Ny omstillingsfase for norsk økonomi

Sjekkes mot
fremføring.
Plansjer

 

Takk for invitasjonen til å snakke for dere her på Verdiskaperkonferansen i Kristiansund. Det er utrolig viktig at vi setter fokus på verdiskapning.

Jeg har allerede vært her noen timer, og har rukket å besøke Abyss Group, og skal senere i dag besøke Vestbase og GC Rieber Oils. For meg er det veldig viktig å møte bedrifter og ansatte for å høre hva som skal til for at vi fortsatt skal ha høy verdiskapning.

En av mine viktigste oppgaver som finansminister er statsbudsjettet. I forrige uke hadde regjeringen sin avsluttende budsjettkonferanse. Rammene er nå lagt, det gjenstår bare å skrive ferdig dokumentene.

Regjeringens forslag til statsbudsjett legges frem i oktober, så foreløpig kan jeg ikke avsløre noe.

Samtidig det er ikke noen hemmelighet at viktige prioriteringer for denne regjeringen så langt har vært lavere skatter for folk flest og bedriftene våre, samt bedre infrastruktur, med store økninger til veiene våre. Videre så har vi satset rekordbeløp på forsvar og beredskap og styrket eldreomsorgen.

Dette er viktige satsinger som vi kommer til å følge opp også fremover

Men i dag er jeg her for å snakke om en ny omstillingsfase for norsk økonomi.

Norge har et godt utgangspunkt i møte med fremtiden. Mange deltar i arbeidslivet, og vi har store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Vi som bor her, har i stor grad ressurser og frihet til å styre våre liv etter egne vurderinger og ønsker.

Norsk økonomi har nettopp vært gjennom en nedgangskonjunktur, som dere i denne regionen kjenner godt til. Nå går det bedre, også her, og vi skal gjøre det beste vi kan for at den positive utviklingen skal fortsette.

For å klare dette må vi sørge for at vi tar vare på gevinstene fra den omstillingsjobben som er lagt ned siden oljeprisen falt i 2014. Konkurranseevnen til norske eksportbedrifter er kraftig forbedret. Det må vi ikke ødelegge.

Samtidig ser vi noen utfordrende trender som betyr at vi må gjøre kloke veivalg nå.

Derfor må vi ta omstillingsjobben til neste fase. Det handler om å få mer igjen for innsatsen – både i private og offentlige virksomheter. Og det handler om å sørge for et trygt arbeidsliv for lav ledighet og høy sysselsetting. Det er dette jeg vil konsentrere meg om den neste halvtimen, men først litt om den økonomiske situasjonen nå.

Plansje 2

Det økonomiske tilbakeslaget etter oljeprisfallet i 2014 ligger bak oss. Norsk økonomi er inne i en ny oppgangskonjunktur. Allerede i år ligger veksten an til å bli høyere enn trend. Og for neste år ser det enda bedre ut. Sysselsettingen har økt raskere enn vi hadde sett for oss.

Mange av bedriftene i denne regionen merket de tøffe tidene mer enn andre steder i landet. En ganske høy andel er sysselsatt i industrien, særlig verft og maritim industri, som igjen er særlig følsom for utviklingen i oljerelaterte næringer. Regionen er fortsatt preget av nedgangen i petroleumssektoren.

Men det går bedre. Et tegn på det er at bedriftene i Sparebank 1 sitt konjunkturbarometer for regionen melder at kronesvekkelsen har bidratt positivt til eksportnæringen, selv om eksportveksten nå ser ut til å flate ut.

Et annet tegn på at det nå går bedre er at kontaktbedriftene i Norges Banks regionale nettverk fra Nordvest (Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane) meldte om produksjonsvekst det siste året i 2. kvartal. Kontaktene venter økt vekst de neste seks månedene. Bedriftene rapporterer også om sysselsettingsvekst og økt investeringsnivå, samt økt lønnsomhet.

Norsk olje- og gassvirksomhet ser også ut til å ha kommet godt ut av nedgangstidene. Produksjonen har holdt seg høy, og selskapene har klart å kutte kostnader. Med en oljepris på rundt 75 dollar per fat er lønnsomheten i petroleumsvirksomheten igjen på et høyt nivå. Pilene for investeringene i sektoren peker oppover etter store fall de siste årene.

