Tale ved Norges Banks 200-årsjubileum

Sjekkes mot fremføring

 

Deres majestet, stortingspresident, høyesterettsjustitiarius, leder for representantskapet, sentralbanksjef, ærede gjester!

Da det første Storting gikk i gang med å etablere Norges Bank, hadde landet vært igjennom en turbulent økonomisk tid med høy inflasjon. I sitt opprop for å samle inn egenkapital til Norges Bank skrev Stortinget innlevende om uorden i pengevesenet. I oppropet sto det: «Eders nu forsamlede representanter så med forferdelse den mistillit, den immoralitet, den forstyrrelse av alle borgerlige forhold, dette uvesen medførte.»

Representantene så det som, sitat: «…absolutt fornødent at de tallmidler som skulle tjene til målestokk for kjøp og salg og for allehånde pengeforpliktelser, må gis en fast og uforanderlig innvortes verdi.»

Nå, 200 år etter, er dette fortsatt målet for pengepolitikken, bare med litt andre ord. Stortingets aller første representanter hadde imponerende innsikt i finansiell stabilitet og hva pengepolitikk kan og ikke kan bidra med. Det er dessuten en påminnelse om at en sentralbank har noen grunnleggende oppgaver – som den ikke kan løpe fra, og som andre ikke kan ta fra den.

Sterke, inkluderende og demokratiske institusjoner legger grunnlaget for en stat som er god å leve i og hvor mange får ta del i velstandsutviklingen. I 200 år har Norges Bank vært en av våre fremste statsbærende institusjoner.

Det var vår første finansminister, grev Wedel Jarlsberg, som ivret for å opprette Norges Bank. Han var overbevist om at en norsk bank ville gagne næringslivet, men bare så lenge den nye banken ikke var en kilde der kongen og regjeringen kunne hente sedler. Vi har tidligere i dag hørt at Norges Bank ble plassert i Trondheim, trygge 12 dagsreiser unna finansministeren i Christiania.

Lokaliseringen var likevel omstridt. Finanskomiteen, Odelstinget og Lagtinget hadde hver sin favoritt: Trondheim, Bergen og Christiania. Saken måtte opp i samlet Storting, som besluttet at den nye banken skulle legges til Christiania.

Dagen etter skulle Stortinget behandle det lovmessige grunnlaget for banken dersom egenkapitalen til banken måtte drives inn med tvang. Helt uventet satte president Christie lokaliseringen av den tvungne banken under debatt, kanskje i et siste håp om å få banken til Bergen. Flere av representantene fra Østlandet hadde reist hjem til gårdene sine, og det ble iverksatt filibustertaktikk mens man reiste ut for å hente tilbake de som bodde nærmest. Det holdt ikke. Det lyktes selvsagt ikke å drive inn skatten frivillig, og her er vi.

Slik jeg kjenner det politiske landskapet kan vi nok trygt anta at trønderbenken drev aktiv lobbyvirksomhet den natten. Noen ting er nokså uforanderlige over 200 år!

Med ujevne mellomrom har Norges Bank stått i øyeblikk og i veivalg som har preget ettertiden og som har definert banken som institusjon. Tidligere visesentralbanksjef Jan Qvigstad har sagt at det har vært situasjoner der Norges Bank noen ganger har vært større enn seg selv. Sentralbanksjefen var innom flere slike episoder tidligere i dag.

Vi kan lære av historien, også av de episodene der banken ikke har vært større enn selg selv. Bankens myndighet ble kraftig redusert etter krigen, dels i lys av Norges Banks hardhendte pari-politikk på 1920-tallet, men kanskje særlig fordi det nye sosialdemokratiet hadde stor tro på egen evne til å regulere det meste fra regjeringskontorene. Styringsprinsippene fra 1816 om avstand til Finansdepartementet ble forlatt, og beslutningene om pengepolitikken ble flyttet inn under finansministerens vinger.

Situasjonen beskrives av sentralbanksjef Knut Getz Wold i en tale til studentene på Norges Handelshøyskole i 1972. Det var en diskusjon om en ny sentralbanklov burde inneholde adgang for regjeringen til å instruere banken. Getz-Wold mente at det var vanskelig å skjønne at en slik bestemmelse kunne fylle noe behov. Det var jo ikke stort igjen å bestemme over. Retorisk spurte han: «Skal Finansdepartementet instruere Norges Bank om hvilke råd den skal gi Finansdepartementet?»

Da Hermod Skånland på samme tid gikk fra Finansdepartementet til Norges Bank, fikk han undrende spørsmål fra sine kolleger. ”De visste ikke hvor rett de hadde i sine spørsmål,» sa Skånland senere, «de ante ikke hvor lite det var å gjøre i Norges Bank av interesse den gangen. »

Verken sentralbanken eller finansdepartementet hadde særlig godt av dette. Feiringen i dag er en påminnelse om at god økonomisk politikk ikke lar seg føre uten en tydelig rollefordeling mellom Storting, regjering og sentralbank.

I dag styres pengepolitikken ut fra et inflasjonsmål, ikke ulikt Stortingets ønske i 1816. Jeg kan avsløre at jeg selv har hatt et 20 år langt forhold – til inflasjonsstyring. Et av mine aller første lovforslag i Stortinget handlet nemlig om å gi Norges Bank inflasjonsmål og økt selvstendighet i pengepolitikken. Det var ikke så mange unge jenter i Oslo på 1990-tallet som brydde seg om Norges Bank, men jeg var en av dem.

Forslaget ble avvist, men de andre partiene fant det tryggest å innhente en lang uttalelse fra finansministeren. Og finansministeren syntes ikke forslaget fra den unge FrP-representanten var noen storartet idé, for å si det forsiktig.

Men inflasjonsmålet kom på plass ikke lenge etter, og Norges Bank tok oppgaven med entusiasme og energi. Vi kan si at banken igjen var større enn seg selv. Norges Bank har de senere årene vært ledende internasjonalt i utøvelse og ikke minst kommunikasjon av pengepolitikken.

Ringen er på mange måter sluttet. I 1816 var det sunn fornuft som førte til at pengepolitikken ble delegert til sentralbanken. Historien har vist at det var der den hørte hjemme. Men selvstendighet og uavhengighet må ha sin motvekt i åpenhet og innsyn. Jeg hadde selv gleden av å lede de første åpne høringene om pengepolitikken i Finanskomiteen i 2004. Det er viktig at en institusjon med så mye myndighet som Norges Bank har, stiller for å svare på spørsmål fra landets folkevalgte. En linje fra Stortinget til banken ble gjenopprettet – en linje fra 1816 var tilbake.

Det ville kanskje vært naturlig å ha med en gave til 200-årsjubilanten, men jeg har forstått det slik at banken har strenge etiske regler for hva man kan ta i mot. En pengegave ville heller ikke vært hensiktsmessig ettersom bankens overskudd føres tilbake til statskassen.

Stortingets gave har vært å skrive Norges Bank inn i Grunnloven. Og i Finansdepartementet har vi satt i gang et arbeid med å modernisere sentralbankloven. Hva mer kan en sentralbank egentlig ønske seg? Dere kan tenke på dette som de fineste gavene regjering og Storting kan gi Norges Bank på 200-årsdagen, og en anerkjennelse av den rollen banken kan og skal spille fremover.

Gratulerer med dagen!