Finansministerens innledning i høringen om SSB, 1. mars 2018

Med forbehold om
endringer under fremførelsen

Takk, leder.

Jeg har tidligere redegjort for hendelsene som ledet frem til at Christine Meyer trakk seg som direktør for SSB i november i fjor.

I denne høringen er spørsmålene ikke knyttet til hendelsene i fjor, men til en korrespondanse vi hadde med Sivilombudsmannen i januar i år. Det dreier seg om tre interne notater fra Finansdepartementet, som er unntatt offentlighet, men som komiteen har fått oversendt.

La meg først minne komiteen om at de tre interne notatene, IKKE er en del av den formelle styringsdialogen med SSB. Vi snakker altså IKKE om sentrale dokumenter i saken. De sentrale styringsdokumentene har komiteen fått tidligere. Det er

• departementets tildelingsbrev til SSB og
• referatene fra møtene om årsrapporten 27. mars og halvårsrapporten 8. september i fjor.

Departementets styringssignaler gis i disse dokumentene, og det utarbeides omforente referater. Jeg vil understreke at styringen av SSB skjer skriftlig. Som komiteen er godt kjent med, sa vi skriftlig fra i mars i fjor om at virksomheten ikke måtte foreta større endringer som foregriper statistikklovutvalget, og vi ba SSB sikre kvaliteten på leveransene til departementene, til Stortinget og til andre.

Det har vært stilt spørsmål om vi burde gi innsyn i de interne notatene. Her har Sivilombudsmannen gitt oss medhold i at vi har adgang til å kunne unnta notatene fra offentlighet. Han skriver 26. februar i år:

«Om det skal gis innsyn i disse dokumentene etter en meroffentlighetsvurdering, er opp til Finansdepartementet selv.»

Hvorfor har vi så valgt å unnta offentlighet for disse tre notatene?

Det har vi gjort først og fremst fordi de er interne notater. De er skrevet av saksbehandlere i økonomiavdelingen til bruk i videre arbeid. De var aldri skrevet for å sendes ut av departementet, og de har derfor en annen form og en annen status enn formelle referater. De inneholder enkelte feil, mangler og unøyaktigheter som vi har redegjort for til Sivilombudsmannen. De har rett og slett preg av å være interne nedtegnelser. Derfor har vi ikke ønsket å gi dem ut.

Det er helt vanlig å skrive ned slike nedtegnelser fra møter med etatene våre, enten i notatbøker eller på pc.

• Slik gjøres det i møter med andre etater,
• slik gjøres det i andre departementer,
• og slik har det også vært gjort under tidligere regjeringer.

Dette har fungert fint og bør fungere fint også fremover. Uansett hvilken mal som har vært brukt, har disse dokumentene samme status. De er interne til bruk i videre saksbehandling i departementet.

I sin omtale av de interne notatene kan det virke som noen mener at de er eller burde være en del av den offisielle styringsdialogen. Men det er de altså ikke. 

Så spør komiteen om hvorfor Sivilombudsmannen fikk oversendt notatene i to runder, først med forklarende håndpåtegninger med blå kulepenn i margen og så uten.

I et eget vedlegg i brevet til Sivilombudsmannen redegjorde vi for mangler og feil i notatene, hvor vi også viste til de håndskrevne merknadene som var påført i margen.

I notatene fra det ene møtet er for eksempel ikke innledningen fra møteleder tatt med. Et annet eksempel - en åpenbar feil: I et av notatene er det ikke samsvar mellom oversikten over hvem som var til stede, og hvem som er gjengitt å ha uttalt seg.

De håndskrevne merknadene var ment å hjelpe leseren til å se hvor de omtalte unøyaktighetene var i notatene, og vise hva som var unøyaktig og feil. Det var altså ment som en nyttig lese­veiledning.

Det er ikke så ofte vi legger inn håndskrevne merknader med farget penn lenger, men det gjorde vi her for at det skulle være helt tydelig at påskriften ikke var en del av notatet. Det er også en nær sammenheng mellom de håndskrevne merknadene og vedlegget som omtaler merknadene. Hadde forklaringene i margen vært der fra starten av, ville forklaringene i vedlegget vært overflødige. Da ville vi jo kunne ha vist til notatene med påtegninger.

Så oppdaget våkne medarbeidere i departementet at de håndskrevne margkommentarene ikke var datert. Og det burde de ha vært. Straks vi ble klar over dette, sendte vi et nytt brev til Sivilombudsmannen hvor vi presiserte når påtegningene var gjort. Og for å være trygg på å unngå misforståelser sendte vi også notatene i en ren versjon uten påtegninger.

