Sundvollen to år etter - hva ble det så langt?

Sjekkes mot
fremføring

Se lysarkene fra presentasjonen her

 

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen til å delta på Haugesundkonferansen.

Dette er andre gang jeg deltar på denne konferansen – og det er en glede å være her for første gang som finansminister og tale om vekstevnen i norsk økonomi, på det som er en av de viktigste møteplassene for det sterke maritime næringslivet på Vestlandet.

I løpet av halvannet år som finansminister har jeg blitt godt kjent med bredden i det norske næringslivet – og jeg kan med hånden på hjerte si at den maritime næringen har en helt spesiell rolle i det norske samfunnet.

Den er både blant våre mest tradisjonelle og vår mest innovative. Og Norges posisjon som en av verdens ledende maritime nasjoner har vi opparbeidet oss gjennom en sterk evne til omstilling og fornying. Det er noe næringen må bygge videre på – og andre næringer kan lære av nå som norsk økonomi går inn i nytt farvann.

***

De siste ti årene har vært en gullalder for norsk økonomi. Høy oljepris og høy aktivitet i petroleumssektoren har bidratt til vekst og velstand.

Sammenliknet med de fleste land klarte vi oss godt da det blåste som verst gjennom den internasjonale finanskrisen og vi ble skjermet for tøffe kutt og omstillinger.

Samtidig er vi veldig avhengige av den internasjonale utviklingen.

Vi er avhengige av vekstmarkedene, og hvordan utviklingen er hos våre nære handelspartnere. Der er det fortsatt store utfordringer.

Det siste året har også vist oss at geopolitikk og sikkerhetspolitikk kan få direkte konsekvenser for norsk økonomi.

Og ikke minst: fallende oljepriser får konsekvenser for vår industri.

Den svake veksten ute, gjør også den globale konkurransen stadig hardere. Våre konkurrenter jobber hele tiden for å bli mer konkurransedyktige, innovative og effektive. Det må vi også gjøre.

Vi har derfor i norsk økonomi og i norsk politikk, behov for mye omstillingsvilje. Vi har hatt et tiår bak oss i hvilestilling, nå må vi ha et tiår i omstilling.

Dette var også Høyre og FrPs budskap da vi dannet regjering for halvannet år siden, og det har ikke forandret seg siden.

Vi sa at oljeaktiviteten ikke lenger kom til å være motoren i vår økonomiske vekst. Det har vi sett tydelig den siste tiden.

Vi sa at kostnadsnivået er en utfordring for næringslivet.

Og vi understreket at svak vekst i produktiveten de siste åtte årene gjør det høye kostnadsnivå i Norge enda mer krevende i dag.

Den fallende oljeprisen kan virke dramatisk, men vi har visst lenge at etterspørselen fra oljenæringen ville nå en topp, målt i forhold til størrelsen på økonomien.

Men vi vil fortsatt ha glede av en stor olje- og gassektor i mange år. Oljesektoren blir ikke borte. Den vil fortsatt bidra betydelig til verdiskaping, sysselsetting og gi inntekter til staten.  Norsk leverandørnæring sitter med mye kompetanse, og vil også framover konkurrere om oppdrag i land utenfor Norges grenser.

Men den vil bli mindre viktig enn hva vi har vært vant til gjennom de siste ti årene. Det vil kreve omstillinger for bedrifter og arbeidstakere. De nye arbeidsplassene og den nye verdiskapingen må komme i andre næringer.

Dette krever industriell løftekraft. Men det har vi.

Norge har lykkes med omstillinger før. Fra 1970 til 2010 er ryddet vi plass til oljesektoren i norsk økonomi. Kapitalen, kompetansen og arbeidskraften som skulle inn i verdiskaping og nyskaping i oljesektoren måtte komme fra resten av økonomien.

Det var ingen lett omstilling – man fokuserte på det som ble borte. Tyssedal. Viking Askim. Anker batterier. Norrøna skofabrikk. Odda. Fredrikstad Mek Verk. Horten Verft. Christiania Spigerverk.