Plansje 3

Den gode utviklingen i økonomien er lett gjenkjennelig i statistikken for arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten har gått ned, mens sysselsettingen har gått opp.

Arbeidsledigheten økte som kjent betydelig etter oljeprisfallet i 2014, særlig på Sør- og Vestlandet. Bedringen vi nå ser i arbeidsmarkedet kommer over hele landet.

Plansje 4

AKU-ledigheten utgjør nå 3,9 pst. av arbeidsstyrken. Det er 1 prosentenhet lavere enn vinteren 2016, da ledigheten var på sitt høyeste. Det tilsvarer 30 000 færre ledige personer. Den registrerte ledigheten ved NAV-kontorene har også vist en betydelig nedgang, og var ved utgangen av første halvår på det laveste nivået siden begynnelsen av 2009.

Plansje 5

Ser vi på sysselsettingen, så har veksten tiltatt de siste kvartalene.  Siden 1. kvartal 2016 er nesten 70 000 flere personer kommet i arbeid. Det er flere enn det bor på Nordmøre tilsammen. Bare i løpet av første halvår i år ble det sysselsatt om lag 20 000 flere personer.

. Fallende arbeidsledighet og økt sysselsetting er veldig bra. For bak tall, grafer og statistikker er det mennesker. Det er forskjellen på gode eller dårlige tider. Ledighet eller jobb. Optimisme eller bekymring.

Da oljeprisen falt, var det mange som merket på kroppen hva jobben og ikke minst hva oljen betyr for Norge. Nå ser det lysere ut.

Sammen med lavere rente og svakere krone, må bedringen i økonomien ses i sammenheng med en målrettet økonomisk politikk. Våre solide statsfinanser gjør at vi, i motsetning til mange andre land, ikke trengte å kutte i budsjettet når nedturen startet.

Tvert imot kunne vi i årene etter oljeprisfallet iverksette motkonjunkturpolitikk for å støtte opp under arbeid, aktivitet og omstilling uten samtidig å være bekymret for økt gjeldsbyrde.

Med andre ord, vi hadde muligheten til å bruke litt mer av våre oljepenger for å skape drivkraft i økonomien. Pengene har vi brukt på å bygge mer infrastruktur, satse på forskning og innovasjon, på utdanning, og på å senke skatter og avgifter for norske arbeidsplasser

Budsjettene i disse årene inneholdt også målrettede tiltak mot arbeidsledighet på Sør- og Vestlandet og i de mest berørte bransjene.

Plansje 6

Et godt makroøkonomisk rammeverk har også bidratt betydelig til oppsvinget. Norges Bank satte ned renten til et rekordlavt nivå. En svakere krone var til stor hjelp for eksportbedriftenes konkurranseevne.

God forståelse i arbeidsmarkedet for hva som krevdes i en vanskelig situasjon, har også vært viktig for at nedturen ikke skulle bli unødig lang. Moderate lønnsoppgjør når vinden blåste imot, viser ansvarlighet. Dette premieres med at norsk næringslivs konkurranseevne nå er betydelig bedre enn før oljeprisfallet, illustrert i figuren ved fallet i relative timelønnskostnader. Denne fordelen skal vi ta med oss videre.

Næringslivet har også selv bidratt til å få ned kostnadene. Det har vært krevende, men viktig for norske arbeidsplasser.

Som finansminister må jeg være forsiktig å blande meg bort i lønnsoppgjørene. Det er og blir partenes ansvar. Men jeg vil likevel benytte anledning til å advare mot en ny kostnadsøkende bonanza.

Norsk industri, og oljerelatert næringsliv spesielt, kommer til å være en viktig del av norsk økonomi i flere tiår til. Men det krever at de må være konkurransedyktige. Det er nå vi får den virkelige testen.

Denne utfordringen gir jeg til det private næringslivet. Men like viktig er det at offentlig sektor holder igjen på pengebruken. Det vil jeg komme tilbake til senere.

Plansje 7

Jeg vil nå snakke litt om situasjonen i internasjonal økonomi før jeg vender tilbake til hjemlige forhold igjen. Samtidig må vi være klar over at det er en sterk kobling mellom hvordan det går ute og hjemme, særlig i Norge. Det er gode nyheter for norske eksportbedrifter at oppgangen internasjonalt fortsetter.

