Trenger vi avvenning fra oljeavhengigheten?

Sjekkes mot framføring

Se lysarkene fra presentasjonen her

 

Innledning

Takk for invitasjon til å snakke om et viktig tema – et tema som engasjerer meg og som opptar hele regjeringen.

Temaet er behovet for omstilling og behovet for reformer som kan ruste Norge for fremtiden. Det er i hvert fall slik jeg har tolket spørsmålet dere har stilt meg i dag: Trenger vi avvenning fra oljeavhengigheten?

Et tegn på oljeavhengighet er nemlig at vi unngår å gjennomføre nødvendige reformer. Dette gjelder ikke denne regjeringen.

Vi vet at vi står foran store omstillinger og vi vet hva som vil kreves av oss.

Så la meg starte med å summere opp i tre punkter regjeringens ambisjoner:

• Vi ønsker å reformere, effektivisere og avbyråkratisere.
• Vi ønsker å redusere det samlede skattenivået
• Og vi ønsker å investere mer i kunnskap, infrastruktur – og utvikle velferdssamfunnet slik at det kan møte fremtidens behov.

Men før jeg går mer inn på dette, la meg ta et skritt tilbake å si noe om det økonomiske bakteppet – utgangspunktet for hvorfor omstillinger og reformer er nødvendig.

 

Bedring i USA, fortsatt svakt i euroområdet

Utviklingen i verdensøkonomien de siste årene illustrerer at det kan ta lang tid å komme tilbake i normal gjenge etter en finanskrise. Særlig i euroområdet er det fortsatt land som sliter med lav økonomisk aktivitet og høy ledighet.

Selv om det er utsikter til høyere vekst hos våre handelspartnere neste år enn i år, er situasjonen fortsatt usikker.  Det svekker ikke bare et marked mange norske bedrifter selger til, men det gjør også at våre europeiske konkurrenter jobber iherdig for å bli mer konkurransedyktige, nyskapende og effektive.

Lyspunktene i verdensøkonomien er i deler av Asia og Afrika – samt i i USA.

Det siste året har også vist oss at geopolitikk og sikkerhetspolitikk kan påvirke den økonomiske utviklingen. Også i framvoksende økonomier har usikkerheten økt. Et markert tilbakeslag i disse økonomiene vil bremse veksten ute. Det kan gi en større nedgang i priser på petroleum og andre råvarer.

 

Oljevirksomheten har lenge vært en motor i norsk økonomi

Som en liten, åpen økonomi ble også vi rammet av finanskrisen.

Her i Norge har vi likevel vært så heldige at vi har kunnet snakke om en finansuro fremfor en finanskrise.

For det første fordi myndighetene tidlig forsto alvoret og la frem pakker for kommuner og næringsliv.

For det andre ble det ingen krise her i Norge, fordi oljeprisen raskt tok seg opp igjen etter fallet.

Og oljen har vært en viktig drivkraft i norsk økonomi, spesielt  siden begynnelsen av 2000-tallet.

Fra 1970 og fram til tidlig på 1980-tallet steg etterspørselen fra oljevirksomheten fra 0 til rundt 10 prosent av verdiskapingen i vår fastlandsøkonomi.

De neste 20 årene svingte etterspørselen fra næringen rundt dette nivået, men med en fallende tendens på slutten av perioden.

Deretter begynte etterspørselen å stige igjen på 2000-tallet.

Deler av etterspørselen fra oljevirksomheten retter seg mot utlandet, men mye også mot vår fastlandsøkonomi.

Statistisk sentralbyrå har anslått at 8 prosent av samlet norsk sysselsetting i 2009 var direkte eller indirekte knyttet til leveranser i petroleumssektoren og i selve petroleumsvirksomheten.

Analyser tyder på at aktiviteten i petroleumssektoren også kan ha trukket produktiviteten i norsk fastlandsøkonomi opp.

Utfordringene ved å utvinne petroleum har bidratt til viktig kompetanse- og teknologiutvikling, både på sokkelen og blant underleverandører. Mange bedrifter har vridd seg over mot mer lønnsom produksjon. Det gjelder ikke bare industrivirksomhet, men også store deler av tjenestesektoren.

