Derfor regulerer vi boliglånet ditt

Boligpriser får stor oppmerksomhet her i landet, det går knapt en dag uten at vi leser om dem. Og det er ikke rart – å eie egen bolig ligger dypt i den norske folkesjelen, det handler om identitet og trygghet.  Faktisk er vi blant dem med den høyeste andelen selveie i hele verden. Boligprisene har falt litt i det siste, og gjort boligdrømmen litt lettere å oppfylle for flere. Likevel har boligprisene de siste 25 årene steget nær tre ganger så mye som inntektene.

Boligpriser og gjeld går hånd i hånd. Når boligprisene stiger, stiger som regel også husholdningenes gjeld – vi må låne mer for å kunne kjøpe bolig. I løpet av de senere årene har gjelden i norske husholdninger kommet opp på nivåer vi ikke har erfaringer med her til lands, og knapt nok internasjonalt.  Fordi gjelden lenge har vokst langt raskere enn inntektene har norske husholdninger raskt blitt mer forgjeldet, og tall fra SSB viser at gjelden fortsatt vokser  – på tross av boligprisfallet.

Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid for å se hvor galt det kan gå når gjelden blir for høy. Mye har likevel skjedd siden, som kan gjøre det lett å glemme. Den norske bankkrisen på 1980- og 1990-tallet står frem som den mest dramatiske episoden i nyere tid. Etter en periode med optimisme, høy investeringslyst, økte formuesverdier og stort gjeldsopptak, snudde pilene brått. Boligprisene falt, til sammen mer enn 40 prosent reelt sett, og det tok tolv år før prisene var tilbake på nivået før krisen. Arbeidsledigheten ble tredoblet, og vi fikk det lengste og dypeste konjunkturtilbakeslaget i etterkrigstiden. Mange banker, blant dem de tre største, gikk over ende, og staten måtte inn for å sikre videre drift.

Den norske bankkrisen har fått den tvilsomme hederen av å bli betegnet som en av de «fem store» i industrilandene i moderne tid av økonomene og kriseekspertene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff. Jo større og raskere gjeldsoppbyggingen er i oppgangstider, jo dypere blir den økonomiske nedgangen når konjunkturen snur. Den setter varige spor.

Den høye gjeldsveksten var hovedgrunnen til at regjeringen innførte boliglånsforskriften i 2015. Hensikten er å bidra til at husholdningene ikke tar opp mer gjeld enn de kan betjene og havner i en sårbar situasjon. Hvis mange nok får problemer med å betjene gjelden sin eller må stramme kraftig inn på andre områder, for eksempel når renten øker, rammer det ikke bare den enkelte, det kan også ramme den norske økonomien som helhet.

Bankene har samtidig fått økte krav om å bygge mer egenkapital, så de kan bedre stå imot fremtidige utlånstap. Regjeringen har også gjort mye for å fremme tilbudet av boliger for  å få en bedre balanse i boligmarkedet, og vi ser gode resultater av innsatsen. Det er bygget flere boliger, og den usunne, raske prisoppgangen er stoppet opp. Økningen i boligprisene har tatt seg en kjærkommen pause.

Det er mye lærdom å hente fra kriser. Norske og internasjonale erfaringer gir oss et godt utgangspunkt for å ruste økonomien mot nye tilbakeslag, selv om det kan være krevende å avdekke alle kilder til risiko, for eksempel kamuflert av nyvinninger og kompleksitet i finansmarkedene. Den grunnleggende lærdommen er likevel at faren øker når de økonomiske bufferne til husholdninger, bedrifter og banker svekkes. Når gjelden er høy eller likviditeten er dårlig, kan det raskt oppstå problemer som ikke er lette å stoppe.

Ettersom mesteparten av kapitalen i økonomien går gjennom bankene, er det spesielt viktig at de er sunne og friske. Solide banker bidrar til trygghet for husholdninger, næringsliv og samfunnet som helhet. Reguleringen av bankene har i stadig større grad blitt bestemt av felles, internasjonale standarder og regler, i takt med at finansmarkedene er blitt mer sammenvevde og grensekryssende. Reguleringen er også tydelig merket av erfaringene fra ulike kriser opp gjennom historien. Etter den internasjonale finanskrisen for ti år siden har for eksempel bankene fått strengere krav til kapital og likviditet, og forbud mot en del aktiviteter som ga for høy risiko. Dette har vi fra norsk side ønsket velkommen, og raskt fulgt opp i vårt regelverk.

Den norske bankreguleringen har vært en del strengere enn i mange andre land, dels som følge av våre erfaringer fra bankkrisen. Det bidro til at norske banker klarte seg bedre gjennom den internasjonale finanskrisen, og til at de nå er blant de mest solide og robuste i Europa. De siste fire-fem årene har vi økt kravene ytterligere til norske banker, blant annet på grunnlag av en annen viktig kriseerfaring, nemlig at samspillet mellom bankene og resten av økonomien kan forsterke oppturer og nedturer. Når vi tar hensyn til slike virkninger, må kravene være høyere enn om vi bare hadde vurdert risikoen i den enkelte bank for seg.

Dette hensynet ligger også bak dagens regulering av bankenes utlånspraksis. Mange mener mye om boliglånsforskriften, som løper ut til sommeren. Krav som svarer på forbigående forhold, bør ha begrenset varighet. Noen krav kan likevel være riktige uavhengig av situasjonen i økonomien. Innen 1. mars får Finansdepartementet innspill fra Finanstilsynet og Norges Bank om forskriften, som offentligheten skal få gi sin mening om gjennom høring, før vi konkluderer. 

Min jobb som finansminister – og øverste ansvarlig for reguleringen av finansmarkedene – er å gjøre det jeg kan for å bidra til at vi ikke får noen ny bank- eller finanskrise i Norge. Et godt og rettferdig lovverk er viktig. Samtidig må vi klare å forene ønsket om å regulere finansmarkedene med en sunn skepsis til troen på at vi kan regulere oss til et bedre samfunn.