Usikkerheten om utviklingen i internasjonal økonomi har økt noe de siste månedene. Det skyldes særlig de nye tollsatsene og handelskonfliktene som den amerikanske administrasjonen har introdusert. Faren for vesentlig økte handelshindre er en trussel for global vekst på lengre sikt og kan dempe veksten også på kortere sikt hvis investeringer skyves ut i tid.

Plansje 8

Denne figuren viser tall fra IMF for bruk av toll og handelstiltak i verden. Trenden er klar. Nedgangen i tollsatser har stoppet opp, og bruken av diskriminerende handelstiltak har økt. Siste observasjon er 2015. Mye tyder på at nyere tall ville vise en forverring, selv om mange av de varslede tiltakene i de pågående handelskonfliktene ikke er iverksatt. La oss håpe det blir med trusselen.

Internasjonal handel er en kraftfull motor for vekst og velstand, og få land har nytt bedre av denne motoren enn Norge. Kort sagt har vi kunnet selge olje og fisk og kunnet kjøpe varer og tjenester som vi ønsker, men som er kostbare å produsere selv, eller som vi ikke kan produsere selv.

Dette er opplagt. Det som kanskje ikke er like opplagt, er at en stor del av gevinstene ved handel kommer som følge av omstillingene den bidrar til i egen økonomi – som følge av større markeder, skjerpet konkurranse og tilgang til ny teknologi.

Det legger til rette for økt produktivitet. Ulønnsomme bedrifter legges ned, mens nye mer lønnsomme bedrifter vil skapes. Vi får et velstandsløft båret frem av ny teknologi og bedre løsninger. Den norske samfunnsmodellen kan være særlig skikket for å høste disse gevinstene. Velferdsordningene er et sikkerhetsnett som reduserer risikoen for den enkelte. Det kan øke viljen til nyskaping og innovasjon.

Eksport er altså ikke et mål i seg selv. Gevinstene oppstår i samspillet mellom eksport og import. I et slikt perspektiv vil handelsrestriksjoner som tar sikte på å begrense egen import, først og fremst skade egen økonomi.

En eskalering av internasjonale restriksjoner vil også ha negative konsekvenser for norsk økonomi, gjennom svekkelse av den økonomiske veksten internasjonalt og dårligere vilkår for eksport og investeringer ute.

Tendensene til økt proteksjonisme er derfor noe vi følger nøye med på. Vi bør videreføre norsk praksis med ikke å benytte oss av restriktive handelstiltak. Tvert imot bør vi forsvare, og ikke minst arbeide for å forbedre, det multinasjonal handelssystemet.

Plansje 9

La oss vende tilbake innaskjærs. Vi har altså vært gjennom en nedtur, men alt i alt har de siste 10-15 årene vært en meget bra periode for norsk økonomi der viktige økonomiske trender har pekt vår vei.

Som nevnt innledningsvis ligger det an til at dette blir annerledes fremover, men vi er godt forberedt og vi er klare til å gjøre grep for å sørge for fortsatt velstandsvekst og bærekraftige velferdsordninger fremover.

Et viktig trendbrudd vi må forholde oss til er at Oljefondet ikke vil vokse like raskt fremover.

Da kan heller ikke bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet øke like raskt som før. Ser vi 10-15 år frem i tid, ligger det an til at oljepengebruken vil måtte avta, målt som andel av økonomien.

Dette er en vesentlig forskjellig situasjon enn den vi har bak oss, der et voksende fond la til rette for økt bruk av oljepenger i tråd med handlingsregelen. Dette trendskiftet forsterkes også av at vi har justert ned anslaget på forventet avkastning fra 4 til 3 pst. som følge av utviklingen i finansmarkedet.

Et annet viktig trendbrudd er at andelen eldre øker. En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber og betaler skatt, samtidig som utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester øker.

Resultatet av disse to trendskiftene er at vi fremover vil oppleve at utgiftene øker og at inntektene faller.

Dette er realitetene og vi må ta grep nå.