Det likner litt på å sende rettebrev til Stortinget – det hender jo at medarbeiderne i departementet oppdager feil i budsjettdokumentene etter at de er sendt til Stortinget, og da sender vi på eget initiativ et rettebrev. Det er god praksis.

Sivilombudsmannen har sett notatene med og uten de håndskrevne påføringene og har ikke hatt merknader til dette. Han har derimot gitt oss støtte i at vi har adgang til å kunne unnta dokumentene fra offentlighet.

La meg så løfte blikket og gå inn på de større spørsmålene i denne saken. Komiteen har hatt saken til grundig behandling med mange runder med spørsmål og svar, og nå to høringer.

• Jeg har ikke registrert noen stor uenighet om at det var riktig å stoppe omorganiseringen av forskningsvirksomheten. 
• Jeg har heller ikke registrert at det lenger ser ut til å være spørsmål om min stoppordre var i konflikt med den faglige uavhengigheten til SSB. 
• Og påstanden om at den egentlige grunnen til at Christine Meyer ikke lenger hadde min tillit, var hennes syn på innvandringsstatistikk, mistet troverdighet i den forrige høringen. 

Essensen i saken er at Finansdepartementets styringssignaler ikke ble fulgt opp. Styringssignalene ble gitt i tildelingsbrevet, i møtet om årsrapporten i mars i fjor, og i møtet om halvårsrapporten i september.

Jeg legger til grunn – og har erfaring med – at mine etatsledere følger departementets styringssignaler. Men når det i dette tilfellet ikke ble fulgt opp, måtte det få konsekvenser. Det førte til at Meyer ikke lenger hadde min tillit, og hun valgte da å gå av.

Så kan man i ettertid stille spørsmål om jeg kunne handlet annerledes. Kunne jeg for eksempel ha instruert SSB tidligere? Vi reagerte jo skarpt i årsrapportmøtet i mars, etter Bye-utvalgets forslag, men fikk inntrykk av at Meyer justerte kursen. Vi sa stopp til å flytte ut og legge ned modeller i mai i fjor. Og vi uttrykte ny bekymring i september.

Men så sent som i september var det ikke mulig å se at internasjonal topp-publisering i realiteten ville bli det eneste kriteriet for utvelgelse av forskere – med tilbakevirkende kraft. Selv i september var det ikke mulig å se at hvis du scoret null på publiseringer, hjalp det ikke hva du ellers hadde bidratt med for å levere på SSBs viktige samfunnsoppdrag.

Hadde jeg grepet inn og instruert SSB tidligere, ville det satt byrået i en vanskelig stilling fordi det ville gitt et inntrykk av at jeg tok over styringen av SSB. Jeg har hele tiden ment at terskelen for å instruere SSB må være høy. Hadde jeg instruert tidligere, føler jeg meg også ganske trygg på at kritiske spørsmål om SSBs uavhengighet ville kommet med stor styrke.

Alternativt kunne jeg ha ventet lenger med å gripe inn. Jeg tror det ville ført til en mer krevende situasjon som ville svekket SSBs evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. I tillegg ville det innebære en aksept for at styringssignalene våre ikke blir fulgt.

Så jeg fattet en beslutning, og den står jeg for. Også i etterpåklokskapens lys.

Har vi likevel lært noe av denne saken?

Til dagens tema: Ja, håndmerknadene i margen på de tre notatene burde vært datert for å forsikre oss om at det ikke kunne misforstås at de var påført som forklaringer i ettertid.

Til det større spørsmålet: Styringsstrukturen og rollefordelingen mellom administrerende direktør og styreleder og departementet, er ikke tydelig beskrevet i statistikkloven av 1989. Å avklare dette, og spesielt klargjøre styrets rolle, var et av formålene med å nedsette statistikklovutvalget. Vi kommer til å legge opp til en bred debatt om disse spørsmålene i forbindelse med at lovutvalget om kort tid legger frem sin innstilling. Det ser jeg frem til.

Men inntil videre har vi den gamle loven, og – som jeg tidligere har varslet komiteen om – vil vi heretter legge opp til at også styreleder deltar på de formelle styringsmøtene med departementet.

Vi ser også at det kan være en fordel med en litt hyppigere formell styringsdialog og vil fra i år gå over til tre møter i året i den planlagte, ordinære styringsdialogen.