 

Oljeprisen har falt den siste tiden, men er ventet å ta seg noe opp igjen framover

 Denne figuren viser utviklingen i oljeprisen gjennom de siste fem årene. Den minner oss om at utviklingen i internasjonal økonomi er usikker. Det skaper usikkerhet også her hjemme.  

I sommer var oljeprisen nesten 115 dollar per fat. I midten av november, nederst på under 80 dollar fatet[1]. Dette er det laveste nivået siden høsten 2010.

Høye olje- og gasspriser har gitt store inntekter for Norge i årene etter årtusenskiftet. I Nasjonalbudsjettet for 2015 ble oljeprisen anslått til 670 kroner per fat i år og 650 kroner per fat til neste år. Dersom oljeprisen isteden skulle bli liggende på dagens nivå i 2015 (80 dollar eller 540 kroner per fat), vil det isolert sett trekke disponibel inntekt for Norge ned med rundt 50 mrd. kroner, eller 1¾ pst. Høy skattesats innebærer at staten tar det største tapet i en slik situasjon, selv om også oljeselskapenes inntekter trekkes ned.

Markedsaktørene venter  nåat spotprisen vil ta seg litt opp igjen de neste årene. Nye anslag fra det internasjonale energibyrået peker også i retning av at oljeprisen vil ta seg opp igjen.

Det er stor usikkerhet om utviklingen i oljemarkedet framover. Veksten i etterspørselen i verdensøkonomien, herunder Kina og India, vil ha stor betydning. På tilbudssiden er usikkerheten om den politiske situasjonen i mange produsentland stor.

Det er også usikkerhet om betydningen av produksjon av ukonvensjonell olje for tilbudet av olje. Samtidig vil satsing på klimapolitiske tiltak, fornybar energi og teknologisk utvikling blant annet i transportsektoren kunne påvirke oljeprisen.

Det er nettopp dette bakteppet alle har snakket om.

Hva skjer den dagen oljen ikke er den samme motoren i økonomien?
Hva skal vi vi leve av når oljen ikke lenger er en soloppgangsnæring, men en solnedgangsnæring?
Hvilke ben skal vi stå på da?

 

Omslag i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten

Alle analysemiljøer og bedriftene anslår at oljeinvesteringene skal kraftig ned til neste år.

Etter 2015 kan etterspørselen fra petroleumsnæringen igjen øke litt i noen år, men trolig langsommere enn verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Anslagene er usikre og vi må regne med at utviklingen vil påvirkes av hvilken vei oljeprisen tar.

På sikt må vi uansett vente oss at aktiviteten i petroleumsvirksomheten vil bli lavere enn i dag.

Det er mye som tyder på at det det store oljeskiftet står foran oss.

I perioden fram til 2020 anslås etterspørselen fra petroleumsvirksomheten å falle tilbake til nivået i 2008, målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Vi må regne med ytterligere nedgang også etter dette.

Denne utviklingen vil gi behov for omstillinger i norsk økonomi.

Men, som dere økonomer selv sier: ”Oljeinvesteringene er langsiktige i sin natur, og oljeprisfallet har en begrenset kortsiktig effekt”. Det er med andre ord ingen grunn til bekymring helt ennå.

Oljen vil fortsatt være en viktig næring for Norge. Derfor skal vi sette stor pris på den, og sørge for at Norge også i lang tid fremover har en betydelig olje- og gassnæring.

Oljen har gitt Norge en gullalder. Og det er utvinningsteknologien som er grunnlaget for denne gullalderen.

For selv om Norge i hovedsak produserer og eksporterer råvarer, kreves det stadig mer kunnskap og høyteknologiske løsninger for å utvinne og produsere disse råvarene.

For å klare å være konkurransedyktige på dette området har vi blant annet fått en subsea-industri og en maritim næring i verdenstoppen.

Og det finnes mange gode eksempler på omstillingsdyktige bedrifter her i landet. La meg trekke frem ett eksempel:

I september besøkte jeg Borregaard i Sarpsborg.

Det som opprinnelig var er cellulosefabrikk har i dag blitt et demonstrasjonsanlegg for ny teknologi. Det utvikles metoder for å utnytte stadig mer av treverket, ofte i konkurranse med petroleumsbaserte produkter.