Regjeringen følger to hovedstrategier for å løse utfordringene vi står i: Vi må få flere i jobb og vi må få mer igjen for innsatsen – både i offentlige og private virksomheter.

Det at flere av oss jobber og lever av egen inntekt istedenfor trygd, er helt avgjørende for en bærekraftig velferdsstat.

Perspektivmeldingen viser at skattene må skjerpes med minst 150 milliarder frem mot 2060, dersom det alene skal finansiere de de økende kostnadene til velferdsstaten. Det betyr 28 000 kroner i økt skatt på hver av oss. 

Det sier seg selv at det er uholdbart. Det vil gjøre det vanskeligere å skape flere arbeidsplasser, og gi mindre frihet til folk flest til å bestemme selv hvordan deres penger skal brukes.

Svaret på lavere oljeinntekter kan derfor ikke være høyere skatter. Vi må heller prioritere tøffere. Vi må fortsette å gjennomføre reformer, effektivisere, avbyråkratisere og sikre at vi bruker pengene mest mulig fornuftig.

Plansje 10

Den fremste årsaken til velstandsveksten vi har opplevd i Norge de siste hundre årene er produktivitetsvekst, dvs. at vi gjør mer med mindre. Slik frigjøres arbeidskraft og kapital til andre formål.

Det siste tiåret har veksten i produktiviteten vært klart svakere enn tidligere, selv om den har vært høyere i Norge enn i landene rundt oss. Det er en utvikling vi har fullt fokus på å snu.

Klarer vi å ta omstillingen av norsk økonomi til neste fase vil dette kunne gi oss produktivitetsvekst.

For offentlig sektor innebærer dette at ressursbruken må bli mer effektiv.

Det finnes allerede flere gode eksempler på at vi har klart dette i offentlig sektor.

Selskapet Nye veier bygger vei med lavere kostnader og gjennomfører prosjektene raskere enn vi tidligere har sett. Og alle kjenner vi til hvor mye enklere selvangivelsen er blitt – nå hentes stort alle dataene inn digitalt. En betydelig effektivisering for hver enkelt av oss – og for skattemyndighetene.

Vi må fortsette å gjøre ting bedre, og sørge for at løsningene i offentlig sektor følger med samfunnsutviklingen.

Automatisering, robotisering, digitalisering og kunstig intelligens er en viktig del av løsningen for økt produktivitet og en mer effektiv offentlig sektor.

Digitalisering gir store muligheter til å frigjøre arbeidskraft som kan brukes i andre sektorer, for eksempel innen helse- og omsorg.

Samtidig gjør robotisering at norsk industri kan flagge hjem arbeidsintensiv produksjon som tidligere er flyttet ut.

Å lykkes med slike endringer krever evne til omstilling og påfyll av kompetanse.

Arbeidstakere må omstille seg både til nye oppgaver i jobbene de er i, men også til nye jobber når eksisterende jobber automatiseres bort. Derfor er vi opptatt av at ingen skal gå ut på dato i arbeidslivet. Ved å stadig oppdatere folks ferdigheter blir veien inn i jobb enklere for alle.

I møte med fremtidens arbeidsliv er det særlig viktig at flere fullfører skolen. De som ikke fullfører videregående er overrepresentert i gruppen unge utenfor arbeidslivet. Det er derfor viktig at vi har lykkes med å få økt gjennomføring i videregående de senere årene, og spesielt viktig er utviklingen vi nå ser på yrkesfaglige programmer.  Frafall i videregående kan føre til et liv i utenforskap, derfor er kampen mot frafall så viktig.

Plansje 12

Så over til arbeidslivet. Økt arbeidsinnsats kan skje både gjennom å øke gjennomsnittlig arbeidstid og yrkesdeltakelsen.

I Perspektivmeldingen regnet vi på hvor mye arbeidsinnsatsen, målt som timeverk per innbygger, måtte øke fremover for alene å sikre balanse i offentlige finanser. Som figuren viser, må det en kraftig økning til.

Økningen tilsvarer at en normaluke på jobb blir 43 timer, og ikke 37,5 timer som i dag, hvis vi legger til grunn uendret yrkesdeltakelse. Det er selvfølgelig bare et regneeksempel. Det er ikke naturlig å be folk i full jobb om å jobbe enda mer.

