Å dyrke annerledesheten for å motvirke ulikhet

Med forbehold om
endringer under fremførelsen

 

Kjære alle sammen. Det er en glede å være her – i Peer Gynts rike.

Etter en lang og deilig sommerferie, er jeg så smått i gang med arbeidet med statsbudsjettet for neste år.

En takknemlig oppgave, vil nok mange mene.

Det er god vekst i økonomien. 

Over hele landet kommer flere ledige hender i arbeid. 

Bedriftene melder om optimisme og investeringslyst. De vil ansette flere. 

Ja - det er på mange måter fint å være finansminister i Norge i 2018.

Samtidig er det slik at når ting går bra, er det ekstra viktig løfte blikket og se litt lenger frem. Slik at de valgene vi tar og prioriteringene vi gjør, bidrar til at det ser lyst ut fremover også:

• At optimismen vedvarer.
• At investeringene kommer.
• At folk føler seg trygge. Fordi de har en jobb å gå til og fordi de ser lyst på sin egen økonomiske fremtid

Og når jeg ser på utviklingstrekkene som vil påvirke oss fremover, er det ikke helt skyfritt: 

Norge og norsk økonomi står overfor noen utfordringer som vi må være oppmerksomme på og ta hensyn til.

Da Henrik Ibsen skapte verdensborgeren Peer i 1867, var verden midt i den første moderne globaliseringsbølgen.

Og mange regner «Peer Gynt» som et oppgjør med nasjonalromantikken som oppsto blant annet fordi økt handel, migrasjon og kapitalflyt rokket ved det som var kjent og kjært – og nært.

Den andre moderne globaliseringsbølgen har pågått gjennom hele vår levetid. De fleste har sett på den som noe positivt og naturlig. For oss har nasjonalisme dreid seg om følelsen som fyller oss når Norge tar stafettgull i OL eller når håndballjentene er uslåelige i VM.

Men ting er i ferd med å endre seg. I dag har motstanden mot globalisering på nytt fått styrke. I tiår etter tiår har Norge surfet på vår tids globaliseringsbølge.

Vi har oppdaget, utvunnet og solgt olje i et verdensmarked som har blitt stadig mer tilrettelagt for handel på tvers av nasjoner og regioner.

Vi har tatt del i en eventyrlig utvikling – og aldri før har landegrenser hatt mindre å si

• for tilgangen på varer
• for tilgangen på hender som kan gjøre en jobb
• for tilgangen på kunnskap og kompetanse.

Aldri før mulighetene vært så store for så mange.

Men aldri før har heller motkreftene vært tydeligere enn de er nå.

Flere land velger nå å reise barrierer mot utenlandshandel, som et svar på omstillingsutfordringene de opplever i kjølvannet av globalisering og teknologisk utvikling.

Det må vi ta på alvor.

Det er grunn til stor bekymring når oppslutningen om frihandel har avtar i mange land.

Og la meg gjøre det helt klart:

Hvis vi møter proteksjonisme med mer proteksjonisme, feiler vi.

I en slik situasjon finnes det ingen vinnere.

Vi risikerer en reversering av samarbeid som det har tatt årtier å bygge opp.

I økonomiske nedgangstider er det lett å skylde på urettferdig internasjonal konkurranse når mange mister jobben.

Å heve toll og andre barrierer mot handel demper konkurransen, men vil over tid føre til at land og mennesker stenges ute av den velstandsveksten som oppstår internasjonalt når produksjon skjer der forholdene ligger best til rette.

Dette har vært forsøkt tidligere.

Historien har lært oss hvor kraftfull dynamikken i økonomisk samhandel er.

Det er en sterk sammenheng mellom politikk som fremmer økonomisk vekst og handel, og en politikk med fred og stabilitet som siktemål.

Land som handler med hverandre, kriger mindre. 

Handel og gjensidige investeringer i hverandres markeder gjør land avhengige av hverandre.