Ved å utnytte sin kunnskap om fornybart biologisk råstoff gjør Borregaard treindustrien globalt konkurransedyktig. På samme tid utvikler de nye produkter som kan selges i nye markeder.

Det er derfor viktig at den økonomiske politikken støtter opp under en utvikling i retning av en mindre oljeavhengig fastlandsøkonomi.

Men vi må ta tak i utfordringene som har kommet vår vei. Og vi må satse på kunnskap, innovasjon og teknologi.

 

Kostnadsnivået en utfordring for næringslivet

For det første er kostnadsnivået en utfordring for næringslivet. Kostnadene er knyttet til både offentlige reguleringer, skatter, avgifter, og lønnsnivået vi har.

Når etterspørselen fra oljevirksomheten etter hvert avtar, må norske bedrifter vri seg mot andre markeder. Det kan bli krevende dersom kostnadsnivået i Norge fortsetter å ligge langt over nivået hos våre handelspartnere uten at det er basert på et tilsvarende høyere produktivitetsnivå.

Høy oljepris og høy aktivitet i Nordsjøen har bidratt til at lønningene i en årrekke har økt raskere i Norge enn i andre land, samtidig som krona har styrket seg.

Mange næringer merker at norsk arbeidskraft er dyr, også oljerelaterte næringer. Flere bedrifter har mistet store kontrakter på norsk sokkel til utlandet de siste årene.

Nedgangen i oljeprisen er et varsel om at vi ikke kan regne med at høye priser på det vi selger til utlandet vil være nok til å forsvare vårt høye lønnsnivå. Selv om kronen har svekket seg en del gjennom de siste to årene, er kostnadsnivået vårt fortsatt høyt målt i felles valuta.

Mange bedrifter merker at de utenlandske konkurrentene puster dem i nakken med et stadig press på prisene nedover. Den svake veksten i produktiviteten de siste åtte årene er derfor bekymringsfull.

 

Produktivitetsutviklingen er avgjørende for vår fremtidige velferd

For det andre er produktivitetsutviklingen en utfordring.

De siste årene har veksten i produktiviteten i norsk økonomi vært svakere enn den har vært tidligere.

Produktiviteten er sentral for velstandsveksten i landet vårt. Og en høy produktivitetsvekst og god omstillingsevne går hånd i hånd.

På lang sikt er det høyere produktivitet og mer effektiv bruk av ressurser som er veien til å opprettholde den veksten i levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste førti årene.

Faktisk er det slik at hvis Norge greier å øke den årlige veksten i produktiviteten med 0,2 prosentpoeng, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn hele oljeformuen.

For meg er det derfor åpenbart at redusert vekst i produktivitet må møtes med politisk handlekraft. Det ville i hvert fall være uansvarlig å møte utfordringen med likegyldighet.

Det kan selvsagt være ulike grunner til at produktivitetsveksten har falt.

For å svare på hva som er de underliggende årsakene til at produktivitetsveksten har falt og for å gi råd om en politikk som kan bidra til økt vekst i produktivitet, har regjeringen satt ned en produktivitetskommisjon.

Produktivitetskommisjon skal legge frem sin første rapport i februar 2015.

Regjeringen sitter imidlertid ikke med hendene i fanget og venter.

Vi har startet arbeidet med å redusere skatter og avgifter – som vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere. Gi et løft til kunnskap, forskning og innovasjon, og vi skal satse på samferdsel.

Dette ser man tydelig spor av i statsbudsjettet for 2015, som jeg vil komme litt mer innpå nå.

 

Finanspolitikken i 2015

La meg først si noen ord om finanspolitikken, før jeg går mer inn på hvordan våre prioriteringer i budsjettet for 2015 kan bidra til å bedre omstillingsevnen i økonomien.

Den økonomiske politikken må støtte opp under en vekstkraftig økonomi som evner å omstille seg når aktiviteten i oljesektoren bygges ned.

Som dere ser av figuren ligger bruken av oljepenger under den såkalte 4-prosentbanen for forventet avkastning av pensjonsfondet. Det skyldes en særlig rask vekst i fondet i fjor. Gjennom fjoråret vokste pensjonsfondet med 1 200 mrd. kroner. Dette er like mye som et halvt års verdiskaping fra de drøyt to millioner seks hundre tusen menneskene som er sysselsatt i vår fastlandsøkonomi.