For det er som Kristiansunds egen Arnulf Øverland sa: «Hva kan du eie, når selve livet er et lån!» Fritid har også en verdi.

Men regneeksemplet viser hvor viktig det blir at vi lykkes med å mobilisere arbeidskraftreservene, altså de som av forskjellige årsaker står utenfor arbeidsmarkedet, samt legger til rette for at flere får høyere stillingsbrøker.

Plansje 13

Det ble også i Perspektivmeldingen gjort beregninger som viste potensialet for økt sysselsetting i ulike grupper. Figuren viser at det ville få en stor effekt om vi fikk flere kvinner i heltid. Hver tredje kvinne jobber deltid. Hvis disse i stedet jobbet heltid, ville antall utførte timeverk økt med om lag 8 pst. noe som ville styrket offentlige finanser såpass at det langsiktige underskuddet ville blitt mer enn halvert.

Og det dreier seg om bedre integrering av innvandrere som tradisjonelt har hatt lavere tilknytning til arbeidslivet enn befolkningen ellers. En sysselsettingsandel blant innvandrere utenom vestlige land lik majoritetsbefolkningen ville øke antall utførte timeverk med om lag 3½ pst., tilsvarende 90 000 flere sysselsatte.

Det er også mye å hente på å øke sysselsettingen for menn i de mest arbeidsføre aldersgruppene. En økning i sysselsettingsandelen for menn i aldersgruppen 25-54 år til gjennomsnittet i perioden 2000-2015 ville økt antall utførte timeverk med om lag 1½ pst., tilsvarende over 30 000 personer flere sysselsatte.

La oss nå se litt nærmere på arbeidskraftreservene vi har. Befolkningen i arbeidsdyktig alder kan grovt deles inn i personer som er med i arbeidsstyrken og personer som er utenfor arbeidsstyrken. Gruppen som er i arbeidsstyrken omfatter personer som er sysselsatte og personer som er arbeidsledige.

Selv om det er stor oppmerksomhet om endring i ledighet, er de ledige en liten gruppe sammenlignet med de som er utenfor arbeidsstyrken. I 2017 var om lag 3 av 10 personer i aldersgruppen 15-74 år utenfor arbeidsstyrken. Det er for mange.

Over tid er det derfor vel så viktig å følge med på, og begrense omfanget av de gruppene som er utenfor arbeidsstyrken, som nivået på den kortsiktige ledigheten.

Plansje 14

Utviklingen i andelen av de som står utenfor arbeidslivet ser vi gjennom endringen i sysselsettingsandelen. Denne har vært fallende siden høsten 2008, til nedgangen stoppet opp i fjor og har økt litt det siste året. Nedgangen har vært sterkest i perioder med svak økonomisk utvikling, som i kjølvannet av finanskrisen og oljeprisfallet.

Aldringen av befolkningen har trukket ned andelen sysselsatte i løpet av de siste ti årene.

Til tross for tegn til oppgang, er det likevel bekymringsverdig at sysselsettingsandelen er lavere enn for ti år siden. Utviklingen i andre europeiske land har gått i motsatt retning. Det er kanskje derfor denne figuren er blitt omtalt som Norges farligste graf.

Plansje 15

Pensjonsreformen har gitt sterke insentiver til å stå lenger i arbeidslivet. Det har nettopp vært hensikten – når vi lever lenger, er det naturlig at vi jobber lenger – ellers blir forsørgelsesbyrden for de yrkesaktive for stor.

Det er svært gledelig at andelen arbeidstakere har økt for alle årskull i alderen 60–74 år fra 2010 til 2017. Det har særlig sammenheng med insentiver til å stå lenger i arbeid i privat sektor.

I vår kom Regjeringen til enighet med partene i arbeidslivet om en ny offentlig tjenestepensjonsordning som bedrer insentivene til å stå lenger i arbeid også for ansatte i offentlig sektor.

At sysselsettingen blant personer i disse aldersgruppene har økt, er likevel ikke nok til å kompensere for at befolkningen blir eldre, og at de eldre jobber mindre enn de som er noe yngre.

Plansje 16

I 2017 var det i underkant av 750 000 personer i aldersgruppen 20-66 år som ikke var sysselsatt.