Når de økonomiske båndene er tette, har land mye å tape på å komme i konflikt.

I mellomkrigstiden falt handelen markert som følge av at proteksjonistiske tiltak hadde gjort det mer kostbart å handle over grensene.

Dette bidro til en dyp økonomisk nedgangstid.

Nød og økende sosial uro la grunnlag for utbruddet av andre verdenskrig.

Målet med frihandel er tilgang på varer. Import.

Slik at vi kan gå i klær som er sydd i Asia.

Mens de som sendte dem hit, kan spise norsk fisk til middag.

For å kunne importere, må vi eksportere.

Vi ble et rikere land fordi vi kunne eksportere fisk, tømmer og skipsfartstjenester.

I dag eksporterer vi 13 milliarder sjømatmåltider i året.

Fisk er en av våre aller viktigste distriktsarbeidsplasser.

Samtidig eksporterer vi olje og gass for hele 460 milliarder kroner.

Men frihandel er ikke bare viktig for arbeidsplassene på sokkelen eller i kystdistriktene.

Frihandel er viktig for arbeidsplasser i hele landet vårt. Også her i Gudbrandsdalen.

Vår velstand er tuftet på handel og frie markeder.

Vi er avhengige av tilgangen på råvarer, på teknologi, på arbeidskraft. Og vi er avhengige av konkurransen – for å fortsette å forbedre oss slik at vi kan møte morgendagens marked.

Samtidig må vi erkjenne at utfordringene som økt proteksjonisme påstår å svare på, er høyst reelle.

I flere land har den økonomiske veksten blitt skjevt fordelt.

De som mener å ha tapt på globaliseringen, er naturlig nok sterkt imot mer frihandel.

Mest dramatisk ser vi dette i USA der inntekten for den jevne amerikaner nesten har stått stille de siste tiårene.

Slik er det ikke i Norge. Hos oss har de aller fleste fått ta del i velstandsveksten.

Vi har lykkes med å føre en politikk som gjør at gevinstene fordeles.

Vi har hatt en tilpasningsdyktig økonomi.

Folk arbeider i bedrifter med høy produktivitet.

Lønnsnivået er tilsvarende høyt.

I en internasjonal sammenligning er forskjellene i Norge små – økonomisk, sosialt og geografisk.

Fremover må vi fortsette å føre en politikk som gjør at vi kan dra nytte av samhandel med utlandet.

For handel er ikke et problem. Handel er en løsning.

Handel er ikke en trussel. Handel er en mulighet.

Når vi handler med hverandre, får vi tilgang til større markeder – og konkurransen blir tøffere. Resultatet blir at produksjonen foregår der forholdene ligger best til rette.

Handel er derfor en mulighet til å dyrke det som er annerledes.

Så må vi skape mekanismer som sørger for at vi lykkes med å fordele gevinsten.

Slik at vi kan bruke annerledesheten til å motvirke ulikhet.

En annen utfordring som ligger foran oss, er av mer nasjonal karakter, men ikke mindre viktig.

Den handler om at befolkningen vår blir eldre.

At vi lever lenger er selvfølgelig bra.

Det er en direkte konsekvens av at vi lever i et velferdssamfunn der folk kan leve sunne og gode liv, og får hjelp når de har behov for de.

Høy forventet levealder er en av grunnene til at FN gang på gang har kåret Norge til et av verdens beste land å bo i.

Samtidig betyr det at en stadig mindre andel av oss er i en alder der vi jobber og betaler skatt, mens en stadig større andel har behov for pensjon og for pleie- og omsorgstjenester.

Parallelt med dette er vi på vei inn i en ny virkelighet når det gjelder bruken av oljepenger.

Det skyldes både konjunkturelle og strukturelle endringer i norsk økonomi.

Vi er i en periode med god vekst og lav arbeidsledighet.

Da må vi politikere være forsiktige med å pøse for mye penger inn i økonomien.