Utviklingen i fondet har løftet banen for forventet avkastning kraftig. Når avstanden til denne banen er på mange ti-talls milliarder kroner, bør vi ikke hente den inn igjen fra ett budsjettår til det neste.

Slik tallene så ut da vi la fram budsjettet kommer vi likevel litt nærmere: bruken av oljepenger svarer til 3 prosent av kapitalen i pensjonsfondet neste år, opp fra 2,8 prosent i år. [2]

Bruken av oljepenger trappes opp med 17 mrd. kroner fra 2014 til 2015. Det gir en budsjettimpuls på 1/2 prosentenhet av BNP Fastlands-Norge.

Det er den samme impulsen som vi foreslo for 2014 i tilleggsproposisjonen i fjor høst.

Også i budsjettene for 2004, 2005, 2009 og 2010 ble det lagt opp til en budsjettimpuls i denne størrelses­orden.

At impulsen i enkelte år har vært lavere må blant annet ses i sammenheng med at vekstutsiktene for norsk økonomi også kan ha vært annerledes.

Vi legger opp til å bruke 164 milliarder oljekroner neste år. Dette er nærmere 32 000 kroner per innbygger.

 

Thøgersen-utvalget

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg under ledelse av professor Øystein Thøgersen som skal vurdere praktiseringen av retningslinjene for bruk av oljeinntekter. La meg si litt om bakgrunnen.

Som jeg nevnte på forrige plansje har fondet blitt stort.

Utvalget må sees i lys av den kraftige veksten i Statens pensjonsfond utland, utfordringene norsk økonomi står overfor på kort og lang sikt, samt hensynet til kommende generasjoner.

På denne figuren ser dere at fondet har vokst fra 50 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i 2001 til over 200 prosent nå.

I 2013 økte Oljefondet i verdi med 1200 mrd. kr. Skulle vi fulgt handlingsregelen mekanisk, måtte vi økt oljepengebruken på ett år med 48 milliarder kroner.

Og la meg vise dere et lite eksempel på hvor meningsløst det er å styre budsjettene fra år til år basert på at vi skulle fulgt 4-prosentbanen mekanisk. 

Rundt 300 milliarder kroner av verdiøkningen i Oljefondet i 2013 skyldes at norske kroner svekket seg i verdi. Det skulle alene tilsi 12 milliarder kroner i økt oljepengebruk – selv om kronesvekkelsen ikke har noe å si for hvor mye utenlandske varer og tjenester fondet kan kjøpe.

Men hva om fondet faller i verdi? Skal vi da kutte igjen i oljepengebruken? La oss si at vi får en korreksjon i aksjemarkedet slik at fondets verdi faller med 10 prosent eller 550 milliarder kroner, for eksempel som følge av et tilbakeslag i Kina. Det skulle tilsi at vi måtte redusere oljepengebruken igjen med 22 milliarder kroner. Et tilbakeslag i Kina ville trolig gitt lavere oljepris med påfølgende lavere oljeinvesteringer og økonomisk vekst. I en slik situasjon er det lite rasjonelt å redusere oljepengebruken – den bør heller økes når konjunkturene snur.

Utvalget skal derfor vurdere behovet for å supplere retningslinjene med tilleggsregler eller ved å understreke hensyn som bør tillegges særlig vekt ved utformingen av finanspolitikken.

Utvalget skal også vurdere hvordan det innenfor rammene av retningslinjene i større grad kan tas hensyn til behovet for å fremme vekstevnen i fastlandsøkonomien.

 

Vår skattepolitikk

Så vil jeg snakke om et felt som er veldig viktig for konkurransekraftig og omstillingsdyktig næringsliv, nemlig skattepolitikken.

Skatte- og avgiftspolitikken er en viktig del av regjeringens arbeid for en mer produktiv økonomi. Skattesystemet har mye å si for hvordan folk flest og norsk næringsliv bruker ressursene. Regjeringen har et klart mål om et lavere skatte- og avgiftsnivå.

Med forslagene vi nå legger fram, blir de samlede skatte- og avgifts-lettelsene siden regjeringen overtok på over 15 milliarder kroner.