Figuren viser hvordan disse fordeler seg på ulike grupper. I flere av disse gruppene er det potensiale for økt sysselsetting.

• Ifølge AKU er om lag 17 pst. av de som står utenfor arbeidslivet under utdanning, mange av disse er i de yngre aldersgruppene. De kommer seg i stor grad i arbeid.
• En nesten like stor andel er gått av med alderpensjon, mens en noe mindre gruppe er hjemmeværende pga. omsorgsarbeid hjemme.
• Det er også en betydelige andel som i undersøkelsen oppgir at de er arbeidssøkende, men som ikke oppfyller de formelle kravene til at de regnes som arbeidsledig.
• Den største gruppen, som utgjør nesten 40 pst. av de som står utenfor arbeidsmarkedet, rapporterer at de er arbeidsuføre.

Det er viktig at vi nå bruker de gode tidene til å inkludere flere i arbeidslivet bedre enn vi har klart tidligere. Mens vi i de siste årene har lagt til grunn for omstillinger og sysselsetting i en nedgangskonjunktur, kommer denne prosessen nå inn i en ny fase.

Her vil jeg utfordre næringslivet.

Nå går Norge så det suser. Bedriftene etterspør arbeidskraft og det er ledige jobber.

Under forrige høykonjunktur løste mange bedrifter problemet med mangel på arbeidskraft gjennom arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. Nå må dere utnytte de gode tidene til å ansette arbeidsledige fremfor å importere arbeidskraften fra utlandet.

Får vi flere i jobb så reduserer vi utenforskapet.

Dette vil regjeringen bidra til.

Regjeringen har blant annet satt i gang en inkluderingsdugnad for å få flere i jobb. Vi styrker tilbudet for arbeidssøkere med psykiske lidelser og rusproblemer. Vi vil utvikle bedre opplæringsmuligheter for personer som faller utenfor de tradisjonelle opplæringsarenaene.

Det er også viktig å se på kompetansebehovet i befolkningen når vi stilles overfor raske teknologiske endringer. Stortingsmelding om ”Lære hele livet” kommer i 2020, men en rekke tiltak er i gang og nye kommer også før meldingen.

Vi har nedsatt Kompetansebehovsutvalget, som vurderer Norges fremtidige kompetansebehov og vi har satt ned et sysselsettingsutvalg som skal analysere utviklingen i sysselsettingen og komme opp med tiltak til å få flere i jobb

Også er det viktig at næringslivet kan fortsette å skape nye, trygge og lønnsomme jobber. Gode og forutsigbare rammevilkår for privat sektor, kompetente arbeidstakere og et omstillingsdyktig arbeidsmarked er viktig for å få til dette.

Derfor har regjeringen prioritert infrastruktur, skatteletter, forenklinger for næringslivet, kompetanseutvikling og forskning og høyere utdanning:

• Vi har redusert skattene med om lag 24 mrd. kroner, og vil gi nye vekstfremmende skattelettelser, om det er rom i økonomien til det.
• Vi har gjennomført forenklinger for næringslivet på 15 mrd. kroner i året, og vil forenkle ytterligere for 10 mrd. til 2021.
• I statsbudsjettet for 2018 ble det bevilget i overkant av 4,5 mrd. kroner mer til næringsrettet forskning og innovasjon enn i 2013, inkludert beregnet skattefradrag for skattefunnordningen og Kapitalfunn. Fremover vil vi satse mer, på blant annet muliggjørende teknologier.
• Bevilgningene til samferdsel er økt med over 60 prosent siden 2013, og vedlikeholdsetterslepet på vei og bane er markant redusert.

Da skal jeg avslutte. Norsk økonomi har hentet seg bra inn igjen etter oljeprisfallet. Flere viktige økonomiske trender som har gitt oss medvind de siste 10-15 årene brytes imidlertid nå, og gjør at vi står overfor noen utfordringer fremover. Men vi er godt forberedt med solide offentlige finanser og en godt utdannet befolkning. Vi skal sørge for at vi får stadig mer igjen for innsatsen i privat og offentlig sektor, samt at vi utnytter arbeidsstyrken bedre. Når vi lykkes med dette legger vi grunnlaget for fortsatt velstandsvekst og gode velferdsordninger fremover.