Det vil kunne svekke konkurranseevnen til norske bedrifter og i verste fall stanse den positive utviklingen som nå skjer.

Da oljeprisen falt i 2014, var det riktig å bruke finanspolitikken for å stimulere til økt aktivitet.

Nå er veksten mer selvdreven, og vi må trekke oss litt tilbake slik at gode kreftene får virke.

• Slik at privat næringsliv og ledige hender finner sammen.
• Slik at privat kapital finner lønnsomme investeringer.
• Slik at ny teknologi finner riktig marked og nye ideer et hjem der de kan gro.

Ojenæringen vil fortsatt være en viktig del av norsk økonomi i mange år, men den vil ikke i like stor grad drive oss fremover.

Vi må omstille oss.

Og omstillingen må skje i store og små bedrifter rundt omkring i landet vårt.

I tillegg kan vi ikke forvente at Oljefondet vil fortsette å vokse like raskt som de siste 20 årene.

Inntektene fra sokkelen vil bli lavere enn de har vært, og dermed gi mindre tilførsel av nye midler til fondet.

Og avkastningen fra fondet ser ut til å bli lavere enn tidligere lagt til grunn.

I fjor nedjusterte vi anslaget på forventet realavkastning av fondet fra 4 til 3 prosent. For et fond på 8 000 milliarder kroner utgjør den justeringen 80 milliarder kroner i året. 80 milliarder kroner mindre oljepenger å bruke på gode tiltak.

Men det skal ikke gå utover velferdsordningene våre.

Derfor må vi finne andre løsninger.

Regjeringen mener at løsningen ligger i arbeid.

Selv om den registrerte arbeidsledigheten i Norge er lav, er det likevel slik at mer enn 1 av 5 mellom 20 og 60 år ikke er i arbeid.

Dette utfordrer bærekraften i vår velferdsstat, samtidig som enkeltmennesker ikke får muligheten til å bidra.

Det største skillet i samfunnet går mellom de som har jobb, og de som ikke har jobb.

Det å være selvforsørget, og leve av egen inntekt, er utrolig viktig.

For det handler om menneskers mulighet til å skape sin egen fremtid.

Utenforskap øker risikoen for sosiale forskjeller, det gir integreringsutfordringer, og problemer med å beholde de velferdsordningene vi er så stolte av.

Lykkes vi med å få flere i jobb, vil vi få høyere verdiskaping for samfunnet, og bedre velferd for alle.

Det siste året har vi fått over 5000 flere unge i opplæring eller ut i arbeidslivet.

For første gang på 10 år går utviklingen i riktig retning.

Det er veldig gledelig, og viser at politikk virker.

Men jobben er ikke gjort.  

Mange av de som fortsatt står utenfor, drømmer om å få bidra - bare de får sjansen.

Den muligheten vil vi at de skal ha.

Og vi skal tenke stort.

For potensialet er stort.

 Ikke for å være snille, men fordi det er sløsing med ressurser og talenter at mennesker som ønsker å arbeide i stedet lever av trygd.

I tillegg går samfunnet glipp av verdifull arbeidskraft, og inntekter til fellesskapet.

Rett før sommeren gikk startskuddet for det vi kaller Inkluderingsdugnaden. Den handler nettopp om dette – at vi sammen skal få flere til å bidra.

• De som har hull i CVen.
• De som ikke engang har en CV.
• De som har nedsatt arbeidsevne.
• De som trenger litt ekstra tilrettelegging.
• De som sliter med språket.

Utfordringene er ulike.

Men én ting har de felles:

De har mye å bidra med, bare de slipper til.

Å få flere folk i arbeid, handler mye om å kvalifisere folk til arbeid.

Noen trenger opplæring. Andre trenger omskolering.

Regjeringens mål er at ingen skal gå ut på dato.