Regjeringen prioriterer skattelettelser som forenkler og gjør skattesystemet mer effektivt. Det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. En slik skattepolitikk vil ha gode dynamiske virkninger i økonomien.

Vi har senket skattene – og det har vi gjort fordi næringslivet trenger det. Fordi vi må ha et skattenivå som er mer harmonisert med land vi konkurrerer med.

Vi har fjernet arveavgiften, som jeg vet har vært en bekymring for mange familieeide bedrifter.

Og vi har redusert formuesskatten og fortsetter nedtrappingen i 2015.

Utenlandske eiere i Norge slipper formuesskatten, mens norske eiere må betale. Det gir norske bedrifter en konkurranseulempe. Særlig bedrifter med lite kapital og bedrifter i oppstartsfasen har blitt rammet hardt av denne skatten.

Slik kan vi ikke ha det. Dersom vi ønsker et sterkt norsk privat eierskap i norske bedrifter, bør vi ikke pålegge norske eiere store ulemper som utenlandske eiere ikke har.

Beskjeden fra næringslivet er tydelig. Ti næringsorganisasjoner, fra Bondelaget til NHO, ønsker å redusere formuesskatten. Det har vi fulgt opp slik vi lovet i høstens forslag til statsbudsjett.

Framover vil også få en bred diskusjon om veien videre ned.

2. desember legger Scheel-utvalget frem sin anbefaling. Dette skatteutvalget ble satt ned av den forrige regjeringen for å vurdere nivået og innretningen på selskapsskatten.

Den forrige regjeringen ville ha en provenynøytral ramme, men denne regjeringen har bedt utvalget komme med forslag som samlet sett gir netto skattelettelser.

Jeg skal ikke forskuttere noe, men jeg er helt sikker på at det er nødvendig med større skattelettelser om vi skal klare å tilpasse oss til den mye lavere selskapsskatten vi ser i landene rundt oss.

I Sverige er selskapsskatten 22 prosent. I Danmark har de planer om å sette den ned til 22 innen 2019. Da ser jeg liten grunn til at vi kan se oss fornøyde med å ha kuttet skatten fra 28 til 27 prosent.

Jeg har også merket meg at utvalgsleder Hans Henrik Scheel uttalte følgende til VG 11.november og jeg siterer:

«Vi har vurdert om det i det hele tatt er grunnlag for formuesskatten som sådan. Vi har en del vurderinger og anbefalinger knyttet til den skatten.»

Så da mener kanskje ikke «alle» fagøkonomer at formuesskatten bør bestå, slik enkelte politikere hevder og VG tidligere har hevdet.

 

Forenklinger og avbyråkratisering

Et av denne regjeringens hovedprosjekter er forenkling. Det skal bli enklere å drive bedrift i Norge.

Tiden skal brukes på verdiskapning, og ikke på å fylle ut skjemaer.

I 2011 brukte norsk næringsliv 60 milliarder kroner på å etterkomme myndighetspålagte lover og regler. Regjeringen har satt seg som mål at disse kostnadene skal reduseres med 15 milliarder kroner innen utløpet av 2017.

Vi nærmer oss halvveis i dette arbeidet.

Videre legger regjeringen stor vekt på arbeidet for bedre tjenester og raskere saksbehandling. For mange kan møtet med det offentlige være tidkrevende og vanskelig for mange.

Vi vil fjerne unyttig rapportering, droppe unødige prosedyrer og dobbeltarbeid og forenkle regelverk der dette er mulig. Tidstyvene stjeler tid både fra innbyggere, næringsliv, fagfolk og ledere i forvaltningen.

Vi foreslår også å opprette et uavhengig regelråd for næringslivet. Regelrådet skal bidra til at næringslovet ikke påføres unødvendige byrder ved nytt regelverk.

I Sverige var regelråd et av hovedtiltakene for å nå målsettingen om 25 prosent reduksjon i administrative kostnader for svensk næringsliv.

Rådet skal være uavhengig og det skal fungere som et veiledende organ som skal hindre nye, unødige byrder for næringslivet.

