisert seg noe, kan vi ikke utelukke nye perioder med urovekkende høy prisvekst. Økte priser vil gjøre det vanskeligere for folk å komme inn på boligmarkedet. Særkravene har trolig bidratt til å redusere omfanget av boligkjøp for investeringsformål i Oslo, sier Jensen.

Bakgrunn

Sterk vekst i husholdningenes gjeld og i boligprisene førte til at Finansdepartementet 15. juni 2015 fastsatte en forskrift som regulerer bankenes utlånspraksis for lån med pant i bolig. Boliglånsforskriften har senere blitt videreført og endret to ganger. Gjeldende forskrift trådte i kraft 1. juli 2018 og skal gjelde frem til 31. desember 2019.

Finansdepartementet sendte 10. september 2019 et forslag fra Finanstilsynet om å endre og videreføre boliglånsforskriften ut på høring. Høringen ble avsluttet 22. oktober.

Finansdepartementet fastsatte 12. februar 2019 en midlertidig forskrift om bankenes utlånspraksis for forbrukslån, etter mønster fra boliglånsforskriften. Forskriften skal gjelde frem til 31. desember 2020.

Oppfølging av enkelte høringsinnspill

Departementet åpner for at bankene kan ta hensyn til innestående beløp på BSU-konto ved beregning av gjeld i forhold til inntekt (gjeldsgraden). BSU-midler kan allerede tas med ved beregning av belåningsgrad. Dermed vil ikke forskriften være til hinder for at unge kan fortsette å dra nytte av den gunstige boligspareordningen etter at de har kjøpt sin første bolig.

I høringen har det kommet opp et spørsmål om hvordan forskriften skal tolkes i situasjoner med flere låntakere. Forskriften er ikke til hinder for å se låntakernes økonomi samlet i vurderingen av betjeningsevne og gjeldsgrad. Bankene må imidlertid uansett gjøre en selvstendig forsvarlighetsvurdering av begge låntakerne.