Men det var nødvendig for å gi oss den enorme velstandsøkning vi har opplevd, spesielt det siste tiåret.

Vi skal nå mot den nye normalen.  

Utfordringene vi står overfor nå er ikke de samme som under finanskrisen. Da stoppet de internasjonale finansmarkedene opp. Nå opplever vi et fall i oljeprisen som er krevende for norsk økonomi, men som er en fordel for svært mange andre land.

Norsk økonomi er nå ved et vendepunkt. Det er ikke krise, men den ventede nedgangen i etterspørselen fra oljevirksomheten betyr at vi skal bevege oss mot en ny normalsituasjon.

Utfordringen vår er å sørge for at lavere impulser fra oljeaktiviteten, ikke medfører at norsk økonomi stopper opp. Vi trenger vekst i økonomien for å finansiere velferden.

Da trenger Norge flere bein å stå på i fremtiden. Vi trenger ulike typer næringer.

Det avgjørende for oss som kommer fra oljealderen er å tenke fremover, gjøre de rette beslutningene, og omstille oss i tide.

Og omstilling er nødvendig, selv om vi har statens pensjonsfond, selv om vi har lav arbeidsledighet, og selv om vi fortsatt har økonomisk vekst.

Å utsette noe til i morgen som vi egentlig skal gjøre i dag er aldri noen god idé.

Vår framtidige velferd og arbeidsplasser bestemmes av hvor flinke vi er til å omstille oss i dag.

Denne regjeringen har vilje og evne til å gjennomføre nødvendige reformer og legge til rette for omstilling, innovasjon og økonomisk vekst. Andre partier må ha tilsvarende vilje og ikke bare være imot fordi det alltid har vært sånn.

Og vi har flere trender som skaper behov for omstilling. Jeg skal nevne noen.

For det første har vi en kostnadsutfordring.

Norske lønninger har siden årtusenskiftet gjennomgående økt raskere enn hos våre handelspartnere. Ser vi på lønnskostnadene i industrien ligger de 55 prosent høyere enn hos våre nærmeste handelspartnere i EU.

I global sammenheng er forskjellene enda større.

Vi har en stolt og sterk verftsindustritradisjon, men denne er nå i direkte konkurranse med Sør-Korea, og lønningene i Norge er tre ganger høyere enn i Sør-Korea.

For det konkurranseutsatte næringslivet er det derfor en fordel at kronekursen har svekket seg i takt med nedgangen i oljeprisen. Dette bidrar betydelig til å bedre konkurranseevnen til norske bedrifter.

Men noen taper også på at kronen svekker seg. Importbedrifter må betale mer for varene sine i norske kroner. Dette vil dels slå ut i høyere priser for forbrukerne og dels svekke inntjeningen til bedriftene.

For det andre, som jeg har vært inne på, har ikke produktivitetsutviklingen holdt følge med kostnadsveksten i Norge.

I årene etter 2005 har produktivitetsveksten avtatt markert. Det gir grunn til bekymring.

La meg forklare hvorfor.

Den desidert viktigste formuen vi har er verdien av vår arbeidsinnsats.

Verdien av oljeformuen, både det som ligger under havet og det vi har plassert i pensjonsfondet, utgjør bare 8 prosent av vår nasjonalformue.

Nåverdien av framtidig arbeidsinnsats utgjør 81 prosent, og er slik sett klart viktigst.

Slik var det også i 1996, da det første innskuddet på pensjonsfondet ble gjort, og slik er det i dag.

På lang sikt er det derfor produksjonen og arbeidsinnsatsen i fastlandsøkonomien som vil bestemme vårt velstandsnivå.

Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 prosent per år, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen.

Det gir grunn til å ta spørsmålet om produktivitetsutvikling på alvor.

Om en uke vil produktivitetskommisjonen legge fram sin første rapport.