 

 

Reform: Mindre byråkrati, mer igjen for pengene

Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for å bli mer effektiv. For å hente ut potensialet vil vi derfor også stille klare krav om mindre byråkrati og mer igjen for skattebetalernes penger.

Vi mener det er mulig å hente ut 0,5 prosent av alle driftsutgiftene som bevilges over statsbudsjettet. Det vil stimulere forvaltningen til å avbyråkratisere og bruke ressursene mer effektivt.

I 2015 gir reformen en gevinst på 1,4 milliarder kroner.

Sverige og Danmark har gjort det sammen, og OECD anbefalte Norge å vurdere en slik reform i 2013. Nå gjennomfører Regjeringen.

Kravet vil gjelde det meste av statlig forvaltning. Sektorer som er politisk prioritert, er ikke skjermet. Det er like viktig å sørge for effektiv ressursbruk innenfor Regjeringens prioriterte satsingsområder.

Langsiktige tiltak

Regjeringen har også tiltak for å få mer igjen for pengene på lengre sikt.

Ekspertutvalg

• Det er viktig med forutsigbar finansiering av investeringer, slik at investeringene kan gjennomføres på et rasjonelt vis og gi de virkninger vi ønsker oss.
• Vi setter nå ned et offentlig utvalg for å vurdere flerårige budsjetter på utvalgte områder og et tydeligere skille mellom investeringer og drift.
• Utvalget skal blant annet vurdere om vi har tilstrekkelig forutsigbare rammevilkår for investeringer og andre langsiktige tiltak.
• Utvalget skal ledes av direktør Øystein Børmer.

Reformer på mange områder

Regjeringen er også i gang med reformer på en rekke områder.

Vi har også startet arbeidet med en kommunereform, i skatteetaten, politiet og høyere utdanning.

Vi er i gang med en omfattende transportreform og vi etablerer et utbyggingsselskap for å bygge flere veger mer helhetlig og effektivt.

Og vi har startet arbeidet med å gjennomgå arbeidsmiljøloven og annet regelverk, og vi har satt ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom virksomheten i NAV.

 

Tydelige prioriteringer

Vel så viktig som hvor mye penger vi vil bruke, er hvordan vi skal bruke pengene. Denne Regjeringen har ambisjoner om mer enn å gi litt mer penger til alle områder hvert eneste år.

Med dette budsjettforslaget legger vi opp til betydelig satsing på fem tydelige hovedprioriteringer, nemlig samferdsel, helse, kunnskap, kommunene og justis og beredskap.

Vi vil prioritere tiltak for verdiskaping og økt produktivitet, og tiltak som gjør hverdagen enklere og tryggere for vanlige folk. Målet er å løse viktige oppgaver i dag, og samtidig ruste Norge for framtiden.

 

Statsbudsjettet 2015 – et første svar på kommende utfordringer

Det vil komme en dag hvor oljen tar slutt – og det skal vi være forberedt på ved å omstille oss. Spørsmålet som jeg ble utfordret på er om vi trenger en avvenning fra oljeavhengigheten.

Et tegn på oljeavhengighet er – som jeg innledet – at vi unngår å gjennomføre nødvendige reformer.

Denne regjeringen unngår ikke reformer. Mens de siste åtte årene har vært preget av reformtørke, møter denne regjeringen utfordringene med reformiver.

La meg derfor oppsummere noen av hovedpoengene mine i dag:

Vi er i gang med en rekke viktige reformer som kan øke produktiviteten, konkurransekraften og sysselsettingen i næringslivet.

Og når regjeringen snakker om konkurransekraft mener vi summen av hvor godt vi bruker ressursene våre i dag, og hvor tilpasningsdyktig og nyskapende vi er.

• Det handler om hvordan vi forvalter skattebetalernes penger,
• Det handler om å sikre rammebetingelsene for næringslivet,
• Det handler om å satse på innovasjon, kunnskap og teknologiutvikling,
• Det handler om et velfungerende arbeidsmarked, og
• Det handler om å gjøre hverdagen enklere for næringslivet.

Vi er nødt til å se fremover – ikke bakover.

Jeg mener Statsbudsjettet for 2015 er et første svar på de omstillingene som er foran oss når aktiviteten i oljevirksomheten etter hvert avtar.

Tusen takk for oppmerksomheten.