For mange unge handler det mer enn noe om å tro på seg selv, ta styringen over eget liv, og få opp mestringsfølelsen.

NAV ansetter ikke.

Det gjør heller ikke vi politikere.

Det er det bare arbeidsgivere som gjør.

Derfor trenger vi også arbeidsgivere som tør - som kan åpne dørene for mennesker som kan og vil jobbe.

Som ser mulighetene og potensialet.

Ikke bare hindringene og manglene.

Noen må ta sjansen.

Mange bedrifter og arbeidsgivere gjør en fantastisk jobb med å rekruttere utradisjonelt.

Men vi trenger enda flere.

I juni besøkte jeg en Rema 1000-butikk i Stavanger. Der møtte jeg Daniel, som etter 2 år som arbeidsledig hadde fått en sjanse gjennom Pøbelprosjektet. Nå stortrives han hos Rema 1000, og kjøpmann Sam er veldig fornøyd med innsatsen til Daniel.

Mange arbeidsgivere kan fortelle om det samme som kjøpmann Sam i Stavanger.

Når de gir folk med hull i CV’en en sjanse, får de dedikerte, stolte og lojale ansatte tilbake.

De gir mennesker et sted å bli verdsatt og anerkjent.

Et sted å bli synlig.

Inkluderingsdugnaden består av tre pakker:

• For det første vil vi styrke arbeidsgiveres motivasjon og evne til inkludering, slik at de ansetter flere i fast, ordinært arbeid.
• For det andre vil vi utvikle tilbudet særlig for arbeidssøkere med rus og psykiske lidelser, slik at flere kan delta i arbeidslivet.
• Og for det tredje vil vi at mulighetene for opplæring skal styrkes. Flere skal bli kvalifisert inn i arbeid.

Dugnaden skal pågå gjennom hele regjeringsperioden. På arbeidsplasser rundt omkring i hele landet. Vi er helt avhengig av å ha næringslivet med på laget.

For vi vil trenge flere arbeidsplasser.

Og de nye arbeidsplassene må komme i privat næringsliv.

Vi politikere kan bare legge rammebetingelsene til rette.

Og det gjør vi på denne måten:

• Vi ruster opp kompetansepolitikken. Slik at vi blir bedre i stand til å møte automatiseringen og digitaliseringen, slik at dere i næringslivet kan ta til dere teknologiske nyvinninger. På den måten kan norske bedrifter hevde seg i konkurranse med andre land, selv om arbeidskraften er kostbar. Når lønningene er høye, må vi kunne konkurrere på kompetanse.
• Vi reduserer skattetrykket. Både næringsbeskatningen og personbeskatningen har blitt redusert – år for år, milliard for milliard – siden vi tok over i 2013.
• Vi forenkler. Det blir både billigere og mer attraktivt å være bedrift når reguleringen og rapporteringen blir enklere.

Vi satte oss som mål at vi skulle redusere næringslivets årlige kostnader med å oppfylle lover og regler med 15 milliarder kroner. Det målet nådde vi i fjor sommer.

Dette er ikke en engangseffekt. Dette er tid og penger spart hvert eneste år som følge av forenklinger.

Færre skjema å fylle ut.

Tiltak som griper direkte inn i bedriftenes hverdag; skatt, moms, bokføring, aksjelovgivning, og tinglysning. For å nevne noen.

Vi satser på samferdsel. Siden 2013 har bevilgningene til samferdsel økt med mer enn 60 prosent.

Nasjonal transportplan svarer på store utfordringer i norsk infrastruktur og legger til rette for enklere, raskere og mer miljøvennlig transport. 

Bedre fremkommelighet forenkler logistikken i et langstrakt land. Når vi satser tungt på vedlikehold og bygging av ny og moderne infrastruktur, fremmer vi et konkurransedyktig, produktivt og lønnsomt næringsliv.

Og vi legger til rette for velfungerende bo- og arbeidsmarkeder over hele landet. 

