Begrunnet bekymring

VGs leder 7. mars hevder at statsminister Erna Solberg og jeg utviser en «overdreven bekymring» når vi peker på at veksten i produktiviteten har falt de senere årene, mens lønningene har fortsatt å øke markert.

Det er riktig at fordelingen av inntektene mellom ansatte og eiere ligger nær gjennomsnittet for de siste 40 årene. Dette har vært mulig fordi mange norske bedrifter har hatt en god utvikling i prisene på sine produkter. Bildet er imidlertid ikke like gunstig for alle. Virksomheter som konkurrerer på de mer tradisjonelle eksportmarkedene i Europa sliter. Ifølge NHOs ferske økonomibarometer sier halvparten av industribedriftene at svak kostnadsmessig konkurranseevne er et hinder for å gjennomføre investeringer.

Høye kostnader er ikke bare en utfordring for utekonkurrerende industri. Vi ser nå også at kostnadsnivået presser næringer som leverer til petroleumsvirksomheten. I fjor tapte norske verft flere anbudskonkurranser på norsk sokkel til utlandet, og det er varsler om oppsigelser i leverandørbransjen. Etterspørselen vris mot billigere alternativer i andre land, for eksempel ved at store selskaper setter ut oppgaver innen regnskap og IKT.

Selv om de fleste så langt har fått del i den gode prisutviklingen, er det dermed krefter som trekker i motsatt retning. Det er en grunn til å være opptatt av produktivitet. En annen grunn er at vi ikke kan opprettholde en høy vekst i levestandard, dersom vi ikke også greier å opprettholde høy vekst i produktiviteten. I motsetning til VGs leder mener jeg at vi ikke skal vente til tidene snur. Allerede i budsjettet for 2014 gjennomførte vi vekstfremmende skattelettelser og flyttet bruken av penger over mot investeringer i samferdsel og kunnskap. På budsjettkonferansen denne uken forsetter vi arbeidet med å gjøre Norge mer produktivt. Det er mulig VG og Jens Stoltenberg mener det er uproblematisk å havne på en øde øy. Da forutsetter de at man har en båt. Denne Regjeringen innser at vi må bygge båten.