I denne rapporten skal kommisjonen blant annet finne årsaker til at veksten i produktivitet har vært svakere siden midten av forrige tiår. Kommisjonen skal også identifisere områder der utfordringene for effektiv produksjon er særlig store. Det ser jeg fram til.

Selv om kronekursen har gitt et pusterom, er svakere produktivitetsvekst og høye kostnader en betydelig utfordring. 

I de siste ti årene har oljeprisen vært høy, mens kinesiske industrivarer har vært billige. Det har satt oss i en svært gunstig posisjon.

Bare en gang har vi hatt en tilsvarende utvikling, nemlig for akkurat 100 år siden.

Under første verdenskrig var skipsratene fantastiske, men krigen tok slutt.

Vi har vært heldige, og skal være glad for det, men det er ikke oss selv vi kan takke for dette.

Oljeprisfallet viser hvor sårbare vi er. Og avviket mellom kostnadsvekst og produktivitet kan innebære en dobbel usikkerhet for norsk økonomi, særlig dersom bytteforholdsgevinstene skulle bli reversert.

Vårt utgangspunkt for å omstille oss fra en oljedrevet økonomi til en mer kunnskapsdrevet økonomi burde likevel være det beste.

Vi har høyt utdannet arbeidskraft. Vi har en solid økonomi. Og norsk næringsliv har tradisjonelt vært gode på omstilling.

Og deler av industrien allerede i full gang med omstillingen.

I går besøkte jeg Zaptec AS i Stavanger som har utviklet teknologi for oljebrønner som også kan bli brukt til elbillading og boring på mars.

Det er et godt eksempel på hvordan nyvinninger enten det er i oljesektoren, i maritim næring eller andre deler av næringslivet, kan gi oss nye arbeidsplasser, bedrifter, og løsninger på steder vi ikke ante.

Poenget er selvsagt at vi ikke ennå vet hvordan kunnskap fra en del av økonomien kan brukes i andre sammenhenger.

På samme måte som vi greide å rydde plass til olje, må gi greie å rydde plass for andre næringer. Men like lite som politikerne på 80-tallet bestemte hvilke bedrifter og arbeidsplasser som måtte legges ned, kan vi bestemme hvilke som skal opprettes.

Det vi har ansvar for å gjøre, er å legge til rette for et næringsliv som kan vokse og gro og som kan satse.

For det første er regjeringen opptatt av å skape et stabilt og godt rammeverk som bedriftene kan operere innenfor.

For det andre legger regjeringen vekt på at fremtidens konkurransekraft vil sikres gjennom en kombinasjon av forskning, idérikdom og kapital.

Vi kommer aldri til å ha de laveste lønnskostnadene. Vi er dyrere enn de vi konkurrerer med. Det betyr at vi må være bedre.

Og derfor jobber vi med forenkling, avregulering, mindre byråkrati for næringslivet.

Som næringsministeren har vært inne på har vi allerede ryddet i stivbente prosedyrer – og vi er i gang med en rekke forenklinger som vil gjør det lettere å drive bedrift i Norge.

Bedrifter som vokser må få vilkår som gjør det lett å prøve ut nye markeder og teknologier. Det må være lettere å ansette nye arbeidstakere.

Vi må også gjøre økonomien vår sterkere og mer uavhengig av oljen – og i en slik situasjon må skattesystemet stimulere til lønnsomme investeringer som kan bidra til fornyet vekst.

Regjeringen har fått gjennomført store lettelser i formuesskatten. Formuesskatten svekker det norske eierskapet i næringslivet siden norske eiere må betale formuesskatt, mens utenlandske eiere slipper unna.

Og for regjeringen er redusert skattetrykk viktig for å styrke konkurransekraften til norske arbeidsplasser – også den maritime næringen.

Tiden framover vil være preget av at det skal gjennomføres en bred skattereform etter at Skatte-utvalget har kommet med sin innstilling.

Skatteutvalgets rapport gir et godt grunnlag for det videre arbeidet.  

