Oljefondet feirer 20 år

Statens pensjonsfond utland, eller oljefondet, har vært gjennom en lang reise siden det første innskuddet, på knapt 2 milliarder kroner, ble gjort 31. mai 1996. I løpet av disse 20 årene har fondet vokst til mer enn 7 000 milliarder kroner. Det er blitt et av verdens største statlige investeringsfond. Avkastningen av investeringene bidrar til å finansiere blant annet skoler, helsetjenester og pensjoner. I årets statsbudsjett utgjør bidraget fra fondet nesten 40 000 kroner per innbygger. Fondets størrelse svarer til nesten tre års verdiskaping i fastlandsøkonomien. I år vil avkastningen fra fondet overstige de løpende oljeinntektene.

Vi vet at inntektene fra olje og gass svinger mye. Vi vet også at de er høye i en periode og etter hvert vil ta slutt. Mange land som er rike på naturressurser har erfart at inntektene fra ikke-fornybare kilder er vanskelig å håndtere. Som land vil fristelsen til å leve av høye løpende ressursinntekter være stor, med den konsekvens at annen eksportvirksomhet bygges ned. Når inntektene etter hvert tørker ut, gir det store problemer når økonomien må tilpasse seg, slik Nederland i sin tid erfarte.

Norge har gjennom oljefondet etablert et rammeverk som hjelper oss med å håndtere disse utfordringene. Det er minst fire grunner til å gratulere jubilanten med dagen.

For det første hjelper fondet oss med å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av dem. Statens løpende inntekter fra olje og gass settes i sin helhet inn i fondet. Bruken av inntektene over statsbudsjettet skal over tid følge forventet realavkastning. Det betyr at budsjettet langt på vei er skjermet for fall i oljeprisen, slik vi har sett de siste årene. Mens andre oljeproduserende land må kutte kraftig i sine budsjetter som følge av oljeprisfallet, hjelper fondet Norge med å spre virkningene ut over tid. Når vi bare bruker forventet realavkastning, får også kommende generasjoner glede av oljeformuen.

Det er lettere å lære av egne enn av andres feil. Fondet er i noen grad et resultat av våre egne dyrekjøpte erfaringer. På 1970- og 1980-tallet brukte staten i stor grad oljeinntektene fortløpende. Da prisen på olje falt markert i 1986 opplevde vi en av de største økonomiske nedturene i norsk etterkrigshistorie. Ikke minst takket være fondet har vi nå et mye bedre utgangspunkt for å komme gjennom en periode med lavere oljeinntekter.

For det andre har vi bygget opp et fond som høster internasjonal anerkjennelse for sitt rammeverk, investeringsstrategi, åpenhet og ansvarlighet. Strategien innebærer at vi sprer risikoen gjennom å eie en liten andel i et stort antall selskaper og obligasjonslån. Den har tjent oss vel. Den bygger på et langsiktig arbeid, med utgangspunkt i grundige vurderinger. Norges Bank har ansvar for den operative delen av forvaltningen. Banken har bygd opp en kompetent organisasjon som over tid har levert gode resultater og hatt lave forvaltningskostnader.

For det tredje er det over tid lagt stor vekt på å sikre bred politisk oppslutning om strategien. Viktige veivalg forankres i Stortinget. Det legger til rette for at den valgte strategien skjermes fra skiftende politiske konjunkturer. Det hjelper oss også til å holde fast ved strategien gjennom urolige tider i finansmarkedene, noe som er avgjørende for å oppnå god avkastning over tid. Stortinget har også hatt en sentral rolle i å utvikle rammeverket for ansvarlig forvaltning.

For det fjerde har vi klart å holde fast ved målsettingen om høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko. Med en så stort fond, som også er en betydelig eier i mange av verdens børsnoterte selskaper, vil fristelsene være mange. Erfaringer fra andre land og fond viser at det kan ha betydelige kostnader å legge andre mål enn avkastning til grunn for investeringene.

Petroleumsformuen har gitt Norge et utgangspunkt som få andre land er forunt. Produksjonen av olje og gass har vært på sitt høyeste i en periode der også prisene har vært historisk høye. Vi har hatt flaks. Men vi har også innrettet oss fornuftig. Rammeverket for fondet gjør oss i stand til å håndtere inntektene fra olje og gass til felles og varig glede.