Da blir hverdagen enklere.

I denne regionen har dere lykkes med å skape både stolthet, identitetsfølelse og arbeidsplasser rundt Peer Gynt.

Spelet er en merkevare som det står respekt av – og som jeg gleder meg veldig til å få se i kveld.

Peer Gynt-spelet er annerledes. Og kanskje er det nettopp derfor det har blitt en så stor suksess. Forestillingen på Gålå er både urnorsk og unorsk.

Akkurat som hovedpersonen selv.

Rammen vekker samme følelser som en utendørsopera i et italiensk amfi.

Settingen er likevel så norsk. Så nær. Så i ett med naturen.

Været er ingen hindring.

Det er budeier og troll og dugnadsånd, sammen med de ypperste skuespillerne og regissørene landet vårt kan by på.

Dere har gjort verdensborgeren Peer til noe som skaper store ringvirkninger til lokalsamfunnet. Til næringslivet og kulturlivet her i Nord-Fron og Sør-Fron.

Fordi noen har turt å tenke de store tankene.

Først husmannsgutten Pål Kluften.

Han som tok initiativ til det første Peer Gynt-stemnet.

9. juni 1928 – 90 år siden i år og hundre år etter Ibsens fødeår - sto noen av de fremste skuespillerne i Norge på friluftsscena i Kåja og fremførte scener fra Peer Gynt. Omtrent 500 personer møtte opp. I regnværet.

Det andre stemnet ble arrangert fire år senere. Tilskuertallet var mangedoblet. Det kom tilreisende fra både inn- og utland. Til og med været spilte på lag denne gangen.

Pål Kluften hadde sådd et korn. Som siden har blitt foredlet på en forbilledlig måte.

Kluften var en mann som var opptatt av mye og mangt.

Også det ikke så mange andre brydde seg om.

Som kulturmann og journalist bidro han til å ta vare på historier og perspektiver som ellers ville gått tapt.

Som musiker og folkesangforfatter skapte han verk som fortsatt lever.

Hvorfor trekker jeg frem det?

Jo, fordi det førte med seg noe veldig positivt og viktig.

Som Per Ottesen skriver i sin bok om lokalpatrioten og verdensmannen Kluften:

«Han ga gudbrandsdølene en identitet i en vanskelig tid. Han gjorde dem stolte av seg selv, arbeidet sitt, kulturskattene de eide og ikke minst den perlen av en dal de bodde i»

Og det er nettopp dette som dere har videreført så godt i ettertiden: Dere har klart å ta vare på det som skaper identitet og tilhørighet.

Men tilpasset det, ja kanskje til og med utfordret, nåtiden.

Dere har turt, og klart, å dyrke det som er annerledes.

Det er til stor inspirasjon for oss politikere.

Sammen med dere; små og store bedrifter, lokalpolitikere, kulturpersonligheter og gründere - skal vi skape fremtidens Norge.

Vi skal skape gode forutsetninger for velstand og vekst.

Ved å fortsette å jobbe for en fri verdenshandel, skal vi bidra til god tilgang på varer og markeder.

Og vi skal sørge for at så mange som mulig får ta del i velstandsøkningen.

Vi skal få flere til å bidra.

Vi skal skape gode rammevilkår for levedyktige lokalsamfunn og et næringsliv som blomstrer.

 

Jeg vil avslutte med et sitat – som gjerne kunne vært fra Peer Gynt – men det er det ikke.

Det er fra «Fru Inger til Østråt» - et annet av Ibsens store verk:

«Tanken har måkevinger, havet stanser den ikke.»

Vi skal tenke nytt.

Tørre å tenke stort.

Slik som Peer Gynt.

Vi skal dyrke de som er annerledes.

Og det som er annerledes.

For å motvirke ulikhet og utenforskap.

Det handler om at Norge skal være et trygt og godt land å bo i – både nå og i fremtiden.

Takk for meg.