Når vi nå drøfter en skattereform, skyldes det at overskudd eller selskaper enkelt kan flytte over landegrensene. En særnorsk høy selskapsskattesats motiverer til å investere i utlandet framfor i Norge. For å styrke norsk konkurransekraft trenger vi et moderne skattesystem som ruster Norge for fremtiden.

Vårt utgangspunkt er derfor et lavere skattenivå for bedrifter og folk flest som gjør det mer lønnsomt å jobbe, og spare og investere.
***
Når vi ser bakover i tid har vi en tendens til å tenke at store omstillinger har skjedd plutselig. Omstillinger skjer ikke over natten. De fleste gode ideer og nytenkende løsninger er resultatet av langsiktig satsing på forskning og utvikling. Og det er i høy grad gjennom innovasjon vi blir mer produktive.

Satsing på kompetanse, FoU og teknologi er derfor sentralt i regjeringens politikk.

Vi vet at det å utvikle ny kunnskap ofte bygger på den kunnskapen vi allerede har. Vi finner nye områder å bruke kunnskapen på. Et godt eksempel på dette er kunnskapen i oljeindustrien, som jeg har vært inne på.

Og selvfølgelig satser vi betydelig på bedre infrastruktur.

Uansett hvor jeg kommer i landet, så er samferdsel tema. Næringslivet etterlyser mer vei og bedre veier.

Bedre veier og transportmuligheter er for eksempel helt sentralt for et konkurranseutsatt næringsliv lokalisert langs kysten, slik som den maritime næringen.

I budsjettet for 2015 har vi styrket samferdselsbudsjettet med 5 milliarder kroner til nærmere 55 milliarder kroner i 2015.

Dette er jeg sikker på at samferdselsministeren vil snakke mer om etter meg. 

Samtidig må også jeg erkjenne at halvannet år er litt kort tid til å ferdigstille en fergefri E39 og legge fersk asfalt langs hele kysten. Men målet er klart: Det er å gjøre det så bra at Norges infrastruktur blir et konkurransefortrinn for oss som nasjon.

Norsk økonomi står overfor utfordringer. Noen av dem deler vi med andre land, andre er mer våre egne.

For å få en god utvikling i levestandard og kjøpekraft over tid, må vi omstille oss når oljevirksomheten avtar i betydning.

Vi vil derfor spesielt legge til rette for å styrke konkurransekraften, forenkle skjemaveldet og stimulere til ny kunnskapsbygging og innovasjon. Økt produktivitet, vekstkraft og verdiskapning er dessuten nøkkelen til å gjøre et godt samfunn for alle enda bedre i fremtiden

Vi vil ruste Norge for fremtiden og skape et økonomisk klima som stimulerer til nye investeringer i trygge arbeidsplasser og vekstkraft. Da må skattene og avgiftstrykket ned. Det er denne regjeringens mål.

***

Vi har også flere støtdempere som hjelper oss når det butter i økonomien:

Vårt førstelinjeforsvar i den økonomiske politikken er pengepolitikken. Det så vi da Norges Bank satte ned renten før jul.  Som jeg har vært inne på bidrar også en flytende valutakurs i betydelig grad til å lette de omstillinger vi skal gjennom.

Pensjonsfondet skjermer budsjettet fra kortsiktige svingninger i oljeprisen.

Priser og lønninger reagerer raskt på endringer i etterspørsel og tilbud. Det reduserer utslag i produksjon og sysselsetting.

Bankene er blitt noe mer solide de siste årene. De kan da lettere møte uforutsette hendelser.

En omstillingsdyktig økonomi gjør også at vi lettere kan møte de utfordringene vi står overfor i årene framover.

Men regjeringen følger nøye med på utviklingen.  Vi har høy beredskap. Hvis situasjonen skulle kreve det, kan vi reagere raskt. Så langt mener vi at regjeringens politikk legger et godt grunnlag for vekst og velferd i fremtiden. 

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!